Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Barnet og fotografiet i bildedelingens tidsalder

Foto: Bakunzi Nqirabakunzi Emmanuel, TTEC

Foto: Bakunzi Nqirabakunzi Emmanuel, TTEC

Tilgangen til mobilkameraet endrer barn og unges tradisjonelle rolle når det kommer til visuell representasjon – fra yndige motiver til aktive avsendere som selv bestemmer hvem de vil være og hvordan de vil fremstilles.

«Det skal ikke være uskarpt, med mindre det er intensjonen. Ikke for redigert, ikke for tilgjort. Og bruker du filter, må du huske å redigere bildet separat fra rammen, for hvis ikke får rammen en offwhite farge når du legger det ut». Min 14 år gamle lillesøster kunne skrevet en trinn-for-trinn bok med tittelen Bli en Instagram-vinner du også!. Enten hun er det bevisst eller ikke, vet hun at hva bildet viser i realiteten er relativt uviktig. Det som derimot er avgjørende, er hvordan fotografen demonstrerer at hun behersker uttrykket gjennom de tilgjengelige virkemidlene, kombinert med kjennskap til hva som skaper kvantifiserbar oppmerksomhet i form av likerklikk. 
 
Det lekne, men seriøse uttrykket til min søsters Instagram-konto er uhyggelig gjennomført: Pastellfarger preger både selvportretter og bilder av klær og mat – serien er en inspirasjonsvegg, en formel på hipt ungdomsliv hugget ut av hverdagen og fryst ned for fremtiden i form av uforglemmelige, men lett gjenkjennelige øyeblikk. 
 
I 1977 utkom Susan Sontags essaysamling On Photography, og snart 40 år senere fremstår flere av hennes resonnementer som spesialskrevet for dagens bildekultur: «Behovet for å få virkeligheten bekreftet, og opplevelser framhevet, av fotografier, er en estetisk forbrukeraktivitet som alle er nå avhengige av.» Hun påpeker at fotografiet, «[s]om alle utbredte kunstformer, ikke blir praktisert som kunst. Det er for det meste en sosial begivenhet.» 
 
Sontags refleksjoner rundt fotografiet tilhørte en verden der fotografiet var et fysisk objekt, et håndverk som blomstret i reklamen, nyhetsbildet og familiealbumet. I dag kan alle med tilgang til en smarttelefon ta del i Sontags «estetiske forbrukeraktivitet», hvor bilder du ikke lenger vil vise fram enkelt kan slettes snarere enn å ødelegges, og hvor den sosiale begivenheten ikke oppstår når bildet blir tatt, men i øyeblikket det publiseres på sosiale medier.

Uten bruksanvisning 

I Norge får du sannsynligvis din første mobil som åtteåring, ifølge Medietilsynet. 
Der barn og unge før ble dratt med til fotograf, utstilt og utstoppet, før de ble hengende i glass og ramme på veggen i seksti år, er de nå fra ung alder selv avsendere med kontroll over hvor lenge bildet skal være tilgjengelig for andres øyne. For hver ny redigerings-app og mediekanal åpner mulighetene seg for å dokumentere og presentere seg og sitt liv gjennom bilder. Uten bruksanvisning på hva som utgjør et «bra» bilde, må de unge på egen hånd opparbeide seg en sofistikert og dynamisk forståelse av hvordan fotografiet fungerer. Og på samme måte som de er flinkere enn voksne til å ta til seg muntlig språk, internaliserer de unge disse kodene langt mer intuitivt enn den eldre garde.

Unge har forstått fotografiets evne til å forankre identitet og status, men kunnskapen og kompetansen dette bringer med seg får liten plass i skolen og kulturformidlingen.

 
For tiden som passiv mottaker av medienes og reklameverdenens billedstrøm er forbi. De digitale medienes komplekse oppmerksomhetsøkonomi gjør kommersielle aktører og offentlige institusjoner avhengige av privatpersoners interesse og bifall, hvilket gjør forståelsen av hvem som påvirker hvem ustabil og uoversiktlig. Når unge låner og limer sammen sitt eget visuelle uttrykk, henter de inn dadaismens manglende respekt for sammenheng og historie, samtidig som det overgripende uttrykket holder seg tro til verdier og estetikk utarbeidet av begjærsproduksjonsindustrien. Slik blir denne fotografiske praksisen stående med én fot i en anarkistisk DIY-tradisjon og den andre i kommersialismens visuelle språk, selv om kroppsvekten ofte synes å hvile tyngst på sistnevnte. 
 
«Selfie-generasjonen» vektlegger overflate framfor dybde, og har mestret reklamebransjens strategier for hvordan man iscenesetter seg selv til å framstå som vellykket og misunnelsesverdig. Om fotografiet kanskje ikke blir praktisert som kunst, rører denne formen for fotografi ved sentrale spørsmål knyttet til fotografiet som kunst, og utfordrer eierskapet det er mulig for barn og unge ha til kunstformen som i følge Sontag «tolker verden like mye som maleriet og tegningen».   

