Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

PG-13 – lisens til å skjerme

PEGI (Pan European Game Information), kotaku.co.uk

PEGI (Pan European Game Information), kotaku.co.uk

I Norge er man av den oppfatning at staten kan veilede, men at det i møte med kunsten er de foresattes ansvar å skjerme barn fra skadelige inntrykk. Hva skjer så når formynderrollen politiseres? I Russland ble en barneforestilling nylig tatt av plakaten fordi dens innhold ble tolket som homofil propaganda.

Tanken om det skadelige er like gammel som formynderansvaret selv. Som gruppe er barn antatt å være mindre skikket til å håndtere sterke inntrykk enn et voksent publikum. Virkemidler myntet på et voksent publikum kan skape uro og, i verste fall, adferdsvansker. Det er i hvert fall tanken. Barn er selvfølgelig ingen homogen gruppe, modenhet og evne til å hanskes med «vanskelige» inntrykk varierer. Likevel er det visse håndfaste kriterier for hva som anses som potensielt traumatiserende. Medietilsynet, som med sin vurdering av kinofilm er ett av få norske eksempler på institusjonalisert skjerming av barn i møte med kulturopplevelser, opererer konsekvent ut fra en forståelse av hva som kan være skadelig for barn og unge. I en undersøkelse om barn og medievaner fra 2012, slår Medietilsynet fast at de fleste foreldre vil skjerme barn fra realistisk vold og seksuelle overgrep. Dette speiler norske myndigheters praksis i forhold til film og skjerming av et ungt publikum. Med hjemmel i «lov om film og videogram», settes aldersgrenser ut fra en skjønnsvurdering, der spørsmål om hvorvidt filmen kan påføre skade på «sinn eller rettsoppfatning» veier tyngst. Elementer som av voksne kan oppfattes som upassende for barn, som nakenhet, banning og tydelig bruk av rusmidler, taes derimot ikke med i beregningen.
– Vi fokuserer på det som kan være skremmende og urovekkende for barn i aldersgruppen, sier Berit Andersen, seniorrådgiver i Medietilsynet.
– Det er sjeldent at moralspørsmål blir vektlagt i vurderingene.

Særnordisk fenomen

Skillet mellom skadelighet og moralske spørsmål beskrives av Andersen som et særnordisk fenomen. At «egnethet» ikke taes med i beregningen når man fastsetter aldersgrenser på kino, er noe nettsider som Barnevakten.no mener at mange foreldre finner forvirrende. At en film er «tillatt for alle», betyr ikke nødvendigvis at den er «egnet for alle», noe man kanskje kan være fristet til å tro. Berit Andersen forteller at aldersgrenser på norske kinoer settes i spenningsforholdet mellom to grunnleggende barnerettigheter. For det første er barn, som norske borgere, dekket av ytringsfrihetsparagrafer i grunnloven. I tillegg har de, gjennom rettigheter nedfelt i FNs barnekonvensjon, krav på informasjon. Barns rett på beskyttelse må veies opp mot dette. I Norge, og Norden for øvrig, har man valgt en linje som fokuserer konkret på det potensielt traumatiserende. Det «usømmelige» taes ikke med i vurderingen, noe som fører til at Norge i mange tilfeller har vesentlig lavere aldersgrenser på internasjonale titler enn mange andre land. Forskjellene speiler langt på vei de forskjellige landenes pedagogiske grunnholdning når det gjelder barn og deres forbruk av kultur.
 
Jackass 3D. Foto: Wikimedia commons
 
Da Johnny Knoxville med Jackass 3D i 2010 frontet nok en helaften med tiss, bæsj og kreativ selvskading, valgte Medietilsynet å gi filmen elleveårsgrense. I følge med en voksen person kunne dermed barn helt ned i åtteårsalderen se godt voksne menn skyte dildokanoner og festivaldo-katapulter på kino. Samme film fikk henholdsvis sytten- og attenårsgrense i USA og Storbritannia.

En mer puritansk kultur?

I disse landene er «egnethet» i større grad et spørsmål om moral, og hva barn ikke burde utsettes for. Der man i Norge anser tegneserieaktig vold som relativt harmløs i den store sammenhengen, blir Jackass-uttrykket i seg selv ansett som noe man burde skåne barn for, både i USA og Storbritannia. De samme forskjellene ble tydeliggjort i forbindelse med lanseringen av Sex and the City 2, som ble «tillatt for alle» i Norge, men påklistret femten- og syttenårsgrenser i Storbritannia og USA. Om flere strengt tatt burde skjermes mot kalkuner som Sex and the City 2 er en helt annen diskusjon, men som eksempel på ulike oppfatninger av formynderrollen i det brede kulturfeltet er filmen fortsatt interessant. Skyldes det hele at USA og Storbritannia har en mer puritansk kultur?

Verne mot det «uanstendige»

Inkorporering av vurderinger knyttet til «egnethet» har de siste årene blitt en sterk føring i russisk kulturpolitikk og dennes innskrenkninger av ytringsfriheten i kulturfeltet så vel som resten av landet. Et innbilt ansvar for å verne barn mot det uanstendige ligger for eksempel til grunn for lovbestemmelsene som i 2013 ble tatt i bruk for å hindre spredning av «homofil propaganda», de såkalte «homolovene». Hensyn til lettpåvirkelige barn ble lagt frem som motivasjon for lovene, som av mange anses som lite annet enn en sementering av president Vladimir Putins konservative maktbase.
 
