Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Å lese og å se

"Skrik" av Edvard Munch, 1910.

Moderne medier trener sine brukere til å bli mer visuelle i sin kommunikasjon. Men hva skjer med persepsjonsevnen når man læres opp til å lese bilder snarere enn å se og studere dem?

2015 var året da omgangskretsen min ga seg hen til en utstrakt og etter hvert fullstendig uironisk bruk av smileys og andre standardiserte visuelle symboler i den daglige digitale kommunikasjonen. Undertegnede er 32 år gammel, og både av generasjon og gemytt tilhører jeg et segment som alltid har betraktet denne formen for kommunikasjon som et uttrykk for latskap og lemfeldighet. Men på et tidspunkt i første halvår av 2015 begynte denne konsensusen å slå sprekker, og plutselig ble SMSer stadig oftere besvart med gule tommel opp-ikoner og andre skjematiske håndtegn. 
 
Det er ingen åpenbar grunn til at dette skjedde akkurat i år, ei heller er det konkrete tidspunktet i seg selv spesielt viktig. Det som i denne sammenhengen imidlertid er signifikant, er at en gruppe relativt teknologikyndige mennesker rundt de tredve omsider bøyde av for det de lenge oppfattet som en problematisk pubertal kommunikasjonsform – og at grunnen til at de gjorde dette nå, er at det i 2015 nærmest fremstår som koketteri å la være. Det må også understrekes at mine meningsfeller og jeg var blant dem som holdt ut lengst, for både generasjonene over og under oss synes å være langt mere fortrolige med denne typen visuell kommunikasjon enn det vi er.
 
I hovedsak er det enkle beskjeder som «ok», «fint» og «avtale» som har blitt erstattet av tilsvarende enkle ideogrammer som tommel opp-tegn og perfekt-tegn, og intuitivt forståelige øyeblikksfotografier som besvares med det samme. Men denne tilforlatelige bruken av bilder som erstatning for ord, begreper og uttrykk speiler en langt mer omfattende og radikal endring av hvordan mennesker forstår og forholder seg til bilder i dagliglivet. Denne endringen er hovedsakelig drevet fremover av digital teknologi og sosiale medier, og handler i grove trekk om at brukerne av disse teknologiene læres opp til å lese bilder snarere enn å se og studere dem. 

Forenkling

Blant de mange måtene internett og sosiale medier påvirker moderne kommunikasjon, er dette en av de mest grunnleggende og betydningsfulle. For dersom man skal kunne bruke bilder og grafiske symboler som del av et noenlunde forståelig felles språk, er man avhengig av et minstemål av konsensus med hensyn til hva det enkelte bilde betyr. Dette er relativt enkelt når det kommer til enkle symboler som smilefjes, brann/ild-tegn og hender samlet i bønn, men når man har å gjøre med malerier, fotografier og tilsvarende komplekse størrelser, kan fremforhandlingen av en slik konsensus innebære en omfattende reduksjon av verket. 


McCauley Culkin. Foto: Wikimedia Commons
 

Man finner få bedre eksempler på dette fenomenet enn Edvard Munchs Skrik. Skrik er en av Norges viktigste og mest ikoniske kunstskatter, men det er også et motiv som har blitt gjentatt og parafrasert så mange ganger opp gjennom historien at det i dag er umulig å løsrive Munchs originalmalerier fra ekkoene de har sendt gjennom populærkulturen. Gjennom utallige parodier og pastisjer i alt fra vitsetegninger til spillefilmer, har Skrik blitt redusert til et symbol på akutt fortvilelse som er så umiddelbart og intuitivt forståelig at det i dag er en del av iPhonens standardalfabet i form av Apples Skrik-emoji. 

Forflatning

Veien fra Munchs Skrik til Apples Skrik-emoji – fra et maleri som er ment å studeres og kontempleres til et symbol som er ment å leses side om side med bokstaver, utropstegn og smilefjes – skisserer et evolusjonskart som illustrerer hvordan internett og populærkulturen i økende grad omformer kompleks informasjon til enkle, entydige budskap. På et strukturelt nivå er internett et maskineri som produserer intertekstuelle forbindelser mellom tekster, bilder, filmklipp og andre ytringer som i utgangspunktet ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Dette innebærer ikke bare en informasjonstetthet som tidligere var nærmest utenkelig, men også at enkeltelementer rives ut av sin opprinnelige sammenheng og tildeles en ny plass i den altomfattende hyperkonteksten, hvor dets betydning langt på vei defineres av de øvrige fragmentene det veves sammen med. 
 
