Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Barn - et urent publikum?

JAM

JAM

Vinteren 2007 intervjuet jeg 10 produsenter fra det visuelle kunstfeltet til min masteroppgave om bruken av kvalitetsbetegnelsen innenfor Den Kulturelle Skolesekken. "Vi lager ikke kunst for barn," hevdet flere av produsentene.

Dette var produsenter av ulik størrelse – både museer, kunstnersenter og kommuneansatte hadde produsentroller og hadde alle i ulik grad innvirkning på hva som ble vist i DKS. Med produsentbegrepet refererer jeg her til dem som har jobbet ut ideer til utstillinger, valgt ut kunstnere, kunstverk, satt sammen utstillinger og laget formidlingsoppleggene som følger utstillingene. Men hvordan tenker man da rundt barn og kunst, hva legger man vekt på når man setter sammen en utstilling og hvilken rolle spiller formidlingen? 
 
Den kulturelle skolesekken (DKS) er kanskje den største og mest ambisiøse politiske satsningen i Norge på å presentere kunst- og kulturopplevelse for barn og unge. Gjennom DKS møter skoleelever i alderen 6 til 18 år ulike kunstneriske utrykk i løpet av sin skolehverdag. Over 1600 produksjoner innen kunstfelt som visuell kunst, scenekunst, film, litteratur og blandede medier skal nå ut til alle landets rundt 600 000 skoleelever[1]. DKS blir slik en storprodusent av kunst, og det er her en stor del av barn og unge i Norge møter kunst. I målsettingene til DKS ligger det å være en motvekt mot massekulturen målgruppen ellers møter, og å bygge opp deres kulturelle kompetanse[2]. 

Hva er kvalitet? 

Det er et sentralt mål at tilbudene som blir presentert skal holde høy kvalitet både kunstnerisk og i formidlingen av disse utrykkene. Formidlingsbegrepet er et vidt begrep, hvor formidling rommer alt fra sammensetningen av en utstilling, utarbeidelse av læringsmaterielle til omvisning i en utstilling med en formidler. Det er den siste bruken av begrepet de jeg intervjuet la vekt på. Kulturpolitikken, som en styringsmekanisme for tildeling av midler, har også høy kvalitet som et viktig krav. Men hva som legges i kvalitet blir i liten grad tydeliggjort. Kvalitet er et begrep som er kontekstuelt og i endring over tid, samtidig som hvert enkelt fagfelt gjerne har noen felles oppfattelse av kvalitet innenfor sitt felt. Vi kan si at kvalitet viser til et ønsket mål. Dette gir rom for konflikt innen et fagfelt, om hvem som skal definere disse målene og hvilken vei fagfeltet skal trekke. 
 
I min masteroppgave, Høy Standard - en undersøkelse av kvalitetsforståelser i Den Kulturelle Skolesekken(2008), undersøkte jeg hvordan man innen det visuelle feltet vurderer den kunstneriske kvaliteten, samt kvaliteten på selve formidlingen av kunsten. Jeg fant da at forbindelsen mellom formidling og verk fremstår som viktig både for hvordan man forstår målgruppen og hva man opplever at man kan vise av kunst. I motsetning til scenekunstfeltet og det litterære feltet er det, ut over det riksutstillingene har stått for, i liten grad tradisjon for kunstproduksjoner laget med vekt på å vises for barn og unge. 

Paradoks 

Til oppgaven intervjuet jeg kunstnere, kuratorer og byråkrater fra nasjonale, regionale og kommunale produsenter, som er med på å påvirke tilbudet som blir presentert. De fleste som ble intervjuet hadde kunstfaglig utdanning, og lang erfaring innenfor kunstfeltet. Forbindelsen til denne delen av det kunstneriske feltet var ulik, noe som reflekteres i deres forståelse av kvalitet og hvor den skal ligge. Kunst som er produsert med barn og unge som publikum blir gjerne plassert under merkelappen "pedagogisk". Dette er en betegnelse som blir forbundet med lav status og dermed som regel også med lav kvalitet[3]. Intervjuobjektene med sterk forbindelse til den visuelle delen av kunstfeltet ønsket å knytte seg nært opp til de kvalitetskriteriene som er aktive her, og den lave statusen barn har i denne delen av feltet fører til at man tar avstand fra å lage kunst spesielt for barn. Dette er et paradoks da mandatet man har fått gjennom DKS nettopp er å lage kunst for barn og unge, og DKS har som underliggende mål å heve statusen som er forbundet med denne publikumsgruppen. 
 
