Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Hva er estetisk kompetanse?

Illustrasjon: Sharmila Banerjee

Illustrasjon: Sharmila Banerjee

Ordet «kompetanse» betegner noe du kan eller behersker. Er det heldig at barns møte med kunst blir nok en arena hvor de skal prestere?

Fra politisk hold har det blitt lagt stor vekt på at elever skal få en «profesjonell opplæring» i møter med «profesjonell kunst» (se Stortingsmelding nr. 30 Kultur for læring, 2003-2004). Jeg skal ikke gå inn i floken av definisjonsforsøk «estetisk kompetanse» – mitt mål her er å reise et lite tankekors: Kan det hende at det er vårt begrep om hva som er fornuftig som stikker kjepper i hjulene for opplæringen i estetiske fag i skolen?

Vi trenger først og fremst et begrep om kunst i utdanningen som ikke er teknisk og knyttet til prestasjon.

 
I tråd med Dag Solhjell og Jon Øiens bok Det norske kunstfeltet, som også deler opp kunstpublikummet etter deres estetiske kompetanse, kunne dette utviklingsområdet sammenlignes med å lære et språk. Har du et godt ordforråd og behersker grammatikken, vil du ha en adekvat eller «profesjonell» erfaring, mener kunstsosiologene. Den dyktige eleven vil på tilsvarende vis opplæres til å kunne «spille rollen» som vellykket kulturkonsument etter spillets regler. Svikter kompetansebyggingen i læringen – lærer man ikke språket – uteblir «den profesjonelle erfaringen.» Men dette er vel neppe hele historien? 

Rasjonalisering av skolesystemet

Siden Den Kulturelle Skolesekken (DKS) ble lansert i 2004, hvor denne kompetansen ble fastslått som et delmål i utdanningspolitikken, er det mange som er misfornøyd med resultatet. Den estetiske kompetansen har ikke blitt så stor som regjeringen ønsket seg. Hva skyldes dette? Noen mener at lærerne mangler kompetanse til å undervise i estetiske fag. Andre mener at det er rasjonaliseringen av skolesystemet gjennom transnasjonale vurderingssystemer, som PISA-testene, som må ta mye av skylden. Det er lite tvil om at det siste ikke drar i riktig retning, for i en skolehverdag hvor resultater i stadig større grad måles og legges på vektskålen, og skolen veies deretter, vil kunstfagene komme dårlig ut. For de kan jo vanskelig måles på samme måte som realfag og språkfag kan det.

Illustrasjon: Sharmila Banerjee
 
På et Kick off-seminar for Den kulturelle skolesekken i Rådhusteateret i Ski, 21. april 2004 definerer den daværende statssekretæren det slik: 
 
«Estetisk kompetanse er et litt fremmed begrep for mange. Denne kompetansen dreier seg om en egen type erkjennelse knyttet til innlevelsesevne, tolkning og forståelse. Vi kan vanskelig se for oss et humant samfunn uten at disse egenskapene er utviklet. Derfor bør estetisk kompetanse løftes og være en målsetting for skolene. Den må utvikles i bevisst arbeid med kunst og kultur.» 
 
Selv om statssekretæren skriver seg inn i en humanistisk tradisjon – hvor erkjennelse og dannelse står sentralt – sier hun likevel at «estetisk kompetanse løftes og være en målsetting for skolene». Å jobbe mot et mål er vel og bra, men er ikke «kompetansen» det snakkes om uttrykk for et ønske om et sett dannede borgere som «spiller spillet», på korrekt vis, som Solhjell og Øien er så opptatt av? En slik spillbeherskelse vil jo også nærme seg det målbare. 

Konkurranse og kompetanse

Med en slik prestasjonsorientert kompetanseforståelse står i så fall ikke Norges kulturpolitiske begrep om kunst i skolen i noen særstilling. Vi lever i en verden hvor det er det som lar seg kvantifisere og måle som har verdi, og i en slik verden skal kunnskapen kunne demonstreres og konstateres etter en oppskrift. Det er marked og konkurranse som ligger til grunn for enhver type «kompetansebygging» –selv hver enkelt persons verdi omtales gjerne i markedsmetaforikk. Man «investerer» i en veltrent kropp for å tiltrekke seg en partner, eller kjøper seg et image for å ha en kompetanseprofil som tåler konkurranse på identitetsmarkedet. Man tiltrekker seg også «investorer» gjennom sin evne til å «selge seg» enten det nå er dating eller jobbmarkedet det er snakk om. Ja, det er ikke bare penger som er kapital – vi snakker også om emosjonell kapital eller intellektuell kapital. Alt er bygget på en økonomisk rasjonalitet, hvor man sammenlignes med konkurrenter på et marked for å selge sin vare. At dette fører med seg problemer, skulle være åpenbart. «When we are figured as human capital in all that we do and in every venue, equality ceases to be our presumed natural relation with one another»,  som Wendy Brown påpeker i sin analyse av neoliberal fornuft i Undoing demos (Verso, 2014). 

