Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Fra vi til jeg

llustrasjon: Constance Tenvik

llustrasjon: Constance Tenvik

Påstanden om at Munch eller Ibsen er uvurderlige, bør kunne diskuteres. For også i kunstformiding bør det skilles mellom fakta og synspunkter.

Jeg er ti år gammel og sitter på skolebenken. Vi leser Henrik Ibsens Peer Gynt. «Det er selve urdramaet om nordmannen. Man er enig om at dette er det viktigste skuespill i norsk historie», forteller læreren meg. Hun virker overbevist. Jeg er ikke så sikker. Noen år senere er samme klasse på besøk på Munch-museet. «Vi er alle enige om at Munch er den viktigste moderne kunstneren fra Norge på en internasjonal kunstscene», blir vi da fortalt, av både museumsvert og lærer. 
 
Med hvilken rett sier kunstformidleren slike ting? Med de rettighetene litteraturhistorien og kunsthistorien gir den enkelte til å si hva som er viktig og ikke? Lener man seg på disse etablerte fortellingene, kan man passivt videreføre budskapet, siden det bevisbare verdiarbeidet er gjort av ekspertene. Mange synes å mene at det er tilstrekkelig å lene seg på den når man skal videreformidle «sannheten» om kulturen. Det var mitt inntrykk at kulturell verdi var noe som ikke lar seg betvile når det kommer til «helt sentrale» aktører. Det var i hvert fall man og vi enige om. Og det er de vel fortsatt. 

Å gjemme seg bak konsensus

Sagt på en annen måte, markerer utsagn som dette en bestemt type kunnskap om kunst og kultur som er upersonlig. Læreren har et utvendig forhold til produktet som skal formidles. Her blir estetisk kvalitet eller verdi ikke bare noe man er overbevist om, men ren ideologi. Dette er kanskje vanskelig å komme unna. Ikke bare fordi man som formidler ville stå på gyngende grunn uten en etablert fortelling om hva som er viktig og ikke i kunst og litteratur, men også fordi det ville kreve en innsats fra den enkelte lærer som grenser mot det groteske. Men det er ingen annen mulighet enn å prøve. 
 
Å gjemme seg bak konsensus underminerer formidlingens kjerne, fordi den som snakker sant om det som er viktig, eller i det minste spiller denne rollen, forsvinner når formidlingen får sin autoritet fra det man eller vi vet. Disse personlige pronomenene synes å være den upersonlige og anonyme utsigelsesposisjonen man begraver sin egen tenkeevne og myndighet i. Skal formidleren gjenvinne troverdigheten, må jeg kunne settes før en påstand om kvalitet – og da ikke som et standardisert trylleformular, men som en arena for samtale hvor formidlerens overbevisning, eller mangel på det, innreder rommet for videre samtale. 
 
Hanna Arendt. Foto: hannaharendtcenter.org
 
– Når man står frem for andre og fremfører et argument, står man samtidig ansvarlig for det som blir sagt og dets innhold, selv om det som blir sagt ikke er tenkt av en selv, sier Hannah Arendt i Vita Activa. Tankeløshet er navnet hun gir den manglende evne til å gjøre kunnskapen til sin egen og dermed å bli gjort til medium for en annens tale. Det man vet eller det vi vet må, for å kunne læres bort, bli til læreren selv – det må bli til jeg.

Intellektuell redelighet

Klasserommet er en offentlighet og læreren fremfører synspunkter for en klasse. Å lære seg å si jeg betyr ikke nødvendigvis at man, som lærer, ikke kan presentere synspunkter som ikke korresponderer med dine egne, selvsagt, men du må gjøre nettopp det tydelig. Arendt skriver også at det å stå frem for andre også er å avkle seg selv, ved å si hva man står for. Det kan man også gjøre ved å si hva man ikke står for. På den måten opprettes en intellektuell redelighet hvor både formidleren og eleven tas mer på alvor. 
 