Og slik medieverdenen i dag fungerer skal alt tildeles en plass i den store sammenhengen; alt skal henge sammen med alt. Internett sluker alt det kommer over og omdanner det til byggestener i sitt eget, altomfattende narrativ – et narrativ uten mål eller mening i tradisjonell forstand, hvor sammenfletningen er like ubønnhørlig som den er total. Og det internett ikke kan innlemme i dette narrativet kastes ganske enkelt til side og blir usynlig, hvilket er uheldig i en tid der relevans og verdi stadig oftere måles i oppmerksomhet. Dette innebærer at det eksisterer et betydelig press om – og en økende tilbøyelighet til – å tilpasse seg den digitaliserte medieverdenens krav ved å åpne opp lukkede diskurser og knytte seg an til Den store samtalen.


Skrik-inspirert karnevalskostyme. Foto: Wikimedia Commons
 
Disse impulsene er grunnleggende demokratiske, men også problematiske – ikke minst for kunsten og andre felt hvor verk og aktivitet er ment å forstås ut fra spesifikke diskursive forutsetninger som ikke er åpenbare for tilfeldige betraktere. Revet ut av sin opprinnelige sammenheng driver kunst og kulturuttrykk retningsløst rundt på nettet som kontekstløse lyd- og bildefiler. De fleste av dem synker gradvis inn i glemselen, mens enkelte opplever å bli likt, retweetet og reblogget i stor skala, hvilket betyr at de får et nytt liv som ren overflate – altså på premisser etablert av reklame- og underholdningsbransjen. 

Forklaring

Det er nettopp på denne måten mange unge i dag møter samtidskunsten og kunsthistorien; som løsrevne bilder og klipp som presenteres side om side med underholdning-, design- og livsstilsstoff, og som er umulig å skille fra disse dersom man ikke kjenner til utgangspunktet. På internett eksisterer det ikke noe skille mellom høyt og lavt, smart og dumt, kunst og underholdning, reklame og personlige ytringer, og dette gir opphav til en dynamikk som favoriserer umiddelbare, lettfattelige uttrykk. Memer, GIF'er og korte Youtube-videoer er eksempler på uttrykksformer som har vokst fram på grunnlag av disse idealene, mens Skrik-emojien er et eksempel på hvordan denne dynamikken påvirker verk som opprinnelig er produsert utenfor denne konteksten og innlemmet i den på et senere tidspunkt.
 
Tapet av den opprinnelige, meningsdefinerende konteksten er imidlertid bare én av mange måter internett forenkler og forflater kompleks informasjon på. Skrik-emojien er et eksempel på et motiv som får et nytt liv som en karikatur av seg selv, hvor alle tvetydigheter og uklarheter er slipt vekk for å kunne kommunisere klart og tydelig til et publikum med høyst ulik erfaring og kompetanse. En en slik konkret grafisk strømlinjeforming er imidlertid forbeholdt et lite mindretall av verk som innehar en særlig privilegert plass i kulturen. Noe som derimot skjer svært ofte, er at et kunstverks betydning snevres inn mens det beholder sin opprinnelige form – altså at man ser Munchs Skrik, men forholder seg til det som et ikon med et like definert og entydig budskap som Apples Skrik-emoji.

Hvis kunsten defineres av idealet om den desinteresserte betrakteren, er internett bygget opp rundt forbrukeren som har verden for sine fingertupper og bruker den til å holde sin egen kroniske kjedsomhet på armlengdes avstand.

 
Snarere enn å bruke tid på å kontemplere verket og gjøre seg opp sin egen mening, griper man raskt til Wikipedia eller lignende ressurser som forklarer verkets utgangspunkt, betydning og posisjon i kunsthistorien. Som alle museumsgjengere vet er det nærmest umulig å ikke la seg styre av tekstene som ledsager kunstverkene, og internett er langt bedre egnet til å formidle forklaringstekster enn kunstopplevelser. 
 
