Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Drama i barns liv

Det ser ut til å være bred enighet om at det trengs mer dramatikk for barn – men når det kommer til ansvarsfordelingen mellom hvem, hva og hvordan er ikke enigheten like stor. Og en diskusjon om dramatikkens innehold er omtrent fullstendig fraværende.

Norsk Barnebokinstitutt (NBI) og Det Åpne Teater arrangerte et seminar om nettopp dramatikk for barn under Samtidsfestivalen. Arrangementet ble holdt i Nationaltheatrets malersal, og avslutningsvis kom teatersjef Hanne Tømta og delte ut blomster til paneldeltakerne. En av sistnevnte, IdaLou Larsen, skrev en kronikk om emnet samme dag som seminaret – og i magasinet Q-barnekultur er også samtidsdramatikk for barn diskutert. Engasjementet kan man med andre ord ikke si så mye på – men hvordan omgjøre ord til handling derimot, se der blir det litt vanskeligere. Hos hvem ligger hovedansvaret? Må en stor institusjon som Nationaltheatret gå foran med et godt eksempel, eller kan engasjementet like gjerne springe ut fra de frie gruppers initiativ? Trenger vi et eget barneteaterhus, eller er det viktigere at de allerede eksisterende omfavner det og behandler det mindre stemoderlig? Det er først og fremst strukturen rundt kunsten som omtales, mens innholdet – altså hva slags dramatikk man ønsker å vise barn – er nærmest totalt fraværende. I en kommentar om årets Samtidsfestival etterspurte Knut Hoem i radioprogrammet Scenerom en samtidsdramatikk som speiler "den virkeligheten vi i publikum lever i til daglig." Hoem spurte retorisk: "Hva er det med oss, den norske teaterinteresserte over- og middelklassen av i dag som gjør at vi ikke blir funnet verdige et eneste teaterstykke under årets Samtidsfestival?" Jeg kunne byttet ut 'oss' med 'dem' (for det er gjerne slik vi tenker om barn og unge – 'det andre publikummet') og spurt: Hvorfor finnes ikke barn og unge verdige mer samtidsdramatikk og litteratur som speiler deres liv?

Dukketeater med hånddukker.
 
Leder ved Norsk Barnebokinstitutts (NBI) forfatterutdanning, Dag Larsen, åpnet seminaret med en lovnad om at dette ikke skulle bli et sutremøte. Og det ble det heller ikke. Selv om dramatikere, forfattere, journalister og teatersjefer hadde litt ulike meninger om hvordan man kunne øke barnedramatikkens status og bedre dens vilkår, var det bred enighet i rommet om at det var nødvendig. Seminaret belyste noen tendenser som ofte gjør seg gjeldende når man snakker om dramatikk for barn: det ene var en nesten nesegrus beundring for barnebokas status. Og det andre var en sterk forventning til Nationaltheatret som åsted og startpunkt for bedrede vilkår for barnedramatikken. La oss starte med sistnevnte – hvorfor er det nødvendigvis akkurat ved Nationaltheatret en eventuell endring eller utvikling må finne sted? Hvorfor nettopp denne scenen, som jo ikke er landets eneste nasjonalscene, får hovedansvar for dette området er noe uklart. Teatersjef Hanne Tømta, September-vektløfter her på Kunstløftet, har tidligere uttalt at teater for barn og unge er blant satsingsområdene hennes. Dette må selvsagt følges opp – men har teatret ellers et sterkere mandat enn for eksempel Det Norske Teatret og Den Nationale Scene på å være foregangsfigurer innen dette feltet? Og hvorfor er det så lite tillit til det frie scenekunstfeltet og dets evne til faktisk å finne, skape og iscenesette nye tekster for barn og unge? For ikke å snakke om nye måter å lage scenekunst for barn på.
 
