Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Praktisk fornuft og kulturelle blindfelt

Illustrasjon: Tim-Tek

Illustrasjon: Tim-Tek

Problematiske fremstillinger i kunsten kan fungere som inngang til viktige samtaler med barna. Men hva når du som voksen ikke selv klarer å sette ord på det barna ser?

Da Munchmuseets utstilling Melgaard + Munch – The End of it All Has Already Happened åpnet tidligere i år, ble den umiddelbart gjenstand for voldsom debatt. Utstillingen er radikal, for Bjarne Melgaards kunst belyser ikke bare Edvard Munchs, men kan sies å overskygge den fullstendig. Mange har dessuten reagert på mengden av sex og vold i utstillingen. Siden Munchmuseet er et museum som blir hyppig besøkt av både skoleklasser og barnefamilier, reiser det naturligvis et spørsmål om denne utstillingen er passende for dem. Hvordan skal voksne forholde seg til barn når det gjelder slike ømtålige temaer? Hva kan vi eksponere barn for av vold, sex og andre «vanskelige» temaer i kunsten – og hva slags erkjennelser kan barn eventuelt få av slike opplevelser?

Stemples som upassende

Jeg tror det er vanskelig å komme videre med refleksjonen og samtalen om vi tar utgangspunkt i en standardmodell hvor vi er for prinsippfaste. Det finnes ingen universell regel for hva som kan vises til hvem – barn er like forskjellige som voksne, og det som er legitimt i det ene tilfellet, er uheldig i det neste. Sensur er derfor noe vi sjelden – eller aldri – bør ty til. Gjennom statlig sensur stenges en del av virkeligheten for barnet – den blir i praksis et tabu-område i kulturen, et blindfelt enkeltmennesket ikke trenger ta stilling til. For når myndighetene vurderer hva som skal være tillatt og ikke for barna, slipper vi å gjøre det selv. Slik umyndiggjøres foreldre ved at de fratas muligheten til selv å vurdere situasjonen i forhold til sine barn.

Negerkonge 

En interessant debatt her er revideringen av politisk ukorrekte elementer i kulturhistorien, hvor det tidligere aksepterte ikke lenger passer inn i vår tids skrevne og uskrevne regler for tenkning og adferd. Et eksempel er SVTs sensurering av filmen Pippi Langstrømpe fra 1969, hvor det som med dagens øyne fortoner seg som diskriminerende utsagn («negerkonge») og karikaturer (en scene hvor Pippi drar øynene ned med fingrene og skaper et parodisk og stereotypt bilde av en kineser) er fjernet. 

Spørsmålet om hvorfor det var greit å si «negerkonge» i 1969 og ikke i dag, kan skape forståelse av hvordan fremstillingen av individer med annet kulturelt opphav forandrer seg.


Nå er naturligvis ikke de politisk ukorrekte elementene i Pippi så ekstreme – og i motsetning til Melgaard + Munch inneholder de hverken eksplisitt sex eller vold – men eksemplet tydeliggjør problemstillingen. Flere mener at språklig skurr av typen vi finner i Pippi-filmen er en språklig vold mot enkeltmennesker og grupper – en vold som kan tjene som grobunn for rasisme, og som av den grunn bør sensureres. Slike innsigelser er forståelige, og et stykke på vei rimelige, men samtidig synes det åpenbart at omskriving av historiske dokumenter er tvilsom praksis. Å «pynte på» kunstuttrykk fra en annen tid er lite hensiktsmessig, og i realiteten en underminering av publikums – i dette tilfelle barns – erkjennelsesmuligheter og selvstendige vurderingsevne. Grunnen til dette er at voksne med enkle grep kan skape en pedagogisk ramme for den originale filmen, hvor forskjellen mellom den opprinnelige dialogen og dagens forandrede politiske og kulturelle klima kan diskuteres i detalj.
 