Informantene som ikke har denne tilknytningen til det visuelle feltet har gjerne en mer praktisk tilnærming til produksjonene. De bedømmer kvaliteten ut fra hvor godt de treffer i forhold til læreplan, og tilla kunsten mer instrumentelle verdier. 

Den urene kunsten 

Så hva legger disse produsentene vekt på når de skal produsere en utstilling med barn og unge som publikum? Hvordan holde kunsten 'ren' når man produserer utstillinger for et 'urent' publikum? De med tilknytning til kunstinstitusjoner la stor vekt på kunstens egenverdi. Den kunstneriske ideen måtte være selvstendig og stå på egne ben. Kunstprosjekter som hadde en undertone av at "nå skal elevene lære noe" var for dem ikke interessante, og de valgte derfor ikke kunst styrt av andre målsettinger, som at utstillingen skulle passe inn med mål i læreplanen. Man tok utgangspunkt i kunstverk som allerede eksisterte på det visuelle felt, og hvor den kunstneriske ideen er utgangspunktet. At et verk var håndverksmessig godt var ikke nok i seg selv. De ble også trukket frem at kunst skal tilføre kunstdebatten noe nytt. Informantene ser ut til å ta avstand fra begrepet "barnekunst" som om det var urent og ville smitte over på kunsten de jobbet med og dermed gjøre den igjen uren og av lav kvalitet. Informantene som hadde mindre tilknytning til feltet tok i mindre grad stilling til den kunstneriske kvaliteten - de tok det for gitt at det som kom fra større og mer anerkjente produsenter holdt høy kvalitet. 
 
Flere så det som en viktig kvalitet ved kunsten at den "forstyrret elevene litt." Altså at barn og unge utfordres til å tenke og reflektere rundt det de ser, og at kunsten dermed rokker ved deres "common sense"-forståelser av verden. Det var særlig de med er sterk tilknytning til kunstinstitusjonene og det visuelle felt som hadde denne holdningen, mens produsentene på kommunenivå og med pedagogisk bakgrunn helte mer mot en holdning der utstillingene ikke skulle bli for intellektuelle. For dem var det like viktig at barna fikk møte kunst, samt at de fikk et avbrekk fra skolehverdagen. Kunstmøte blir her underholdning og et middel til læring, og utstillinger som møter denne målsetningen blir trukket frem som positive eksempel. Men det er nettopp denne typen kvalitetsvurderinger som forbindes med lav kvalitet i kunstfeltet. 

Med vekt på interaksjon 

Utstillingen "Det du ikke ser" er et eksempel som ble trukket frem som en vellykket utstilling som rommet mange av de kvalitetskriteriene flere la vekt på. Dette var en fotoutstilling med verk av blant annet Mikkel McAlinden, Marte Aas og Vibeke Sjøvoll. Utstillingen er satt sammen av foto fra ulike sjangere hvor bildene har det til felles at de ser ut som om de er ufokusert, kuttet feil og noen ganger mislykkede. I beskrivelsen av utstillingen står det: "Utstillingen viser fotokunst som er åpent forundrene, gir opplevelse, stiller spørsmål og appellerer til undring"[4]. Informantene ønsket å vise sosial og politisk engasjert kunst og la stor vekt på samtidskunsten. 
 
