Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Dårlig oppdragelse

Bokmålsordboka. Foto: webverket.no

Bokmålsordboka. Foto: webverket.no

Alle barna elsker musikk, unntatt Iver. For han vet ikke hva en DJ bedriver.

«Han flyttet på hybel i Oslo og bygget sakte opp et rykte som en ettertraktet DJ (en som spiller musikk på klubber) i Oslo».(1)
 
Setningen er hentet fra et fyldig intervju «Tanta» gjorde i sommer med den elektroniske musikkprodusenten Todd Terje, i anledning hans konsert på Øyafestivalens hovedscene. Det tok ikke lang tid før utdraget var hyppig delt på sosiale medier, og Aftenposten ble gjort grundig narr av. Ikke først og fremst fordi setningen er slapt redigert og helt unødvendig gjentar at begivenhetenes sentrum er Oslo, men fordi den på barneskolelærer­vis føler den må forklare leseren hva en DJ er. 
 

Todd Terje. Foto: Toni Rosados flickr-strøm
 
Stopp en hal. La oss begynne på nytt, denne gang i en mer aftenpostensk stil:
 
Setningen (språklig ytring som består av subjekt og verbal) er hentet fra et fyldig intervju (en metodisk samtaleform som journalister (redaksjonell medarbeider i avis, nyhetsbyrå e.l.) gjerne benytter seg av) «Tanta» (ikke uvanlig kallenavn brukt om avisen Aftenposten) gjorde med den elektroniske musikkprodusenten (person som komponerer og fremfører musikk ved hjelp av et rikt utvalg av musikkinstrumenter, programvare og studioutstyr) Todd Terje (hans egentlige navn er Terje Olsen, kommer fra Mjøndalen), i anledning hans konsert (offentlig musikkfremføring) på Øyafestivalens (stor og populær musikkmønstring i den norske hovedstaden Oslo) hovedscene. 
 
Puh. Å skrive presist og forståelig er ikke enkelt. Tenk på alle bruksanvisningene du har nistirret på med dine velfungerende øyne uten å begripe et kvidder. Og da snakker vi om en bruksanvisning, altså en tekst som ene og alene eksisterer i denne verden for at vi skal forstå det den forteller oss. En artikkel om en DJ i en av landets største aviser er en annen historie, for ikke å snakke om et essay om hybridsjangrene juke og bop i et musikktidsskrift, som jeg selv er redaktør for. Alle tekster står uansett overfor de samme utfordringene. Hvem skal lese dette? Hva vet leseren? Hvilke begreper og fremmedord skal forklares, og hvor grundig? Problemstillingen bør være velkjent for alle som jobber med å formidle kunst og kultur til barn og unge. 
 

Og som eksempelet over forhåpentligvis demonstrerer: Et sted må grensen gå, ellers blir en tekst fullstendig uforståelig i all sin velmenende formidlingsiver. Spørsmålet er hvor.

Snakke om skala

Da American Idol-dommer Harry Connick Jr. tidligere i år brukte begrepet «pentatonisk skala» i en tilbakemelding til en deltaker, vakte det oppsikt. Ansiktet til den ivrig krullende tenåringen antok form av et spørsmålstegn, mens meddommer Jennifer Lopez mente Connick ikke burde kaste så avanserte ord i fleisen på tv-seere og forhåpningsfulle sangere. Connick kontret med et retorisk «what's wrong with challenging America?», før han ga en lyninnføring i skalalære. 


Harry Connick Jr. Foto: tune.pk
 
Denne lille scenen er relevant. For det første er det selvfølgelig mulig å hevde at nokså grunnleggende musikkvitenskap faktisk hører hjemme i en sangkonkurranse. Samtidig er Connick klar over at han utfordrer store deler av realitypublikummet ved å bruke et slikt begrep. Han tøyer kontraktsvilkårene med seerne, men forklarer det med et genuint ønske om formidling. Altfor mange av de unge konkurransedeltakerne benytter seg oppskriftsmessig av den pentatone skalaen, en teknikk Connick mener de har lært av r&b-sangere, noe som gjør bidragene i konkurransen ensrettede og kjedelige. Ved å bokstavelig talt sette ord på problemet, ønsker han også å få bukt med det. Samtidig er det åpenbart at han bevisst benytter seg av faguttrykket som en slags språklig markør. Selv om det kanskje ikke skulle så mye til, skiller han seg umiddelbart ut i selskapet han er en del av, han hever seg over Jennifer Lopez og den siste dommeren i panelet, Keith Urban, for ikke å si hele bermen av håpefulle talenter og «talenter». Vips: posisjonering og formidling i ett lite ord. 
 
Et slikt grep vil nok mange musikkskribenter kjenne seg igjen i. Som musikkritiker og –skribent ønsker man naturligvis å bli lest. En grunnleggende nysgjerrighet og et ekte overføringsønske bør være en hoveddrivkraft for skrivingen; at man stadig vil finne og høre ny musikk, og man vil videreformidle de gode opplevelsene og hjelpe publikum med å styre unna de intetsigende. Samtidig vil man opprettholde en viss maktbalanse i forhold til leseren, for eksempel ved å la det skinne gjennom hvem som har best oversikt og størst innsikt. 

Oppdragende funksjon

Da jeg som journaliststudent i 2007 skrev oppgave om norsk musikkjournalistikk sammen med Lars Sætren, spurte vi en rekke norske kritikere om hvem de mente de skrev for. Jevnt over var det enighet om at plateanmeldelser handler om formidling, og at de ikke skal være en tumleplass der musikknerdete journalister skryter av sin kunnskap. For å inkludere leseren mente anmelderne at man skal bruke velkjente referanser, eller plassere referansene slik at de har verdi for leseren. 
 