Illustrasjon: Tim-Tek
 
Spørsmålet om hvorfor det var greit å si «negerkonge» i 1969 og ikke i dag, kan danne et utgangspunkt for barnets forståelse av hvordan fremstillingen av individer med annet kulturelt opphav eller tilhørighet forandrer seg. En slik sensur er en potensiell brems for barnets utviklingsmuligheter i en verden som er svært kompleks – også for voksne. Såfremt vi befinner oss i en situasjon hvor konteksten for det problematiske innholdet kan diskuteres, bør vi unngå sensur. Det er mange aspekter ved situasjonen som ikke umiddelbart «løses», men ved å eksponere barnet for forskjellen mellom da og nå innenfor en forklarende ramme, åpner man for selvstendig tenkning og stillingstagen.

Veiledende aldersgrense

I min anmeldelse av Melgaard + Munch i Aftenposten foreslo jeg en veiledende aldergrense på utstillingen, noe som fikk museets direktør Stein-Olav Henriksen til å reagere. Henriksen mente utstillingen stilte viktige spørsmål om seksualitet og mellommenneskelige relasjoner, som det – snarere enn å sensurere – er viktig å samtale med mindreårige om. Dette er en strålende ambisjon, men for min del er det springende punktet at det i utstillingen finnes bilder som både er svært brutale og en del av en såpass visuelt kompleks situasjon, at en dialog er vrien. Jeg sier ikke at det er umulig, for både barn og foreldre er forskjellige. Likevel er det langt mer problematisk og langt større fallhøyde når man har å gjøre med bilder av typen som vises på Melgaard + Munch.

Risikalbelt for unge hjerner

Forskning viser at det er den kontekstualiserende sammenhengen opplevelsen inngår i som bestemmer hvor stor grad av ubehag barnet vil oppleve. Vold knyttet til for eksempel krig kan være sjokkerende for barn, men er likevel mulig å sette inn i en diskusjon om politikk. De potensielle traumene antas å kunne motvirkes ved å jevnlig diskutere aktuelle begivenheter og lese aviser med barnet. Rapporten In their own words: What bothers children online? viser også at det barna selv finner mest forstyrrende, er voldelige eller sterkt seksualiserte bilder som befinner seg utenfor et gjenkjennelig fiksjonsunivers. Vold innenfor rammen av åpenbare fantasiverdener er mindre skremmende. Om slike bilder dukker opp innenfor en ramme som er vanskelig å forstå, kan imidlertid effekten av inntrykket forverres. I The Impact of Violence on Children kommer den amerikanske psykiateren Joy D. Osofsky til lignende konklusjoner. 

Det springende punktet er at det i utstillingen finnes bilder som både er svært brutale og en del av en såpass visuelt kompleks situasjon, at en dialog er vrien.

 
Forskerne er usikre på de nevrologiske konsekvensene av eksponering for uforklart vold, men mange mener det kan være risikabelt for en hjerne i utvikling. Det synes også å være stor enighet om at den voksnes tilstedeværelse og evne til å følge opp barnets reaksjoner faktisk er viktigere enn bildene i seg selv. Med nok støtte og tid etterpå vil angivelig selv de voldsomste bilder kunne tolereres.

Rent ubehag

Generelt kan vi si at bildene som kan være skadelige ikke bare har med hvor brutale de er, men også med vår evne til å forklare barnet hva hun ser. Om vi ikke kan brygge en bro over gapet mellom det brutale bildet og inntrykket det etterlater, vil potensialet for å danne et sår eller et traume bli større, og det ubegripelige kan innkapsles som rent ubehag. På Melgaard + Munch blir denne problemstillingen etter min mening spesielt aktuell i møte med to bilder: En person som skjærer seg i tungen med et barberblad og et hode fra et lik. Jeg har foreløpig ikke kommet opp med en fortolkning av bildene og verket som ville gjort den ubehagelige sekvensen forståelig for et barn. Om man ikke selv er i stand til å plassere bildene innenfor en sammenheng som er begripelig, bør en vokte seg for å vise dem til et barn.

