Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Hva er formidling?

Formidling for tomme forelesningssaler? Foto: Wikimedia commons / galleryhip.com

Formidling for tomme forelesningssaler? Foto: Wikimedia commons / galleryhip.com

Som fersk hjelpelærer fikk kunsthistoriker Gunnar Danbolt beskjed om at hans manglende suksess i formidlingen av latin skyldtes dumme studenter. Den forklaringen slo han seg ikke til ro med.

Sokrates. Foto: Wikimedia commons

Hva-spørsmål er en arv fra den greske filosofen Sokrates, og når han stilte spørsmålene på denne måten, var det fordi han mente at de kunne besvares på en klar og presis måte. Det betvilte imidlertid hans filosofiske motstandere sofistene, som innførte et skille – som både Sokrates, Platon og Aristoteles gikk sterkt i mot – mellom det vi i dag kaller natur og kultur. De hevdet at det bare var fruktbart å stille hva-spørsmål overfor naturens mange fenomener – «hva er en hare?» eller «hva er en kokosnøtt?» – og ikke om kulturfenomener. For det menneskene selv lager kan de også forandre. Det kulturelle har derfor ingen stabil natur, og da blir det meningsløst å stille hva-spørsmål

Formidling som bindeledd

Alt tyder på at sofistene hadde rett i dette. Nå tilhører vårt tema, formidling, så avgjort kulturens rike, og er derfor et fenomen som ikke kan defineres presist og entydig. Det bekreftes da også av den rikholdige litteraturen som den siste tiden har dukket opp om formidling. For begrepet er relativt nytt. Slår man opp i eldre oppslagsverk forekommer det ikke, men fra og med 1990-årene begynte man å bruke formidling i alle mulige sammenhenger. Da bruken ble utvidet, ble også betydningene flere og mer utydelige. Likevel, i hverdagsspråket betyr formidling å være en mellomkvinne, et bindeledd, en bro mellom den som har et behov og den eller det som kan tilfredsstille det. 
 
Hvis behovet er kunnskap, slik det er for elever og studenter, enten de vedkjenner seg det eller ikke, så er læreren den som er satt til å tilfredsstille det. Av den grunn snakker man i dag like ofte om kunnskapsformidling som om undervisning. Det siste ordet virker nå forslitt og gammeldags, mens formidling ennå er et ord som skinner. Det er denne form for formidling jeg her vil skrive om. Mitt utgangspunkt er egne erfaringer.

Dumme studenter

Da jeg var ferdig med latin bifag i 1963, ble jeg ansatt som hjelpelærer til forberedende prøver i latin på Universitetet i Bergen. Jeg hadde aldri undervist tidligere – kun avlagt en eksamen med godt resultat. Og så skulle jeg formidle latinsk grammatikk til 30 studenter som ikke kom til forelesningene av lyst, men fordi de ble nødt til å ta denne eksamen for å kunne studere filologi. Dette semesteret ble en katastrofe for meg, og sikkert også for studentene. Av de 30 var det til sist bare to studenter igjen, og de kom sikkert bare fordi de syntes synd på meg. Da semesteret var slutt, gikk jeg derfor til ledelsen på Klassisk Institutt og fortalte dem at jeg var uten enhver pedagogisk evne – jeg klarte ikke å formidle latinsk grammatikk til studentene. Men de bare lo og sa at alle opplevde det samme. Og det skyldtes ikke lærerne – det var studentene som var dumme. 
 
Gilbert Highet. Foto: columbia.edu
Jeg bestemte meg for å fortsette. Jeg trengte faktisk pengene, men orket ikke et semester til på samme måte. Noe måtte gjøres. Ved en tilfeldighet kom jeg på instituttbiblioteket over Gilbert Highets bok The Art of Teaching (1951), og den var akkurat hva jeg trengte. v Highet var selv en klassisk filolog og hadde skrevet flere verk jeg hadde lest med glede, så han var ingen ukjent person for meg. Han var, som professor ved Colombia University i New York, kjent som en glimrende formidler, og det var i stor grad sine egne erfaringer han bygget boken sin på.
 

Bort med papegøyen

Det som for Highet kjennetegner den gode formidler, er først og fremst to ting: at man kan sitt fag og at man brenner for det. Entusiasme smitter. Skal man for eksempel undervise i latinsk grammatikk, bør man ikke følge pensumboken paragraf for paragraf, for da vil studentene spørre seg hvorfor de kaster bort sin dyrebare tid på å høre hva de like greit kan lese seg til. Nei, man må finne nye og kreative måter å fremstille grammatikken på, og når man foreleser, kan notater være gode å ha, men ikke noe manus som man bare leser opp fra. 

Utsnitt av maleriet Parrots and Fruit with Other Birds and a Squirrel (1710-24) av Tobias Stranover.
 
Disse rådene fikk meg til å lete frem en rekke latinske lærebøker både på andre skandinaviske språk, og på engelsk, tysk og fransk. Dette var inspirerende lesning og gjorde at jeg stadig så nye muligheter. Jeg begynte faktisk å glede meg til å prøve dem ut i praksis. Istedenfor å opptre som en papegøye og bare gjenta lærebokens formuleringer, sa jeg til studentene at jeg riktignok skulle gjennomgå de samme sakene som de fant i pensumboken, men på helt andre måter. Og det virket – jeg beholdt alle de 30 studentene dette semesteret. Likevel var jeg ikke fornøyd, for jeg oppdaget etter hvert at ting kunne gjøres enda mer forståelig og mer morsomt. Jeg introduserte et latinsk sitat som motto for hver time. Og de 30 ble til 60. Det var naturligvis ikke helt populært på instituttet, fordi det viste jo at det ikke var studentene det var noe i veien med, men lærerne.

Å gi verket liv og tale

Det jeg lærte i løpet av disse årene på 1960-tallet ble avgjørende for min måte å formidle på, også når det gjelder kunsthistorie. Nå kunne jeg ikke uten videre overføre de metodene jeg hadde benyttet som grammatikklærer til kunsthistorien, fordi kunst er et mer problemfylt fenomen å formidle. Et kunstverk er på den ene siden et objekt som kan, og skal, beskrives og analyseres og settes inn i ulike sammenhenger – kunsthistoriske, idéhistoriske og samfunnsmessige. Men et kunstverk er på den andre siden mer enn bare en gjenstand – det er eller kan også være et du som tiltaler oss. Eller som Paal-Helge Haugen sier det i diktet XXVII (Josef, tømmermannen) i samlingen Meditasjoner over Georges de La Tour: «Kom møt den (kunstverket), du som kan/ Kom la deg fylle/ før verden igjen blir til stein/ før du kverv inn/ og under». Utfordringen for kunstformidlingen ligger akkurat her: å gi verket liv og tale. Og det er vanskeligere enn å gjøre latinsk grammatikk interessant.
 

 
Gunnar Danbolt (f. 1940) er kunsthistoriker med kunstteori og kunstpedagogikk som spesialfelt. Han ble utnevnt til professor i europeisk kunsthistorie ved Universitetet i Bergen i 1984. Danbolt har utgitt en rekke kunsthistoriske publikasjoner, og har vært sterkt deltakende i mediebildet, blant annet i radioprogrammet Kunstreisen. Han er utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats som kunstformidler.
 
 


 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>