Likevel forventet Dagbladets Sven Ove Bakke en viss forhåndskunnskap fra sine lesere: «Vi tillater oss å kreve litt mer av bakgrunnskunnskapen hos leserne enn for eksempel VG, der alt stoffet skal treffe alle leserne. Vi regner med at de som er interessert i å lese musikkanmeldelsene, har et minimum av referanser og sjangerbegreper inne. Da trenger vi ikke å overforklare.»
 
Han synes også musikkanmeldelser bør ha en oppdragende effekt og folkeopplysende funksjon. Som han sa: «Folk skal lære noe av anmeldelsen, og bli presentert for fakta eller en ny vinkling som gjør at de føler seg litt klokere av å lese anmeldelsen.»
 
Bakkes vesle stikk mot konkurrentene i VG, ble av Stein Østbø besvart på følgende måte:
«En anmelder må ikke skrive for andre anmeldere, men ha fokus på leseren. Vi kan ikke forutsette at leserne har den samme kunnskap og erfaring som oss.»

Gode fortellinger

Mark Twain. Foto: Wikimedia commons
Vi kan altså ikke forutsette at leserne har samme kunnskap og erfaring som VGs Stein Østbø, og samtidig har et eller annet oppkomme av smarte læresetninger om det å skrive (det var sikkert Mark Twain) sagt at man ikke skal undervurdere leseren sin. Dessuten gjelder helt spesielle forhold når vi snakker om formidling av musikk til unge. Det er som kjent dømmekraften til tusenvis av tenåringer man må stole på når det gjelder populærmusikk. Fjortisen er til enhver tid musikkhistoriens ekte profet, mens musikkskribenten uomtvistelig blir eldre og mer blasert for hver dag som går.
 
Og nettopp i en slik balansegang, et slikt sjansespill, avgjøres det om en tekst er vellykket eller ikke. Så fort man kjeder leseren med det som oppleves som selvsagtheter eller overivrige forsøk på å kommunisere, mister man hennes oppmerksomhet. Er teksten en ugjennomtrengelig vegg av fagbegreper og avanserte uttrykk, støter man henne vekk.
 
Som leser, skribent og redaktør har jeg et håp om at møter med ukjente ord, uttrykk, sjangere og navn, kan oppleves som en utfordring heller enn demotivasjon. I stedet for å bli motløs og legge artikkelen fra seg i den evig voksende ulest/halvlest-bunken, kan man trigges til å lære mer. Såpass tiltro er man nesten nødt til å ha til både den unge leserens appetitt og nysgjerrighet, og våre egne formidlingsevner, ellers kan man jo bare gi opp.


Dette er et fotografi av en teskje. Foto: Wikimedia commons
 
Kanskje bør man etterstrebe å fortelle og skrive så godt og inkluderende at leseren godtar eventuelle hindringer og fremmedlegemer. For å trekke en sammenligning til idrettens verden: For å fullt ut forstå og verdsette en sport som baseball, må du kjenne til reglene. Samtidig er det mulig å kose seg med en brus og god grillmat på tribunen. Man kan sette pris på atmosfæren i arenaen, merke at man er med på noe man liker, selv om man ikke forstår alle detaljer og taktiske grep. Og det er nettopp i dette rommet mellom fortelling (stemning, smak, anekdoter) og regler (musikkvitenskapelige termer, grammatikk, forsøk på å beskrive hva som er god musikk) tekster om musikk ofte befinner seg.

Utrygge lesere

Denne sommeren satt jeg for femte gang i løpet av fire år og 17 nummer med ENO og lagde en faktaboks om dubstep. I et (sjeldent) klartenkt øyeblikk, sluttet jeg å skrive og slettet hele faktaboksen. Det fikk være nok. Vet ikke ENO-leserne hva dubstep er nå, så får de nesten finne ut av det selv. Ikke bare har vi på et tidspunkt publisert en helt egen artikkel om denne musikken, det er også en sjanger som allerede har så sammensatt historie og utvikling at det å sammenfatte en presis definisjon på et par linjer, er umulig. Da virker det bare mot sin hensikt. 
 
Akkurat en slik feilslått velmenthet gjør det innledende eksempelet fra Aftenposten så komisk. Avisa ønsker kanskje å skrive om tidsriktig musikk for å møte yngre lesere og følge med på det som skjer. Samtidig har de ikke selvtillit nok til å stole på at leserne vet hva en DJ er, eller eventuelt klarer å finne ut av det på egenhånd, om de da i det hele tatt er interessert i å finne ut av hva det er. Er det egentlig unge eller eldre lesere Aftenposten prøver å tekkes med denne innskutte, velmenende parentesen? 
 
Med dette grepet gjør dessuten Aftenposten leseren utrygg ved å avsløre at de egentlig ikke vet hva en DJ er selv. Å definere en DJ som «en som spiller musikk på klubber», er tross alt like nøyaktig som å beskrive en aubergine som «en som tilfører smak til moussaka». Dermed sprer usikkerheten seg. For om man skriver med en tanke om at alle må forstå alt, vil til slutt ingen forstå noe som helst.

 



Eirik Kydland (f. 1981) er grunn­legger av og redaktør for musikktidsskriftet ENO. Han har tidligere skrevet om musikk for Dagsavisen, Dagbladet og Bergens Tidene.


 

Noter
1) Nerdenes hevn, Aftenposten, 8. august 2014
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>