Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Det skjermene forestilte oss – refleksjoner rundt en barndom med fiksjonsvold

Fra filmen

Fra filmen "Leon", Buena Vista Pictures

Sjansene for at vold i film, tv og spill fører til voldelige handlinger er langt mindre enn sjansene for at estetiserte og uproblimatiserte voldsskildringer skaper et utilstrekkelig bilde av voldens natur og konsekvenser.

Jeg husker de somrene jeg lå i gresset utenfor mormors hus og bladde i våpenbøker. De tykke, hvite sidene var preget av enorme bilder av skytevåpen. Jeg og en venn lånte bøkene av mormors samboer, som gjerne hang ut av vinduet og smilte bekymringsløst, med en rullings i de gulnede fingrene. Mormor kom med vafler. Vi var lykkelige.
 
Våpenfascinasjonen hadde en direkte sammenheng med den audiovisuelle kulturen vi levde i. tv-serier, tv-spill, tegneserier og film presenterte oss for mange og ofte voldelige fiksjonsunivers som grep inn i vår verden. Fascinasjonen for den fiktive voldsutøvelsen var ofte rent visuell. Om vi etterapet noe, var det rent stilistiske handlinger; positurer i en lek.
 

Fra tv-serien A-team
 
Tv-serier som A-team og spill som Loaded og Grand Theft Auto var voldelige hinsides denne verden, men de var da også nettopp det: hinsides denne verden. De representerte en vold som var så overdreven og absurd at det hele ble en lek man følte man hadde total kontroll over – som plastikkfigurer man flyttet hit og dit i et evig kretsløp.

Uklar visshet om voldens jævlighet

Voldens vesen, slik den må oppleves for subjekter i virkelige voldssituasjoner, var oss fremmed. Men vi var ikke helt utenforstående. Vi var redde for våpnenes virkekraft, jeg tror til og med vi avskydde den. Den var oss fremmed, men vi ante. Vi ante hva disse våpnene gjorde med virkelige mennesker der ute i verden, en verden som var fjern fra den verdenen vi lekte i, men som omhyllet den med sitt alvorslodd. Vi skjønte at kulene kunne rive et menneske i filler. Vi avskydde denne virkeligheten vi forestilte oss, og frydet oss samtidig over bildene, objektene, leken, figurene – det bøkene og skjermene forestilte oss. Denne dobbeltheten levde vi i: fredelig avskjermet, men vagt omhyllet av virkelighetens grusomhet.
 
Denne dobbeltheten, den ubekymrede gleden over den representerte volden og den uklare vissheten om den virkelige voldens jævlighet, ble tydeligere og mer problematisk ettersom vi ble eldre og verden «der ute» kom tettere på oss og ble noe vi i større grad måtte forholde oss til – på en moralsk og eksistensiell, om ikke også politisk måte.

Den ubekymrede gleden over den representerte volden og den uklare vissheten om den virkelige voldens jævlighet, ble mer problematisk ettersom vi ble eldre.

 
Jeg husker dagen da USA invaderte Irak. Ikke den gangen på 1990-tallet, men i 2003. Jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg og en venn snakket om invasjonen. De amerikanske troppene hadde startet angrepet, og vi kjente på en merkelig stemning. Vi snakket om hvor rart og forjævlig det var, den kommende krigen. Men helt til slutt la jeg til: «Men det er jo nesten litt kult òg da.»
 
Det var ikke noe jeg sa for å tøffe meg – det var en flau bekjennelse.

Atmosfære av vold

Den audiovisuelle kulturen jeg vokste opp i var ikke bare preget av voldskildringer, men av amerikanske produksjoner. USAs filmkulturelle imperialisme har vært sterk siden Første verdenskrig, og på 1990- og 2000-tallet var det stort sett amerikanske filmer jeg så på tv og kino. Selv om jeg har noen innvendinger, er jeg i det store og hele takknemlig for opplevelsene dette ga meg. Filmene, og da særlig voldelige, amerikanske produksjoner, var ikke bare «god underholdning», men opplevelser som nyanserte meg som menneske.
 
Det har blitt antatt at hulemaleriene vi kjenner fra den paleolittiske tid ble brukt i rituelle sammenhenger. Kan det tenkes at bildene av dyr påvirket hvordan man betraktet dyrene? Før kampen mot dyrene foregikk det muligens en slags «kamp» om persepsjonen, som tok sikte på å forberede jegerne på det som ventet? Det hele blir jo spekulasjoner, men det er tydelig at hulemaleriene spilte en viss rolle i livene til dem som levde i hulene, og påvirket deres relasjon til omgivelsene, deres sansning og iakttakelse. Hulemaleriene lot inntrykk og fantasi bli festet til fjellveggen, slik at det ble til et uttrykk som kunne betraktes av andre og gjøre inntrykk på andre.
 