Et annet prosjekt som flere trakk frem som et godt eksempel var JAM. Prosjektet var et samarbeid mellom Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og Adbusters .Sistnevnte beskriver seg selv som en aksjonsbasert nettverk som jobber med såkalt "mentalt miljøarbeid". JAM gikk ut på at Adbusters sammen med elevene tok over en skole i to dager. Elevene fikk en håndbok i kulturjamming og deltok i ulike verksteder hvor de samarbeidet om prosjekter i video, lyd, grafikk og teater. Lærerne ble her holdt på utsiden og elevene ble aktivt engasjert i prosjektet. Elevene laget bannere, demonstrerte og engasjerte seg i sitt nærmiljø. Elevene var selv med å bestemte hvilke tema de ønsket å ta opp. Det ble fokusert på hvilken stemme man har i det offentlige rom og hvordan symboler brukes her. Prosjektet ble godt mottatt av elevene, mens det enkelte steder møtte motstand fra lærere og foreldre. Et sted ble elevene fratatt håndboken de fikk, noe som førte til at de tok i bruk virkemidlene fra prosjektet og laget en demonstrasjon for å få disse tilbake. 

Tilskueren over kunsten 

Begge disse verkene tar for seg viktige temaer som innbyr til refleksjon, slik de jeg intervjuet så det. På bakgrunn av mitt intervjumateriale kom det fram at formidler-rollen er viktig i samtidskunsten, hvor mine intervjuobjekter vektla tilskuerens opplevelse sterkere enn kunstnerens intensjon med verket.[5] Formidleren blir i henhold til dem dermed en viktig del av en god utstilling. Formidlingsbegrepet blir brukt i en vid forstand og rommer alt fra forarbeid og etterarbeid skolene kan gjøre på egenhånd, til omvisning eller verksted hvor publikum er aktivt deltagende. Produsentene med bakgrunn i kunstfeltet ønsker en formidlingssituasjon hvor formidleren helst er en kunstner eller kunstutdannet person som både har erfaring i å snakke med barn og unge, og har kunnskap om kunst. Vedkommende skaper rom for refleksjon og setter i gang en samtale: 
 
"God formidling handler om å ta sitt publikum på alvor, uansett alder, og forstå deres referanseområde." 
 
Formidlingen blir da en samtale om hva man ser og opplever, og hvordan man fortolker det. Dette gjør at formidleren i større grad kan relatere kunsten til barnas verden og forståelseshorisont. Hensikten er å gjøre kunsten relevant for publikum og skape engasjement for kunsten. Vil dette si at kunsten ikke kan skape det engasjementet i seg selv – kreves det et "rett blikk" for å oppleve kunsten på riktig måte? Formidleren styrer samtalen med utgangspunkt i det elevene er opptatt av. Samtidig er det formidleren som har kunnskapen om utstillingen og bestemmer veien samtalen tar, og dermed hvilke temaer som er relevante i forhold til kunsten. 
 
Det var viktig for informantene at formidlingssituasjonen ikke blir en situasjon hvor det er en formidler som er kunsteksperten og et publikum som man bare skal overføre kunnskap til. De var også opptatt av at det ikke fantes rett eller galt når man snakket om kunst, og at man skulle ta utgangspunkt i den enkeltes opplevelse. Samtidig ble det fremmet ønsker om at publikum skulle sitte igjen med noe kunnskap om kunst i etterkant, for eksempel noen begreper. Formidleren er dermed ikke et nøytralt bindeledd mellom utstilling og publikum. Kunsten står slikt sett kanskje ikke fritt å forstå uten en vis kunnskap om kunsten som blir presentert? Hvordan står dette i forhold til en kunstformidling hvor man vektlegger den enkeltes opplevelse? Det blir lett uklart hvorvidt man ønsker å gi elevene en kunstopplevelse eller å lære dem en riktig måte å oppleve kunst på. 

Barnekunst = voksenkunst? 

Flere av mine intervjuobjekt mente at kunst som skal presenteres for barn og unge også må kunne vises til et voksent publikum. Kunsten skal med andre ord ikke tilpasses en målgruppe, men det vil likevel ikke si at alt kan vises for barn. Det ble gitt uttrykk for at kunst som har et sterkt voldelig eller seksuelt utrykk må håndteres med varsomhet. Men det er måten det blir formidlet på mer enn det som formidles som er det essensielle. Selv vanskelige temaer kan og skal tas opp med barn, og produsentene ser det derfor som en fordel at publikum ser utstilingen sammen med en formidler. De opplevde det som mindre vellykket de gangene utstillingene kun hadde lærerne som formidler, noe som ble begrunnet med at lærerne ofte hadde mindre interesse for og kunnskap om kunst. Med andre ord ønsker de at kunsten plasseres innenfor en spesifikk kontekst hvor den støttes opp av et gitt begrepsapparat. 
 
