Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Kunstnere har ikke ansvar for å formidle kunst til barn og unge

Illustrasjon: Mari Kanstad Johnsen

Illustrasjon: Mari Kanstad Johnsen

Målgruppen barn og unge prioriteres ikke i kunstutdannelsen. Men hvorfor skulle den egentlig det? spør kunstner Anngjerd Rustand.

Jeg har fått et oppdrag som plager meg. Det er ubehagelig fordi det angår meg personlig på flere måter, og fordi meningene mine ikke går helt opp. Utgangspunktet er en innrømmelse fra rektoren ved Kunsthøyskolen i Oslo (KHiO), Cecilie Broch Knudsen, om at de har mislyktes i å få studentene interessert i formidling av kunst til barn og unge. Anledningen var konferansen Det umuliges kunst – råd til kulturministeren og kunnskapsministeren 24. april i år, hvor dokumentet med samme navn ble lagt frem av den regjeringsutnevnte Ekspertgruppe for kunst og kultur i opplæringen. Broch Knudsen svarte omtrent det samme da hun ble spurt for noen år siden. Altså: Formidling til barn og unge prioriteres ikke innenfor kunstutdannelsen. Jeg blir spurt om se nærmere på hvorfor det angivelig er så få kunstnere som ønsker å jobbe mot et ungt publikum.
 
Nå har det seg slik at jeg selv er en billedkunstner som bruker minimalt med tid på formidling til barn og unge. Det er ikke det jeg vil bruke arbeidstiden min på. Når jeg har levert datteren min i barnehagen, drar jeg på atelieret og lever ut en helt annen side av meg selv. Problemstillingene, kravene og mulighetene er fundamentalt annerledes her. Jeg kjemper for å få beholde disse timene. Jeg er livredd for å miste dem. Jobben min er å lage best mulig kunst. Jeg valgte å følge drømmen min, ikke å gjøre noe samfunnsnyttig – i snever forstand. Jeg reagerer fysisk på å lese problemstillingen. Det knyter seg nede i magen.   
 
Spørsmålet til Broch Knudsen forutsetter at kunstfeltet og kunstnerne har en moralsk plikt til å formidle til barn og unge. Når dette premisset er sneket inn, kan man utlede at kunstnere er forfengelige og egoistiske som ikke prioriterer barn og unge. Det er ikke en nyhet at et voksent publikum gir høyere status enn barn. Men premisset er fullstendig feil. Anklagen er urimelig. Den skapende kunstneren skal først og fremst skape kunst. Kunstutdannelsens formål er å gi studentene best mulig grunnlag for å virke som kunstnere på høyt nivå. 
 
Men la meg gripe saken fra en annen vinkel. Jeg liker jo barn. Jeg synes det er fint og givende å snakke med barn. Som kunstner kommer man heller ikke utenom formidling. Jeg kan ikke la være å fortelle om kunsten min. Jeg ønsker å snakke om det jeg gjør. Det er en klargjørende prosess. Det å skape kunst handler også implisitt om å formidle. Jeg må kunne se arbeidet mitt utenfra for å kunne styre opplevelsen av det i den retningen jeg ønsker. Hva vil folk se og oppfatte umiddelbart, hva kommer til etter hvert? Hvordan vil materialene og motivene oppleves? Som mange andre har jeg et ambivalent forhold til tolkningen. Det krever øvelse og omhu å velge de riktige ordene. Jeg risikerer å simplifisere, overfortolke, ødelegge den umiddelbare erfaringen. Med barn har man den fordelen at det faller naturlig å snakke om hvordan det er å ta på materialene eller hvordan man bruker verktøyene eller hva slags følelser det gir eller hva det ligner på. Man kan finne nye veier inn i arbeidet om man er heldig. 


Illustrasjon: Mari Kanstad Johnsen
 
Jeg husker godt hvordan det var å være barn. Jeg husker følelsen av å bli tatt på alvor – og av ikke å bli det. Den arrogante voksne som ikke regner med en, som ikke ser barnet som et fullstendig menneske. Kan vi ikke bare huske på at barn og ungdom har et like rikt indre liv som voksne? Det er erfaringene, kunnskapen og oversikten som mangler, ikke alt det andre. Jeg ser for meg at jeg snakker om kunsten min til meg selv som fem- eller ti- eller femtenåring. Vil det fange interessen hennes, vil hun like det? Jeg tror det, men jeg tror også det er helt avhengig av hvordan og av hvem det formidles. Hun kan lett tenke at noe er stygt og uinteressant, og dermed avfeie det, men hun er også villig til å lære og til å strekke seg mot det hun ikke forstår helt. Hun tilegner seg smak. Det gjør vi tidlig. Det ville være et svik mot meg selv om jeg ikke brydde meg like mye om det unge publikummet som det voksne.
 
Lærere og veiledere har hatt stor betydning for meg opp gjennom grunnskolen, videregående og kunstutdannelsen. Jeg husker enkeltepisoder og langvarige tilstander av oppmerksomhet. Hvis jeg kunne gitt videre noe lignende til noen, ville jeg gjort noe viktig. Ofrer jeg det for noe som betyr mindre for færre? 
 
