Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Arkitekturen bør appellere til barnet i oss

Y-blokka. Foto: Wikimedia commons

Y-blokka. Foto: Wikimedia commons

Som arkitekturanmelder henvender jeg meg særlig til en autoritet: Meg selv som ung ikke-arkitekt. Og i tilfellet Y-blokka sier han: «Riv den ned!»

De mest ihuga forsvarerne av Y-blokka er nostalgiske, eldre mennesker og/eller folk som jobber med å tegne hus. Det er gjerne slik når det kommer til arkitektur. Man skal liksom ha en viss autoritet for å uttale seg om bygninger eller byen de står i. Men egentlig er det så enkelt som om du liker et hus – eller om du ikke gjør det. Og da har ikke gammel og utdannet noen forrang over uhildet og ung. Nesten tvert imot. Forsvaret for Y-blokka hviler for tungt på de abstrakte, lærde sidene ved et fag som egentlig nettopp burde appellere til barnet i oss.
 
Vi skal naturligvis passe oss litt for troen på at kunst, litteratur og film skal være for «alle». Særlig billedkunsten som disiplin har for lengst beveget seg så langt inn i seg selv at ideen om allmenn tilgjengelighet er en ren utopi. Men med arkitektur stiller det seg faktisk annerledes, mener jeg. Fordi hus er noe man ikke går på utstilling for å oppleve. Det er den uvilkårlige rammen for våre daglige liv. 

Mislykket og uforståelig

Følgelig bør arkitektur alltid være på parti med brukerne, ikke skaperne. Og når jeg tenker på om et hus er bra eller dårlig, bruker jeg sjelden eldre arkitekter som referanse, men konfererer i stedet med den yngre utgaven av meg selv som ikke ennå hadde vurdert yrket. Som i tilfellet Y-blokka: For ti år siden, da jeg var i starten av tyveårene, flyttet jeg som sorgløs ikke-arkitekt inn i Nordahl Bruns gate, et par kvartaler fra Regjeringskvartalet. På vei til og fra sentrum gikk jeg forbi både Høyblokka og Y-blokka nesten daglig. Og jeg kan med hånden på hjertet si at Y-blokka utmerket seg som et bygg jeg tenkte over – fordi jeg syntes det det var så helt usedvanlig mislykket og uforståelig.

Verdien av husene må måles i vår felles opplevelse av dem, ikke minst de yngre, siden det er de som skal fortsette å leve med dem.


 
På tre av fire sider er det krumme, grove, lukkede betongvegger, med dyptliggende, monotone vinduer. Videre ligger huset plassert på en gressplen som ingen brukte til noen ting og som hindrer skikkelige gater langsmed. Bare veggen som buer seg rundt Høyblokka husker jeg som et allright sted å gå forbi, de resterende delene av huset følte jeg at ødela alt de kom i kontakt med: plassen foran Deichman, Akersgata og Grubbegata. Og bygningen i seg selv skjønte jeg ikke hvor begynte og sluttet. Jeg ante ikke at Norges regjering holdt til der. Jeg skjønte ikke en gang at huset så ut som en slags «Y».

Vår felles opplevelse

Så kan man spørre seg hvor viktig er det om en tilfeldig student eller skoleelev liker å gå forbi et hus eller ikke. Og mitt svar er at det betyr nesten alt. Verdien av husene må måles i vår felles opplevelse av dem, ikke minst de yngre, siden det er de som skal fortsette å leve med dem. At høyblokka var viktig, ja såpass forstod jeg uten å få det fortalt, der den ligger litt sånn fornemt på den åpne, forseggjorte plassen. Y-blokka gav meg ikke den følelsen. Jeg skjønte ikke engang at den var en del av anlegget. 
 
Når Y-blokka nå skal rives, er ikke det fordi huset fungerer dårlig i byen, men som en konsekvens av 22. juli-terroren. Høyblokka skal bli stående. Y-blokka skal vekk. Hovedargumentet er at det går en bilvei rett under huset der terrorister litt for enkelt kan putte bomber. Det er en god, rasjonell grunn. Men hadde en farlig vei gått under Slottet eller Akershus Festning, ville kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner helt sikkert ha funnet en måte å ordne logistikken på uten at husene måtte bulldoseres vekk. Med andre ord er Y-blokka noe Sanner, med støtte fra riksantikvar Jørn Holme, mener det er greit å ofre. Og jeg er helt enig.

Arkitektur et barn kan elske

Hvorfor er ikke alle det? Hovedgrunnen er at mange, særlig arkitekter, mener at Y-blokka er god arkitektur i seg selv. Det har de naturligvis rett i. Huset ser ut som det gjør fordi arkitekten hadde en visjon om at det skulle være akkurat slik. Tidsånden fra 1950- og 1960-tallet er også tatt på kornet. Dette er et historisk dokument og en solid og vellaget bygning som attpåtil har Picasso-relatert kunst på ytterveggene.
 
Og hvis Y-blokka var en skulptur og Oslo et galleri, hadde jeg fulgt logikken. Men dette er et hus i en by. En bruksgjenstand som skal fungere. Når Y-blokka nå blir debattert, ser vi ofte bilder av huset på skrå ovenfra, og da er det jo lett å se at den passer sammen med Høyblokka, og i et slik perspektiv blir dette viktig arkitektur. Men det er jo ingen som står og ser huset på denne måten i det daglige liv. Og jeg mener at allmenn opplevelse trumfer arkitektonisk idé i dette tilfellet.
 
Er denne argumentasjonen en underminering av arkitektfagets verd? Langt ifra. Det å skape noe som både har kompleks, særfaglig kvalitet og som et barn kan elske, er ekstremt mye vanskeligere enn å innfri bare det første. 
 

 
Y-blokka er navnet på huset mellom Høyblokka i Regjeringskvartalet og Deichmanske bibliotek.
Huset ble tegnet sammen med Høyblokka, men oppført ti år senere og stod ferdig i 1969.
Arkitekt for både Høyblokk og Y-blokk er Erling Viksjø, og byggene regnes som hovedverk innenfor senere norsk modernisme, nærmere bestemt brutalismen, på grunn av de grove overflatene og store, geometriske formene.
Etter 22. juli-terroren ble det bestemt at Høyblokka skal bli stående mens Y-blokka skal rives når et helt nytt regjeringskvartal skal bygges.
Mange, ikke minst arkitekter, synes Y-blokka bør bli stående.
 

 
Gaute Brochmann (f. 1980) har en BA i film Fra International Filmschool Wales og MA i arkitektur fra Arkitekthøyskolen i Oslo. Arbeider i MAD arkitekter og skriver fast i Morgenbladet og D2.
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>