Praktisk dømmekraft

Hvordan skal vi så løse situasjonen? Et rimelig utgangspunkt er praktisk dømmekraft. Til forskjell fra absolutte regler som skjærer alt og alle over en kam, er praktisk dømmekraft evnen til å tenke klokt i henhold til konkrete situasjoner. Om vi tenker med Aristoteles, som satte navn på praktisk dømmekraft (fronesis), er ikke moral et teknisk anliggende – noe en kan lære, for så senere å konstatere uforandret – men en evne som realiseres i konkrete situasjoner hvor den justeres underveis.
 

Bjarne Melgaard
 
Her kan det understrekes, som Hans-Georg Gadamer gjør i sin Aristoteles-kommentar i Sannhet og Metode, at praksis forutsetter en gjøren og en situasjonsnærhet som i dag i stadig større grad erstattes av tekniske begreper om moralsk og pedagogisk kunnen. Sagt på en annen måte, er et teknisk begrep om pedagogikk en tilstivnet forestilling om rett og galt – tillatelig og utillatelig – hvor man styres av lover og regler snarere enn ens egen evne til å tenke gjennom og vurdere situasjonen selv. 

Pedofile motiver

Til forskjell fra den nevnte tungekuttingen, er Melgaards fremstilling av pedofile motiver forholdsvis lette å føre en samtale om. Selv om Melgaard har laget et maleri av en av de erotiserte bildene fra organisasjonen NAMBLAs (North American Man/Boy Love Association) moralsk problematiske tidsskrift, er en naken guttekropp neppe noe som i seg selv vil sjokkere et barn. Det er som sagt sammenhengen som vil kunne vekke de sterkeste reaksjonene, og den er her implisitt, slik at den voksne selv kan styre om den underliggende pedofilien skal gjøres til et tema eller ikke. I motsetning til tungebildet, hvor den visuelle sjokkeffektens umiddelbarhet fort kan skape ubehag om man ikke har gitt noen tilfredsstillende ramme for opplevelsen i forkant, kan den voksne i møte med Melgaards pedofili-motiver porsjonere ut samtalen steg for steg. Hele sakskomplekset kan potensielt inngå i en konstruktiv samtale, hvor den ulovlige forbindelsen mellom voksen og barn forklares som del av en sammenhengende fortelling om kjærlighetens – og eventuelt overgrepets – irrganger. Underveis vil eventuelle spørsmål og reaksjoner kunne integreres i forløpet på en slik måte at barnet har bedre odds for å komme ut av kunstopplevelsen med en innsikt og en forståelse som vil være fraværende i tungeskjæringens tilfelle.

Forberede og ta seg tid

Jeg tror, med andre ord, erfaringer med bilder av sex og vold kan bidra til erkjennelse hos barnet så fremt man samtidig tilbyr dem en forståelsesmodell for de potensielt problematiske inntrykkene. En fortelling om det som betraktes, som anskueliggjør hva som sees og hvorfor ubehaget inntreffer, samt hvilken del av virkeligheten bildet er et symptom på, er imidlertid nødvendig. Om dette skal lykkes, trenger man en praktisk fornuft – en evne til å reflektere rundt vanskelige problemstillinger. Den voksne må altså være godt forberedt og ta seg tid til å gjennomgå barnas erfaring, med alle dets bestanddeler, med dem. Det viktigste i møtet med vanskelige temaer er altså ikke at en instans utenfor oss bestemmer seg for det ene eller det andre, men at vi selv sikrer kvaliteten på erfaringen ved å øve oss opp i å bedømme konkrete situasjoner – og til å ta de rette avgjørelsene. 
 

 
Kjetil Røed (f. 1973) er redaksjonsmedlem  i Kunstløftet, skribent og kritiker. Han  skriver for blant annet Vinduet, kunstkritikk.no, Le Monde diplomatique,  Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift,  Frieze Magazine og Aftenposten. 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>