Gjennom formidlingen kan man da ta opp eventuelle vanskelige og problematiske temaer som utstilingene kan inneholde, eller snakke om bilder som var visuelt ubehaglige. Dette var et viktig poeng for flere av informantene. Det de opplevde som medvirkende faktor til den lave statusen kunst laget spesielt for barn og unge har, var at den ofte blir oppfattet som mindre intellektuell fordi man er redd for å ta opp mer alvorlige temaer. Kunsten kategoriseres da som lett og underholdene og at den dermed ikke går i dybden på vanskeligere problemstilling. Men kan den ikke gjøre begge deler? Jeg vil si at en slik holdning er med på å opprettholde et skille mellom høykultur og lav- eller massekultur. 

Hvem bestemmer da hva kvalitet betyr? 

Kriteriene for kunst for barn skiller seg med andre ord ikke fundamentalt fra kunst for voksne. Det er snarere en holdning om at 'god kunst treffer alle' som er rådende og som går bort fra et skille mellom kunst for barn og kunst for voksne. Posisjonen man innehar i kunstfeltet er med på å påvirke hvordan man tenker om kvalitet når det kommer til kunst for barn og unge. Det ser ut som samarbeidet mellom kunstfeltet og utdanningsfeltet gjør at kunstfeltet hegner om sine tradisjonelle holdninger i forhold til kunst for barn og unge, og den lave kvaliteten kunst rettet mot denne målgruppen har. Det kan stilles spørsmål ved om ikke avstanden man tar til denne målgruppen fører til at utviklingen av kunst rettet mot nettopp denne gruppen får dårlig grobunn. Man må stille spørsmålet, ønsker vi kunst laget spesielt for denne målgruppen – og hvilke kvalitetskriterier skal i så fall ligge til grunn for vurderingene? Eller skal vi ta utgangspunktet i den som allerede lages av "voksenkunst"og bare gjøre det formidlingsvennlig for ban og unge, slik mine intervjuobjekter ønsket? Dette ville i så fall være i motsetning til enkelte av de kulturpolitiske hensiktene i DKS. 
 
Gjennom DKS og dennes formidling av kunst, formidles det også et kunstsyn og en fortolkningsmåte hvor elevene lærer hvordan de skal forholde seg til kunst. Formidlingen blir kunstforståelse i praksis, og DKS får dermed et element av oppdragersk 'ovenfra og ned'-perspektiv. DKS går inn i en kulturpolitisk tradisjon med å oppdra folket i kunst. Målsetningen om å heve den kulturelle kompetansen er et eksempel på dette. Men hvem skal bestemme hva begrepet kulturell kompetanse skal romme og hvor blir det plass til verdsetting av de kulturuttrykkene barn og unge selv er med på å utvikle? Hvem bestemmer hva høy kvalitet er og hva som er den "riktige" holdningen til kunst? Selv om jeg støtter kunstformidling rettet mot barn og unge som viktig, spør jeg meg: kan ikke DKS som prosjekt være med på å formidle og bygge opp under forestillinger om en rett smak definert av en "kulturelite" bestående av kunstnere og akademikere med støtte fra kulturpolitikken? 


Hege Marthe Cordt-Hansen, 8. mai 2009


 
[1] Tallene er hentet fra Ksys og SSB 
[2] St.meld. nr 38 "Den kulturelle skolesekken" (2002-2003) 
[3] Kommunikasjon er kunsten. Evaluering av prosjektet Klangfugl- kunst for de minste, Jorunn Spord Borgen, Norsk kulturråd notatserie nr 57. 
[4] Akershus.ksys 
[5] Med egne øyne I, om formidling av samtidskunst. Camilla Eeg og Elisabeth Sørheim

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>