Illustrasjon til En putes sjel.
 
I en kronikk i Bergens Tidende i fjor sommer, beskrev professor i russisk ved Universitetet i Bergen, Ingunn Lunde, hvordan loven gjør seg gjeldende i landets kulturpolitikk. Blant eksemplene som trekkes frem er avlysningen av barneforestillingen En putes sjel av Olzjas Zjanajdarovs. Stykket var en planlagt del av Moskvas internasjonale åpne bokfestival. Plottet arter seg, kort oppsummert, som følger: En allergiplaget barnehagegutt finner en bokhvetepute. Gutten oppdager at han med denne kan hvile uten å plages av nysing og andre symptomer. Puten er, på sin side, glad for å ha funnet noen som ikke bryr seg om at den ikke er laget av fjær, og dermed annerledes. Etter hvert får puten bli med den unge gutten hjem, slik at de kan sove sammen også der. Siden puten har et maskulintklingende navn, ble stykket av det russiske kulturministeriet ansett som homofil propaganda. Det ble følgelig tatt av plakaten.

Selvsensur

Streng lovgivning for å verne om russiske barns ve og vel har også gjort seg gjeldende i litteraturen. Utgivere av barnebøker kontrolleres nå av et sinnrikt system som ble innført i 2012, hvor lovbestemmelsene detaljstyrer hvilken type tematikk som er egnet for en gitt aldersgruppe. I et intervju med Irina Balakhonova, grunnlegger av barnebokforlaget Samokat, beskriver skribent Dina Roll Hansen i nettidsskriftet Periskop et system der «barn fra seks år får lese om sykdom, så lenge den er kortvarig, ikke alvorlig og uten detaljerte, kroppslige beskrivelser». Fra de er tolv år kan «barn høre om heteroseksuelle forhold dersom seksuelle handlinger ikke skildres på opphissende måte». Resultatet har blitt en kultur der forlagene driver selvsensur i frykt for å bli rammet av de rigide bestemmelsene. I verste fall kan et helt opplag beslaglegges, med medfølgende inntjeningstap for egen regning. Balakhonova beskriver dagens forhold som en tilbakevending til forholdene som hersket i Sovjet-perioden. Hensynet til barns ve og vel blir også i denne sammenhengen brukt til å strømlinjeforme barns kulturopplevelser i forhold til en ønsket standard. Med utgangspunkt i det samme beskytteransvaret blir skjerming av barn i møte med forestilt destruktive kulturuttrykk en utpreget politisk handling i Russland.

Beskyttelse og ytringsfrihet

I 2015 trer en ny film- og bildelovgivning i kraft her i Norge. Den største forandringen i denne er at aldersgrenseanbefalinger nå også vil bli kunngjort når filmer presenteres på andre plattformer enn kino, som tv og strømmetjenester på nett. Berit Andersen i Medietilsynet understreker at den samme avveiningen mellom barns rett på beskyttelse og deres behov for ytringsfrihet og informasjon vil ligge til grunn for deres vurderinger.

Det «usømmelige» taes ikke med i vurderingen, noe som fører til at Norge ofte har vesentlig lavere aldersgrenser på internasjonale titler.

 
– Foreldre har hovedansvart for å vurdere hva barn skal se. Selv om det er lovpålagte grenser på kino, fungerer disse likevel bare veiledende, siden det til syvende og sist er foreldre som gjør en vurdering av hva sitt barn tåler å se, sier Andersen. Kan man tenke seg en situasjon der oppfatninger rundt barn og «egnethet» også gjør seg gjeldende i norsk tenkning rundt barn og skjerming? Sett med dagens øyne kan dette virke noe fjernt. Da den svenske teaterregissøren Sofia Jupither i en Aftenposten-kronikk stemplet tankegodset i Folk og røvere i Kardemommeby som høyreekstremt og potensielt skadelig for barn, tente det norske kommentariatet på alle pluggene. Moralske innvendinger mot ikonisk norsk barneteater skulle man ha seg frabedt. Man kan le av denne ryggmargsrefleksen, og sikkert tilskrive kronikkforfatterens nasjonalitet mye av indignasjonen i kommentarfeltene, men poenget virker likevel å være at skadevirkningsbegrepet i forhold til barn i Norge er knyttet til frykt og uro, ikke sømmelighet. Dette speiler seg også i Foreldre og medieregulering, Medietilsynets undersøkelse fra 2012, der over 80% av de spurte mener at voksne i barnas nærhet har det største beskytteransvaret. Man forbeholder seg retten til selv å bedømme hvilke kulturopplevelser ens barn skal ta del i, og med dette i bakhodet kan standardiserte oppfattelser av «egnethet» virke langt unna.
 

 
Eirik B.Traavik (f.1987) har en mastergrad i internasjonal politikk fra London School of Economics. Til daglig jobber han som frilansskribent tilknyttet Dagens Næringsliv og Aftenposten K. Han er også redaktør i skateboardbladet Dank.

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>