Usikkerhetens kunst

Fotografiet har historisk sett vært en ung kunstform for de voksne, med makt til å definere hva det er verdt å se på. Som i malerkunsten har barn og unge tradisjonelt sett blitt tildelt rollen som motiv; en undersjanger for dokumentarister som vil fange samtiden, eller ofre for nostalgikere på jakt etter en hypotetisk uskyld. Men smarttelefonen har radikalt endret barn og unges forhold til fotografiet som hverdagslig praksis – for ikke å si deres handlingsrom. Unge har forstått mediets evne til å forankre identitet og status, men kunnskapen og kompetansen dette bringer med seg får liten plass i skolen og kulturformidlingen. 
 
For fotografiet som medium er nesten fraværende i kunst som har barn og unge som målgruppe. I kunstformidlingen dominerer malerkunsten framfor fotokunsten, som om den estetiske forståelsen av et Munch-maleri er mer relevant for målgruppen enn et Nan Goldin-fotografi. Og de stedene fotografiet faktisk kommer til uttrykk i undervisningen, er det som teknikk, en oppfinnelse, som gjør det mulig å reprodusere kunstverk og gjøre dem tilgjengelige som illustrasjoner i skolebøker og presentasjoner. 
 
Kanskje er det ikke så rart at fotografiet som kunst ikke stiller særlig sterkt i kunstformidlingen, ettersom det finnes langt flere fotografier utenfor galleriene enn inni dem. Debatten om hvorvidt det i det hele tatt går an å snakke om fotokunst som kunst varte tross alt i et halvt århundre. «En usikker kunst», kalte Roland Barthes fotografiet. Øyeblikkene fotografiene vitner om, er avhengige av å bli plassert i en større historisk og kulturell kontekst for å fungere, noe som skiller kunstformen fra skulpturen og maleriet, der prosessen bak er tydeligere, og avstanden til den virkelige verden større. 
 
Finnes det i det hele tatt et skille mellom fotografier for barn og fotografier for voksne? Hva er «barnefotografi»? Ordet kan bety både fotografi ment for barn og unge og fotografi der unge selv er avsenderen. Men denne formen for fotografi er lite utbredt og blir i liten grad oppmuntret, så inndelingen mellom voksenfotografi og barnefotografi baserer seg enkelt og greit på om motivet passer for barneøyne – som når gallerier og museer advarer dersom innholdet i enkelte rom er beregnet på et voksent publikum.  

Fotografi for barn

Maleriet lar seg enkelt plassere i kategorien «kunst», og kan dermed verdsettes ut fra etablerte kriterier. Fotografiet krever derimot en annen type estetisk kompetanse. Et element som er særegent for fotografiet er de etiske gråsonene det beveger seg i, der mediets evne og tradisjoner for å estetisere virkelige personer og hendelser ofte kommer i veien for forholdene det ønsker å belyse. Slik blir maleriet, diktet og teaterstykket mindre problematiske kunstformer å formidle og iscenesette for barn og unge, fordi formen er lukket og eksemplene tilgjengelige fra alle mulige tider og steder. 
 
Å bevege seg inn på fotofeltet uten å måtte brøyte seg vei gjennom det 20. århundrets store kulturelle og politiske debatter rundt estetikk og mening, kan fort bli en utfordring. Med sin korte levetid og store utbredelse kan konseptene, teknikken og retningene oppleves som altfor flytende for oversiktlige stikkord, noe som gjør at den felles forståelsen blir vanskeligere å etablere. 
 

Så finnes det i det hele tatt kunstfotografi beregnet på barn? Og hvis fotografier med barn og unge som motiv utgjør en undersjanger i kunst rettet mot et voksent publikum, er det mulig for de unge å snu denne dynamikken og produsere sitt eget estetiske uttrykk via fotografiet? For vil ikke resultatet være ungdom bedre rustet til å forstå sin egen fotografipraksis, og dermed også bedre rustet til å håndtere mosaikken av bildeinntrykk og representasjonsstrategier de møter i dagliglivet? 

Fra boka "Animal". Foto: Bettina Rheims

Alan Read, professor i teater ved King's College London, bruker gjerne historier fra døtrenes barndom for å reflektere rundt forholdet mellom kunst og det hverdagslige. En av disse dreier seg om datteren på to år, som blar i en stor fotobok med tittelen Animal av fotografen Bettina Rheims. For hvert dyreportrett i svart-hvitt peker hun og sier «meg». Det at det er noe i disse stiliserte dyreportrettene hun identifiserer seg med, viser mulighetene i motiv som går bort fra det menneskelige. Fotobøker av dyr med yngre barn som publikum kommer ellers med et pedagogisk formål, basert på inndelinger som «på bondegården» og «i skogen». Men hvis det praktiske læringsformålet forsvinner, står en igjen med bilder som dem i Rheims' fotobok, som kommuniserer gjennom de estetiske virkemidlene alene, og som løfter fram det virkeligheten ikke makter å vise på egen hånd. Dyreportrettene til Rheims er et eksempel på hvordan fotografier tatt av voksne kan først og fremst være «for barn». 

