Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Når «alle de andre» får lov

Illustrasjon: Anja Dahle Øverbye

Illustrasjon: Anja Dahle Øverbye

Ved å skjerme barna fra uheldige kjønnsfremstillinger i spill som Grand Theft Auto begrenser man kanskje referanserammene de har med sine klassekamerater. Er slik skjerming en begrensning av barnas kulturelle kompetanse?

På klassebildet fra 1979 sitter jeg foran, på midten av rekken, og smiler. Jeg har på meg en brun, ja egentlig burgunderrød, genser med v-hals, og skjortesnippene er hentet ut fra genseren. Håret mitt er kort. Det vil si, det er uklipt med litt lengde, men jeg har ikke langt hår som en jente. Jeg har på meg en lys beige bukse i cordfløyel, og sitter litt kalvbeint med beina innover. På føttene har jeg et par blå og hvite joggesko i semsket skinn. Rundt meg står mine klassekamerater. Gutter og jenter.
 
Min mor er feminist, derfor er jeg kledd som guttene. Senere hører jeg henne lattermildt snakke om hvordan de andre mødrene har pyntet døtrene sine. De har lilla kjoler og musefletter med sløyfer. Min mor tar liksom avstand fra slike mødre. Senere skal jeg lese om det i boken Kvinne kjenn din kropp. Skjønnhetshysteriet får kvinner til å tenke at de ikke er fine nok uten sminke og smykker. Hysteriet er skapt for å undertrykke kvinner.

Min kropp – min nytelse

Da jeg ble stor nok til å bestemme selv, både pyntet og sminket jeg meg. Farget håret. Hadde på meg blondegevanter, tights, lange perlekjeder og kors i øret. Jeg danset utfordrende på klassefestene da de spilte Like av virgin av Madonna. Noe hadde jeg tross alt tatt til meg fra Kvinne kjenn din kropp: det er min kropp og min nytelse. Var det noe Madonna kunne bekrefte, så var det akkurat det. Mamma og jeg har selvsagt snakket om klassebildet senere. I tenårene har jeg garantert skreket til henne at hun ødela livet mitt fordi hun ikke lot meg ha musefletter og kjole på bildet. Stakkars mamma. «Samme hvordan du snur deg, sitter rompa di bak», sa min bestemor. Så sa min mor det, og nå sier jeg det: Samme hvordan du snur deg, sitter rompa di bak. 

Min mor er feminist, derfor er jeg kledd som guttene. Senere hører jeg henne lattermildt snakke om hvordan de andre mødrene har pyntet døtrene sine.

 
For som forelder gjør man så godt man kan. Etter beste vilje og evne. Men det er absolutt ingen garanti for at det blir som du vil. I våre dager er vi gjerne bekymret over hvor kjønnsdelt leketøysmarkedet har blitt. At det finnes eventyrbøker for gutter og eventyrbøker for jenter. Som om ikke eventyr er noe allmenmenneskelig. I tillegg er det bekymringsverdig hva ungdommen kan få med seg via internett og sosiale medier. Både moteblogger og pornografi formidler kjønnsroller vi kanskje ikke ønsker skal nå frem til våre unge. Så hva gjør vi?
 
Min mor forsøkte å forhindre at jeg ble sosialisert inn i det typisk «jentete» i vår kultur. Jeg ble kledd opp i «guttete» klær og fortalt at jeg kunne gjøre akkurat det samme som guttene. Problemet ble at hun samtidig devaluerte og snakket ned alt det som er «jentete». Estetikk, interiør, å dekke et vakkert bord, å pynte seg til fest – alt dette var egentlig noe man skulle gjøre med et snev av skam. Det var selvsagt ikke intensjonen, men sånn ble det altså. Vi har senere hatt noen runder på det, og blitt enige om at akkurat dét var noe forbanna tull.

Begrenser de felles referanserammene

Selv er jeg bekymret for hva mine barn vil oppleve via sosiale medier. Derfor har jeg installert programmer som styrer og overvåker deres mobiltelefoner og datamaskiner. Men en ekkel bivirkning er at jeg samtidig lærer barna noe om overvåkning, ja, at dette er helt greit. I tillegg lærer mine barn, slik jeg lærte, noe om annerledeshet. For de fleste foreldre overvåker ikke ungene sine på samme måte som jeg. Folk flest satser kanskje på at det går bra, i de fleste tilfeller med rette. Men noen ganger går det jo også forferdelig galt. Lærer jeg mine barn at de skal være mer redde enn nødvendig?
 