Nettets struktur bygger på at alt peker videre. Alt inngår i et nettverk av stier uten noen forutbestemt retning eller mål, men med en implisitt forventning om kontinuerlig bevegelse. Og som et resultat av dette kjennetegnes de digitale mediene av en altomfattende rastløshet: Hvis kunsten defineres av idealet om den desinteresserte betrakteren, er internett bygget opp rundt forbrukeren som har verden og historien for sine fingertupper og bruker dem til å holde sin egen kroniske kjedsomhet på armlengdes avstand. Og i en verden der både kommersielle aktører, offentlige institusjoner og privatpersoner bruker oppmerksomhet til å legitimere sin virksomhet, er det liten gevinst i å utfordre forbrukerens tålmodighet.

Formering

I 2015 er internett en så sentral og selvsagt del av hverdagen at det er vanskelig å få overblikk over hvordan det påvirker vårt forhold til verden rundt oss. Dette gjelder ikke minst for unge mennesker som aldri har kjent en verden uten internett, og som derfor har et langt dårligere utgangspunkt for å reflektere over rollen teknologien spiller i å forme deres verdensbilde. Disse menneskene besitter en særegen fingerspitzgefühl for de digitale medienes lunefulle mekanismer, men denne utpreget intuitive forståelsen gjør det samtidig vanskelig å tre ut av perspektivene internett tilbyr dem. Og jo flere generasjoner som vokser opp med digitale medier, jo mer utbredt blir dette perspektivet. Dermed kan man også hevde at nettkompetansen fortrenger en annen type kompetanse, nemlig den som går på å se andre verdensbilder enn de som tilbys via de allestedsnærværende skjermene som omgir oss. 
 
Så fort man gir kunsten en definert oppgave har man allerede vingeklippet den, men om vi for argumentets skyld sier at kunstens oppgave er noe annet enn det samfunnet krever av den – andre problemstillinger, andre diskusjoner, andre forklaringer, perspektiver, bilder og fortellinger – er det åpenbart problematisk hvis internett utgjør et selvfølgelig mellomledd mellom den og publikum. For når internett blir en linse som ligger så tett på øyet at vi ikke lenger registrerer at den er der, blir det ikke bare vanskelig å se hvordan den teknologien og dens praksis påvirker oss, men også å forestille seg alternative scenarioer.

Forventning

Én måte internett beviselig påvirker oss både som enkeltpersoner og som samfunn er denne dreiningen i retning av mer visuelle former for kommunikasjon – og i forlengelse av dette, en økt tilbøyelighet til å lese bilder som en del av informasjonsflommen snarere enn å virkelig se dem. Og enten man leser bilder som ikoner med en definert betydning, som symbolske markører for faktaopplysninger eller som ren overflate, er det vanskelig å legge fra seg denne hangen til å tolke bilder ut fra forhåndsdefinerte kategorier når man beveger seg bort fra de digitale mediene.
 
Ironisk nok presenterte Google i sommer den hittil mest treffende kritikken av dette fenomenet da de lanserte programmet DeepDream. DeepDream er en programvare som er utviklet for å la maskiner klassifisere bilder uten menneskelig innvirkning, og er bygget opp ved hjelp av algoritmer som er skapt for å gjenkjenne objekter og aktiviteter. Resultatet er en kunstig form for antroposentrisk apofeni eller pareidoli; en tilbøyelighet til å se figurative objekter i tilfeldige mønstre. DeepDream er konstruert for å emulere menneskehjernens prosesser, og når man forer programmet med et bilde og igangsetter en feedbackloop som løfter fram det det er trent til å se etter, ender man opp med surrealistiske, marerittaktige visjoner hvor øyne, hundehoder og en viss type sørøstasiatisk arkitektur dukker opp på de underligste steder.
 
DeepDream er det ultimate eksemplet på et teknologifisert blikk som leser og klassifiserer snarere enn å se, og som tvinger objektet inn i forhåndsbestemte kategorier. Spørsmålet er hva det sier om vårt forhold til teknologien at den mest presise beskrivelsen av denne allmennmenneskelige aktiviteten kommer fra et dataprogram utviklet av et av verdens største kommersielle selskaper. 

 



Aksel Kielland (f. 1983) arbeider som skribent, kritiker og redaktør. Han er blant annet filmanmelder i Dagbladet, tv- og tegneseriekritiker i Morgenbladet, programsjef for tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo og redaktør i Kunstløftet.


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>