Benedict Anderson. Foto: Wikimedia commons
Det er lettere å få øye på denne situasjonen når vi prøver å se på pedagogikken som historiefortelling. Kunstformidling foregår ikke i et vakuum, men fremføres som del av et sett allerede eksisterende fortellinger om hvem vi er. Som nordmenn, for eksempel. Som kunstnere og kunstformidlere. Formidling dreier seg, slik sett, om å videreføre vår kollektive horisont for hva vi kan forestille oss, tenke om og foreta oss. Gjennom læringen oppdras man til å bli en del av forestilte fellesskap, som sosiologen Benedict Anderson kaller det. For å kunne sette i gang med historiefortellingen må vi ha klart for oss et annet skille som er like viktig som distinksjonen mellom jeg og vi: nemlig skillet mellom fakta og synspunkter. Det siste er noe vi kan diskutere. Ja, det er en gjenstand som faktisk konstitueres gjennom diskusjonen. Det andre – altså fakta – er noe som ikke lar seg diskutere. Som tyngdekraften. Eller at Brasilia er hovedstaden i Brasil.

Arkeologisk redningsaksjon

Så når vi sier at Munch eller Ibsen er uvurderlige, må denne påstanden fremsettes i et narrativt rom hvor utsagnet tar form som del av en fortelling som kan diskuteres. Bør diskuteres. Den kan foregå på et allment nivå eller et individuelt nivå, men poenget er at den må legge frem bestanddelene i evalueringen av den diskuterte gjenstanden som en del av en fortelling om verdi og ikke en faktapåstand. Vi kunne for eksempel snakke om Munch ut fra forestillingen om Norge. Hvorfor, kunne formidleren spørre, er det slik at en kunstner er viktig for et land? Og så, når tvilen var sådd og grunnlaget for samtalen lagt, kunne det avgjørende spørsmålet komme: På hvilken måte hjelper Munch oss til å bygge forestillingen om det norske? 
 
Slik kunne man fortsette – med å spørre hva det norske er. Til slutt ville man kanskje, i historien om Munch og Norge, ende opp med det helt avgjørende problemet: Hva er et vi? Er nordmenn et vi? Og hvilket vi er det damen på Munch-museet forteller om når hun sier «vi er enige om Munchs viktighet»? 
 
Et sted på veien som formidler, tenker og historieforteller vil formidleren ikke bare lære elevene å tenke, men også lære seg selv å si jeg. Slik blir historiefortellingen ikke bare en arrangering av problemets bestanddeler i en rekkefølge som åpner for tvil og tenkning, men også en arkeologisk redningsaksjon for lærerens egen formidlingsidentitet.

Fascinasjon, oppriktighet og lek

For å få det rette perspektivet på fortellingskunsten i pedagogikken må vi heve blikket og se rundt oss i en større vev av fortellinger, nemlig livet selv. Våre egne liv og de rundt oss sine liv – de er alle fortellinger, flettet sammen. Men vi må fortelle dem i vårt eget navn. Skal vi bruke fortellingene i et erkjennelsesøyemed, som instrumenter for å forstå oss selv og tilværelsen, må kulturens fortellinger om kvalitet flettes tettere inn i ditt eget livs fortellinger om oppriktighet og lek. Fascinasjon. «Å slå den egne tråden inn i en vev man selv ikke har satt opp» er avgjørende for Arendt, for selv om man snakker i et språk og med en kunnskap som alle­rede er etablert, som allerede har sine fortellinger, blir den likevel din når du fremfører den for andre med en autoritet som hverken er lånt eller gjemt bak omskriv­inger som vi eller man


Foto: André-Pierre du Plessis' flickr-strøm
 
Når læreren eller kunstformidleren står frem for sitt publikum som forteller – for barna, for ungdommen – står hun der som seg selv, selv om kunnskapen som skal læres bort ikke er hennes. For det hele er formidlet åpent og undersøkende. Det er ikke et eksternt anliggende, formidlet gjennom upersonlige pronomener, men inderliggjort, omsatt til et pedagogisk aksjonsfelt her og nå. Ideologi blir idémylder. Når gjenstanden presenteres på denne måten, forsvinner det generelle overblikket og man begynner å undersøke detaljene. Det er også her, i detaljene, kunstformidleren vil vise frem bevis for sine synspunkter. Vi ender opp med en situasjon hvor kunnskapen ikke formidles som noe selvsagt, men hvor kunstformidleren står frem med sin egen myndighet enten hun nå er troende eller tvilende. Slik slås også kunstformidlerens egen tråd inn i fortellingen om kunstens betydning, og det viktige er at hver og en tråd i denne veven er unik og verdifull så lenge den fremføres oppriktig.



Kjetil Røed (f. 1973) er redaksjonsmedlem i kunstløftet.no, skribent og kritiker. Han skriver for blant annet Vinduet, kunstkritikk.no, Le Monde diplomatique, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, Frieze Magazine og Aftenposten. 


 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>