Det er slett ikke sikkert at min metode er metoden, på samme måte som min mors metode ikke var metoden. «Alle de andre» hadde musefletter og fine kjoler. «Alle de andre» har fri tilgang til mobil og datamaskin. «Alle de andre» jentene har begynt å bruke sminke. «Alle de andre» guttene i klassen får lov til å spille Grand Theft Auto, selv om kvinnefigurene i dette spillet først og fremst er nytelsesobjekter som kan erobres, uten selv å ha en egen vilje. Og sannheten er at veldig mange får lov, slik at hvis jeg legger begrensninger på slike opplevelser for mine barn, begrenser jeg samtidig deres muligheter for å ha felles referanserammer med sin egen generasjon. 
 
Grand Theft Auto, Rockstargames
 
Er det sikkert at det er klokt å begrense mine barns kulturelle kompetanse? Som lektor i mediefag burde jeg være mer enn kompetent til å besvare spørsmålet, men som mor er jeg stadig usikker på om jeg gjør rett. På samme måte som skomakerens barn har dårligst skotøy, er det ikke gitt at det er lærerens barn som har den beste oppdragelsen. Men som profesjonell forsøker jeg å komme med et svar. Til egne barn. Til andre foreldre. Overfor elever. 

Best å være dyktig

Det er ikke alltid jeg lykkes. Som den gangen en av jentene i klassen deltok i et panel foran hundrevis av ungdommer i Grieghallen. Etterpå delte jeg et bilde med resten av klassen, som en tommel opp for innsatsen. – Hvem er hun pene på bildet? kommenterte en av guttene spøkefullt. I kjølvannet av denne kommentaren fulgte en diskusjon om jenta skulle få oppmerksomhet fordi hun var pen eller fordi hun hadde vist høy faglig kompetanse. Det er ingen tvil om at jenta er pen, men der jeg ville synliggjøre at man skal få skryt for sin faglige innsats, fikk jeg høre at jeg var latterlig som var negativ til at guttene komplimenterte utseendet hennes. Alle i klassen mente at jeg var teit. Jentene også. De mente at jeg ble «eid» av guttene i diskusjonen. Til slutt ble jeg nødt til å ty til enhver fattig lærers evige trøst: – En vakker dag skjønner dere at jeg har rett. 

Hvis jeg legger begrensninger på mine barns kulturopplevelser begrenser jeg samtidig deres muligheter for å ha felles referanserammer med sin egen generasjon.

 
 
Kanskje hadde jeg i mitt forsøk på å tydeliggjøre et poeng fratatt jenta muligheten til å glede seg over å få komplimenter for utseendet sitt. Og utseendet er viktig i vår kultur; det er gjennom utseendet man definerer seg som mann eller kvinne, hetero eller homo. Det er fra media, kunst og underholdning vi alle henter vårt repertoar av måter å fortelle andre hvem vi er. Å fortelle ungdommen at utseendet ikke teller, er like feil som å fortelle dem at utseendet betyr alt

Guidet tur i kulturjungelen

Da er det bedre å invitere ungdommen med på en guidet tur gjennom kulturjungelen, der oppgaven blir å spørre hvordan betyr utseendet noe og diskutere hvilken rolle kjønnsstereotypiene spiller i samfunnet. Enten vi ser på film, spiller spill, leser bøker eller deler og kommenterer bilder, er det ikke først og fremst hva vi ser som er det viktige, men måten vi ser det på. Sier vi at det er bra? Tar vi avstand? Stiller vi spørsmål? Har gamle, nedarvede måter å se ting på hatt uønskede bivirkninger? Alle disse spørsmålene som er så himla krevende å gi gode svar på. 
 
Det er bare å innse at samme hvordan man snur seg, så sitter rompa bak. Men det betyr selvsagt ikke at man skal slutte å snu seg. Man må bare hele tiden følge med, og av og til være villig til å justere kursen. Det lærte jeg av min kloke mor.
 

 
Grethe Melby (f. 1972) er utdannet medieviter fra Universitetet i Bergen og jobber som lektor i mediefag ved Laksevåg videregående skole. Hun skriver i tillegg anmeldelser for scenekunst.no og er moderator for kritikersamtalene til VISP – produksjonsenhet for visuell kunst i Bergen.

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>