Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Min første kunstopplevelse

Foto: ECM

Foto: ECM

Hvordan minnes kunstnere og kultur­arbeidere sine kunst­op­plevelser fra barndom og ungdomsår? I serien "Min første kunstopplevelse" inviterer vi kulturpersoner til å reflektere rundt sine tidlige møter med kunsten. I denne utgaven skriver musikkanmelder i Dagens Næringsliv og tidligere redaktør av Vinduet, Audun Vinger om albumet "Belonging" (1974).

Det kan ha vært ballongene. Som fire fargerike planeter i horisonten, plassert et sted mellom vannoverflaten og himmelen. En lys olivengrønn, en himmelblå, en turkisgrønn, en lys lilla. På åpent hav eller høyt oppe i luften stimlet de fire planetene seg sammen, som i en tilstand av dirrende ro, i midten av fotografiet på LP-coveret. Et banalt bilde på kvartetten med norske Jan Garbarek og Jon Christensen på saksofon og trommer, den svenske bassisten Palle Danielsson og den amerikanske vidunderpianisten Keith Jarrett; hvordan de hørte sammen, på tvers av nasjonaliteter og individuelle karaktertrekk? Mye mulig. Plateomslaget hadde en markant tiltrekningskraft på meg som barn, som en av overraskende få LP-plater i vårt ellers kunst- og bokoverfylte hjem (jeg tror det gikk mest i radio.) Den ble dermed også meget hyppig lyttet til, ikke bare beundret – vel så mye som barneplaten med Visvas eller noe kvinnefrigjøringsviserock som også dominerte husholdningen en liten periode. Belonging er uansett en av de soleklart sterkeste plateinnspillingene med nordmenn involvert, og har ikke mistet noe av sin kraft, selv om den ble produsert samme år som jeg ble født, 1974, i skrivende stund for førti år siden. Den tråklende melodien i åpningskuttet «Spiral dance», med sitt uimotståelige groove, eller den meget barnlige trekkoppfugl-figuren i «The Windup». Den kunne vel så gjerne vært kjenningsmelodi på NRK kl. 18 hver dag.


Audun Vinger. Foto: privat
 
Selvfølgelig hørte jeg også på hardrock og listepop i oppveksten, men tonespråket i Belonging satte seg i tydeligvis i kroppen min fra starten av, da jeg var som mest påvirkelig. Det er med den harmonikken som utgangspunkt jeg fortsatt hører på annen musikk i dag, kan det virke som. Pussig nok var også Gaucho, Steely Dans smukke album fra 1980, tidlig i vår families eie. Tittelkuttet har en så uncanny likhet med vakre «Long as you know you're living yours» fra Belonging at det bare var nødt til å være direkte løftet fra den. Noe de også innrømmet da Jarrett via advokat fremla sin indignasjon. De valgte å betale ham klekkelig utenfor rettssystemet, for å få beholde sin enestående kreditering for Gaucho-låten. Såpass kosmetiske hensyn bør man kunne ta.   
 
Disse to platene tar meg ikke tilbake til barndommen, nødvendigvis, men de var med på å åpne døren til en verden av opplevelser, og det sjokket av lys den døråpningen innebar, resonerer fortsatt i kroppen. 
 
Fotografiet på omslaget av Belonging er tatt av Tadayuki Naito, og er i dag i Victoria & Albert-museet sitt eie. Men det må oppleves sammen med musikken, og en nyinnkjøpt CD kommer med lyden av døren som åpner seg, igjen og igjen.
 
I det hele tatt er den skjeggete høykulturen som preget Norge i årene rundt min fødsel og noen år fremover, svært present i landskapet jeg beveger meg i nå. I årevis har jeg hatt med barna ut til det revitaliserte Henie Onstad Kunstsenter for tverrkunstneriske opplevelser, og når vi leker rundt bananskulpturen oppe på haugen der, får jeg et så kraftig anfall av déjà vu at jeg blir bekymret for at jeg bare forsøker å leke foreldrene mine; at jeg bare gjentar alt som jeg selv opplevde som barn. Jeg ønsker meg ikke tilbake til barndommen, jeg vil nok aller helst slippe å oppleve den igjen. Men alle uttrykkene jeg ble utsatt for den gangen, kunne jeg senere hente frem og behandle på en mer bevisst måte. Alle de enormt kjedelige turene i museer, på festivaler med voksenmusikk, på Bokdagen for å høre på poeter eller seriøse romanforfattere (Erland Kiøsteruds opplesning fra Marí satte også sine spor) – de hadde en effekt som er med meg i adskillig sterkere grad enn datidens barneunderholdning.

------

Audun Vinger (f. 1974) er musikkanmelder i Dagens Næringsliv, og tidligere redaktør for Gyldendals litteraturtidsskrift Vinduet (2008–2014) og NATT&DAG (2004–2007)

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>