Konkurranselogikk

I de europeiske PISA-testene måles resultatene fra norske skoler og universiteter mot tilsvarende poeng fra andre nasjoner. Å score høyt her blir viktig om vi tenker utdanningen ut fra en markedsmodell, for konkurranse dreier seg om å være best i globaliseringsklassen, om å være «salgbar» på et verdensmarked like mye som her hjemme. Slik blir ikke bare undervisningen betraktet i lys av konkurransens logikk, men også elevene og de eventuelle dannelsesaspekter vi måtte finne verdifullt i et skolesystem. Utdanning blir, ut fra et slikt perspektiv, et medium for Norges ønske om å være en attraktiv vare internasjonalt. For å tiltrekke oss investorer og «bygge tillit og troverdighet» må vi levere et god produkt også når det gjelder poengscore i PISA-testene. Mange vil huske Jens Stoltenbergs alvorstyngede ord da de første PISA-testene forelå og Norge ikke var på topp. «Vi har forstått budskapet», sa den tidligere statsministeren, underforstått: Dette skal vi gjøre noe med. Det sier seg selv at kunstfag, som allerede nevnt, kommer dårlig ut her. Men det er mer bekymringsfullt at den naturlige måten å tenke på blir markedsmodellens instrumentelle konkurranselogikk også på dette feltet. 

Økonomisk rasjonalitet

Den instrumentelle rasjonaliteten, hvor man setter seg mål og  gjør det som skal til for å oppnå dem, gir oss et effektivt fornuftsbegrep, sa sosiologen Max Weber. Problemet oppstår imidlertid når rasjonaliseringen basert på disse parameterne begynner å erstatte andre former for rasjonalitet. Den økonomiske rasjonaliteten, hvor maksimering av profitt og konkurransedyktighet er det sentrale, skygger idag for det Weber kaller verdirasjonalitet. Her er det ikke profitt eller konkurranse som er poenget, men menneskelige verdier. Eksempelvis kan vi snakke om en religiøs rasjonalitet, hvor handlinger er fornuftige i den grad de fremmer din nærhet til Gud. Vi kan også snakke om en humanistisk rasjonalitet hvor det mest fornuftige er de handlingene som realiserer medmenneskelige dyder best mulig – empati, medfølelse, solidaritet. Eller vi kunne snakke om en rasjonalitet som utvider vår evne til å tenke en sak fra flere sider. En «utvidet mentalitet», som Hannah Arendt identifiserte med fornuft som sådan, overskrider ethvert begrep om måling og kvantifiserbarhet. 


Illustrasjon: Sharmila Banerjee
 
Er det ikke slik at vi «glemmer» disse andre formene for rasjonalitet når kunstfagene skal implementeres i skolesystemet? De er ganske riktig knyttet til erkjennelse og dannelse, som statssekretæren påpeker, men er det tydelig nok for oss hvilken form for rasjonalitet den estetiske egentlig er? 

Etikk og verdier

Et ord som «kompetanse» er i hvert fall ikke særlig beskrivende for den estetiske rasjonaliteten, fordi uttrykket betegner noe du kan eller behersker og er dermed intimt knyttet til prestasjon. Som igjen er knyttet til å utvise kompetanse-repertoaret innenfor rammen av adekvate «dannede» måter å forholde seg til kunst på, som i sin tur er knyttet til nasjonen Norges renomme som vare. 
Å «gi riktig svar» er kanskje et utgangspunkt for å lære seg hva kunst er for noe, men den veloppdragenheten og det prestasjonsjag  «estetisk kompetanse» legger opp til, fører oss vekk fra den tenkningen som gjør kunstartene verdifulle. Vi trenger først og fremst et begrep om kunst i utdanningen som ikke er teknisk og knyttet til prestasjon. Vi må snakke om å gripe verdien av kunstartene innenfor rammen av en helhetlig menneskelig situasjon, hvor spørsmålet om etikk og verdier blir definerende fremfor å reprodusere kunnskapen vi har blitt innpodet med. 

 



Kjetil Røed (f. 1973) er redaksjonsmedlem i Kunstløftet, skribent og kritiker. Han skriver for blant annet Vinduet, Le Monde Diplomatique, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Aftenposten.


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>