Nå vil jeg ikke trekke en direkte link fra denne praksisen til pappas og mine jevnlige turer til den lokale videosjappa på 1990- og tidlig 2000-tall, der vi ofte leide voldelige filmer. Men også for oss var det noe som kan betraktes som en rituell aktivitet som handlet om å møte bilder og derigjennom gjøre seg mottakelig for nye inntrykk og andre virkeligheter – og dele disse opplevelsene sammen.
 

Fra filmen Vitne til mord, Paramount Pictures
 
Fra jeg var åtte-ni år så vi filmer som Vitne til mord (Peter Weir), I skuddlinjen (Wolfgang Petersen), Savannens herskere (Stephen Hopkins), Frantic (Roman Polanski) og Léon (Luc Besson). Her møtte jeg voldelige fiksjonsuniverser som var mer forstyrrende og ukontrollerbare enn de jeg møtte i A-team og Grand Theft Auto; her møtte jeg en atmosfære av vold, som aktualiserte en virkelig verden. Disse filmene var ikke bare autonome lekefelt, men hadde en livsnærhet som åpnet sprekker inn til den omliggende virkeligheten jeg var en del av. De hadde et mer urolig uttrykk som tematiserte visse livsbetingelser, ting som handlet om død og liv, tvil og sikkerhet, vennskap og uvennskap, ideer og følelser. Dette var filmer som i en spennende, stemningsmettet og tilspisset form tok for seg ulike former for frykt, usikkerhet og glede, og ga meg andre perspektiver enn jeg var vant med.

Antistoff til den trygge selvbekrefelsen

Filmene påvirket meg, men ikke i den banale, flate betydningen av en injeksjonssprøyte eller den mediesosiologiske teorien om et sender-budskap-mottaker-forhold. Film var ikke en «kode» jeg «avkodet» som seer. Som litteraturen jeg leste, var film et uttrykk og et språk som foreslo nye muligheter for opplevelse – som antydet et mangfold av virkeligheter, andre måter å være, tenke og føle på, en annen verden enn min – og ble med det et antistoff til den trygge selvbekreftelsen jeg ellers fikk så mye av fra omgivelsene.
 
Dette antistoffet møtte jeg i trygge settinger. Jeg så som sagt mye av det som kalles voldsfilm, filmer som avbildet vold og som ofte var organisert rundt voldens trussel. Men pappa hadde et tydelig, kritisk perspektiv på volden. Den skulle ikke bli tatt lett på, og den skulle ikke være komisk. Volden skulle ha konsekvenser. Han var skeptisk til Tom og Jerry, og likte stort sett ikke actionkomedier. Og jeg forstod tidlig at filmene og volden var et avskjermet felt, en skapt virkelighet. Jeg visste at volden i filmene ikke kunne røre meg – bare berøre.

Filmene, og da særlig voldelige, amerikanske produksjoner, var ikke bare god underholdning, men nyanserte meg som menneske.

 
Aristoteles mente at vi har en tendens til å gledes over bilder fordi vi der vinner erkjennelse over det som er avbildet – som i seg selv kan være noe avskyelig og avskrekkende. I møtet med bildene blir vi, som Kant var inne på, invitert til å innta en reflektert betrakterposisjon som er en annen, mer fristilt form for sansning og oppmerksomhet enn den umiddelbare, involverte reaksjonen som kreves i faktiske situasjoner. Tanken er at det ligger et spesielt erkjennelsespotensial i møtet med bilder, der vi kan gripe eller begripe omverdenen på andre måter enn vi er vant til. Og filmer som Vitne til mord og I skuddlinjen lot meg bli kjent med fremmede stemninger innenfor en trygg ramme, og dermed føle og reflektere over visse voldelige fenomener midt i min ellers så fredelige verden.
 
Den italienske forfatteren Italo Calvino (som jeg låner antistoff-metaforen av) knytter litteraturens skapende, av og til drømmende og irrasjonelle, bilder til betydningen av å stadig «endre angrepsvinkel» i måten vi nærmer oss verden på. Calvino snakker om stunder der han ønsker å «se på verden gjennom en annen linse, med en annen logikk, med andre metoder for å vinne kunnskap og finne bevis». Amerikansk voldsfilm hjalp meg i denne prosessen, da jeg midt oppi den evinnelige omsorgen jeg nøt ellers i livet, hadde godt av et voldelig, men trygt antistoff som rykket meg ut av min stadfestede individualitet.