Hvorfor lages det egentlig ikke visuell kunst spesielt for barn? Det er påfallende hvis man sammenligner med de andre feltene. Noen eksempler finnes selvsagt: Relasjonelle prosjekter som innbefatter barn, eller KORO-prosjekter til barnehager og skoler, men det er langt fra noe etablert felt, som litteratur eller film for barn. Jeg kan vanskelig se for meg en kunsthall – eller et kunstnerdrevet visningsrom – produsere utstillinger spesielt for barn. Jeg kan heller ikke se for meg å selv lage et verk eller en utstilling for et ungt publikum. Det legger for mange føringer. Jeg har erfart at jeg må lage kunst som jeg selv vil like, jeg kan ikke tilpasse meg et tenkt publikum. Jeg tror det handler om rammer og frihet heller enn om barn. 
 
Jeg kjøper billedbøker for barn fordi jeg liker dem selv. Jeg gleder meg til jeg kan lese gode barnebøker for og se filmer sammen med datteren min. Hvis jeg først måtte velge, har jeg mye mer lyst til å lage en billedbok eller skrive en barnebok enn å lage et kunstverk for barn. Men hvorfor skulle det være vanskeligere å lage kunst til et spesifikt publikum, enn bøker eller film? Jeg antar det handler om en kombinasjon av feltenes historie, distribusjonsmuligheter, konvensjoner og definisjoner. Kunst er fortsatt i stor grad utstillinger på et fysisk sted i en avgrenset periode. Veldig mye kunst er fortsatt rent fysisk vanskelig tilgjengelig, mens bøker, film og musikk kommer i formater som enkelt kan spres og kjøpes. Barn er heller ikke så lett tilgjengelige. De finnes innenfor små områder et begrenset stykke tid. Det gir mer mening å lage noe for barn i formater som er lettere å nå ut med. Det er dessuten bare formatet og organiseringen av feltene som avgjør at billedbøker sorterer under litteratur og ikke kunst. 
 
Det er ikke noe jeg heller vil enn at barna som vokser opp nå skal få et forhold til kunst, at de virkelig skal få noe ut av møtet. Den tidligere nevnte ekspertgruppa skriver blant annet at formidling bør integreres i kunstutdanningen, i tillegg til at det etableres etterutdanningsprogrammer ved alle kunsthøgskolene, for å sikre og fremme kvaliteten på kunsten og kulturen barn blir presentert for. Etterutdanningen for billedkunstnere – praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) – finnes per i dag bare ved Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg er enig i at det er hensiktsmessig å bruke skapende kunstnere i formidlingsarbeid. Det vil alltid være en del som ikke vil eller kan jobbe som kunstnere på heltid etter endte kunststudier, og kompetansen både kan og bør brukes i andre sammenhenger. Vi har noe annet å gi enn formidlere med annen fagbakgrunn. En billedkunstner som også har PPU vil ha et svært godt fundament – både kunstnerisk og pedagogisk. Men den solide kunstneriske bakgrunnen som man får av en kunstutdanning på masternivå, vil ikke være den samme om pedagogikk og formidling skulle integreres og bli en betydelig bestanddel også her. Det er selvmotsigende å etterspørre en spesifikt kunstnerisk kompetanse, for så å vanne ut utdanningen som leder til denne. 
 
Ekspertgruppa poengterer også at den visuelle kunsten kommer i skyggen av de andre kunstfeltene i Den kulturelle skolesekken. Dels av vane – musikk hadde en fremtredende plass fra starten av – dels fordi det i de andre feltene er mer innarbeidet at skapende og utøvende kunstnere driver med denne typen formidlingsarbeid. Musikere fremfører musikk for barn og ungdom, forfattere leser opp. Det er selvforsterkende: Visuell kunst rekrutterer færre formidlere fordi det er et mindre synlig felt. Risikerer vi å miste relevans – eller kanskje heller fortsette å ikke være relevante – fordi vi ikke vektlegger formidlingen?
 
Er det selvmotsigende at jeg ønsker at barn og unge skal få oppleve kunst, samtidig som jeg ikke påtar meg noe ansvar? Det er egentlig to sider av samme sak. Det er den strenge nyttetenkningen som skremmer meg. Både kunstfagene i skolen og den høyere kunstutdanningen er truet. Ikke akutt, heller vedvarende. Det skal mye til å bryte ned det vi har, og utviklingen er ikke entydig. Jeg tror ikke jeg tok skade av å skrive et utall rapporter og oppgaver gjennom studiet, og noen studiepoeng med formidling hadde neppe gått ut over integriteten min. Men jeg frykter konsekvensene av akademisering, strømlinjeforming og økende rapporteringskrav for summen av studenter over mange år.
 

 
Anngjerd Rustand (f. 1982) har en mastergrad i kunst fra Kunst­høgskolen i Bergen. Hun arbeider som billedkunstner og iblant som skribent.
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>