Et estetisk uttrykk dem i mellom   

«Barnefotografi» – av barn, for barn – er ikke avhengig av Snapchat eller Instagram. Denne tilnærmingen til fotografiet er i seg selv merkelig politisk, der forflyttingen av perspektiv destabiliserer mediets etablerte representasjonstradisjoner. For ettersom fotografiet ikke er avhengig av kunstneren som hovedledd mellom virkelighet og representasjon, gir denne tilsynelatende mangelen på filter fotografiet en udiskutabel objektivitet. Men når et barn eller en ungdom er avsenderen, blir mediets objektivitet problematisk å forsvare, fordi motivene og innrammingen øyet finner relevante ikke er universelle, men endres etter hvert som blikket trenes til å inngå i konvensjonene om hva som utgjør et «bra bilde». Tekniske aspekter som vinkel og zoom kan være nok til å utfordre «voksenfotografiet». 


Foto: Bakunzi Nqirabakunzi Emmanuel, TTEC
 
I land som hovedsakelig representeres til omverdenen gjennom fotografiene til vestlige fotografer, har det oppstått tiltak som skal rette på denne skjevheten. I 2000 startet fotografen David Jiranek «Through the Eyes of Children: The Rwanda Project», og siden den gang har barn og unge fra barnehjemmet Imbabazi fått opplæring i bruk av fotoutstyr og tatt bilder av nærmiljøet. Opprinnelig skulle bildene deles blant dem selv, men i dag henger de på utstillinger og vinner fotopriser. Ved hjelp av veiledning og riktig teknisk utstyr har intensjonen vært å dyrke fram nye, mer «autentiske» perspektiver, samtidig som barna selv trer ut av sin rolle som motiver for profesjonelle fotografer og ofre for orientalistiske tradisjoner for visuell representasjon av Afrika. Resultatet er fotografier som presenterer en alternativ måte å se og tenke på, som viser barns aktive deltakelse i hvordan de blir sett og forstått.  

Frigjort fra likerklikk 

Tilbake i Norge har lillesøsteren min og vennene hennes for lengst blitt avhengig av Sontags «estetiske forbrukeraktivitet». I en monoton hverdag blir bildeproduksjonen en mulighet til å redigere eget liv, der det som oppleves som motvekten til karakterer og pliktgjøremål får økt oppmerksomhet og verdi. Motiver som nybakte kjeks, venner, kjæledyr, og kombinasjonen av en lyseblå skjorte og en mørkeblå Adidas-jakke skaper en følelse av velvære, og forankrer avsenderens identitet i øyeblikk som jevnaldrende vil slutte seg opp om. At det kjedelige og normale lukes bort, betyr egentlig ingenting, fordi målet ikke er å fange virkeligheten, men å plukke ut sine personlige høydepunkt og dele dem. 
 
Bildene som får mest respons plasserer seg ofte i relasjon til kjente merkevarer. Her er Cola på glassflaske og Starbucks-frappe sikre vinnere, og bildene glir lett inn i en veletablert reklamediskurs, bortsett fra at drikken er kjøpt med egne penger. Med frykt for lav oppslutning blir de mer personlige bildene der presentasjoner av jeg-et bryter med vante måter å uttrykke seg på holdt tilbake, da selvfølelsen etter hvert har vansker med å takle fraværet av positive tilbakemeldinger. Men flere nye fotoapper gir brukerne andre muligheter til å dele bildene sine, og umiddelbart øker variasjonen. 
 
I følge søsteren min er oppslutningen i hennes vennekrets stor rundt den nye fotoappen VSCO, som lar brukeren opprette en profil og legge ut bilder som andre brukere kan se, men ikke kommentere på eller gi sitt bifall til gjennom likerklikk. Her er det estetiske aspektet dratt mye lenger enn på Instagram som resultat av at fotografiene står helt alene. Når hensynet til popularitet forsvinner, blir fotografiene langt mer dynamiske og interessante, og tilskueren får et mye sterkere inntrykk av de ulike brukernes særegenhet. Dette er fotografier å vende tilbake til. Mens Instagram belønner bilder som vitner om kjøpekraft, eksotiske reisemål og en hverdag full av trening og sunne snacks, gir alternative bildedelingstjenester utløp for kreativiteten som oppstår i øyeblikkene da presset om å leve opp til etablerte idealer, erstattes av fri utfoldelse. 



Elise Dybvig (f. 1992) er kulturredaktør i nettmagasinet Under Arbeid. Hun tar en master i film ved University of Cambridge, og har blitt publisert i kulturtidsskriftet Fanfare, Fett og Aftenposten Innsikt.

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>