Den kule og tøffe volden

Så kan man spørre seg: Trengte filmene å være så voldelige hele tiden, da? Nei, sikkert ikke. Mer graverende er likevel en annen kritikk, som griper tilbake til start og min overfladiske fascinasjon for skytevåpen.
 
Vold i film, tegneserier, spill og andre uttrykk har to materielle aspekter: volden som er avbildet og måten denne volden er avbildet på. I populærkulturen har det vært en tradisjon for å avbilde vold, voldsbruk, krig og krigende som noe kult, tøft eller vakkert. Til og med i verk som moralsk førdømmer eller problematiserer voldsbruk, hender det relativt ofte at det estetiske uttrykket glorifiserer volden. Da jeg midt i min moralske fordømmelse så et snev av kulhet i Irak-invasjonen, tror jeg det var på bakgrunn av forestillinger med rot i slike uttrykk.
 
Historien viser oss at film kan brukes som et kraftfullt propagandaapparat, som former blikket på virkeligheten. Film kan være et ideologisk og perseptuelt våpen som stiliserer vold og dermed påvirker hvordan vi oppfatter vold – dens vesen, rolle og utseende. Det finnes – ikke minst i amerikansk populærkultur, men også i norske, russiske og transnasjonale produksjoner – i dag det som kan kalles en neo-fascistisk bildebruk, som framstiller krig og voldsbruk som tøft, patriotisk og styrkende. Her kan man nevne nyere eksempler som Antoine Fuquas film The Equalizer og spilleserien Call of Duty. Jeg tror denne voldskulturen er særlig verdt å problematisere – møtene med de snikpropagandistiske patosbildene som i større eller mindre grad påvirker persepsjonen av virkeligheten.


Fra filmen I skuddlinjen, Columbia Pictures
 
Faren ved at barn og andre mennesker utfører vold på grunn av møter med fiksjonell vold tror jeg er langt mindre enn at de i møtet med visse stilistiske uttrykk fordummes, banaliseres og uniformeres i blikket på verdens forskjellige voldsfenomener. Andre stilistiske uttrykk har snarere potensial til å skjerpe evnen til empati, gjøre en mer mottakelig for andres virkelighet og utvide ens forståelseshorisont. Jeg tror begge deler har skjedd med meg.
 
Hvordan man ser noe henger selvfølgelig sammen med hvordan man handler, men forholdet er ikke enkelt, og dersom de blir oppfattet i sin konstruerte og avklarte form er fiksjonens bilder av en annen perseptuell natur enn inntrykkene fra en faktisk verden av konsekvenser. På samme tid som jeg så ekstreme «voldsfilmer», som Dawn of the Dead (George A. Romero) og Cannibal Holocaust (Ruggero Deodato), ble jeg intuitivt kvalm i virkelige situasjoner der voldsutøvelser fant sted. I møtet med fiksjonsvold ble jeg herdet, men bildene sløvet meg ikke for den virkelige voldens trykk, og gjordet det ikke lettere å ty til vold. På sitt verste fordummet fiksjonsvolden hvordan jeg forestilte meg den virkelige verdens vold.

Jeg forstod tidlig at filmene og volden var et avskjermet felt, en skapt virkelighet. 

 
I et informasjonssamfunn preget av mediert erfaring, foregår det en daglig «kamp» om persepsjonen, der noen mennesker dehumaniseres og andre mytologiseres. I bildene av de tungt bevæpnede politistyrkene som møtte demonstrantene i Ferguson så jeg noe som både var tøft og moralsk forkastelig. Den overdrevne maktdemonstrasjonen var visuelt fascinerende, men samtidig noe jeg moralsk tok avstand fra. Og det får meg til å tenke på våpenboka jeg bladde i utenfor mormors hus, og den visuelle gleden jeg fant der, hvor risikoen for uvitenhet og likegyldighet var langt større enn inspirasjonen til vold.
 

 
Endre Eidsaa Larsen (f. 1988) er utdannet filmviter fra NTNU i Trondheim, der han også har jobbet som universitetslektor. Han er gjesteforeleser ved høyskolen i Volda og skriver filmkritikk for Montages og Z filmtidsskrift.

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>