Norsk barneboks sterke posisjon bør kunne fungere som inspirasjon for andre felt, men som en rekke debattinnlegg og artikler den siste tida viser til så står også dette feltet ovenfor en rekke utfordringer. Blant annet skriver Sverre Henmo, leder i foreningen Norske Barne- og ungdomsforfattere, i et debattinnlegg i Aftenposten 28.september om barns krav på litteratur som omhandler deres egen samtid. 
 
Laterna magica

Barns samtidskultur

Dramatikk for barn er med andre ord ikke det eneste kunstfeltet som roper etter samtidskunst direkte rettet mot barn og deres forståelses- eller livsverden. Sverre Henmo skriver i sitt artikkelinnlegg om nedprioriteringen av barnelitteraturen i landets bokhandlere. Han påpeker at voksne aldri ville funnet seg i et litteraturutvalg nesten utelukkende bestående av klassikere og krim. Fem dager tidligere vier Aftenposten to helsider til anmeldelser av barne- og ungdomsbøker, og i forbindelse med dette skriver anmelder og forfatter Mette Hofsødegård en kommentar hvor hun sammenlignet norske forlag med teatrenes dramaturgiat:
 
"Skrivende mennesker i Norge erfarer et hav av forskjell mellom forlagenes profesjonalitet i manushåndtering og teatrenes lemfeldige omgang med dramatikeres ideer, synopsis og uferdige manus. Forlagene har i flere tiår skjønt noe som teatrene ikke har oppdaget – at også utviklingen av barnekultur krever systematisk arbeid med nyskapning, ikke reproduksjon. Og en sans for å plukke opp trender og fenomener."
 
Innledende setning i dette sitatet kunne vært overskrift for allerede nevnte seminar om dramatikk for barn. Ragnhild Mærli, dramaturg ved Det Åpne Teater, trakk på seminaret fram de positive endringene som har skjedd – blant annet at årets Samtidsfestival hadde to urpremierer på barneforestillinger på programmet. Men, det produseres flere tekster til ungdom enn til barn (og enda flere til voksne), og målet må være at det skrives like mange tekster til barn som til voksne. Er ikke dramatikerne interessert i barnedramatikken?, spurte Mærli. Et spørsmål med dobbel bunn, egentlig. Er ikke dramatikerne interessert i å skrive for et publikum bestående av barn? Tydeligvis ikke så veldig. Og – er allerede nevnte gruppe ikke interessert i å skrive om 'dramaene' i barns liv – altså, barnedramatikken? Tilsynelatende ikke det heller. At dramatikk for barn og unge har lav status, i hele Europa, ble stadfestet av flere under seminaret.
 
Laterna Magica – illustrasjon fra 1798

Frasehimmelen

Både barnebokdebatten og barnedramatikkdebatten omgis av de samme mytene og frasene som kunst for barn og unge i sin helhet ser ut til å bære preg av. Frase én: Barn er lett å lure. Denne kontres som regel av frase to: barn er et utfordrende publikum nettopp fordi de ikke er lette å lure. Jeg kunne godt tenke meg å bevege meg forbi hele denne diskusjonen, legge den død ved å generalisere på et enda høyere nivå: mennesker kan være lette å lure. Hvis barn, på linje med annet publikum, skal tas på alvor så ser jeg det som et dårlig utgangspunkt at diskusjonen starter eller slutter ved gruppens eventuelle naivitet eller lettlurthet. La meg legge enda en frase død, en gang for alle: barn er mindre høflige enn voksne. Det tror jeg egentlig ikke så mye på, og det har heller ikke vært min erfaring. Hvorvidt barn klapper av begeistring eller høflighet, eller rett og slett fordi de liker å klappe, ser jeg heller ikke som nevneverdig relevant for en debatt omkring kunst og barn. Det sies at for å nå fram til barn så kreves det en kommunikasjonsvilje. Det handler altså ikke om kvalitet – men om vilje. Er ikke dette også gyldig for voksne? Hvis jeg opplever at de som står på scenen egentlig ikke er interessert i å kommunisere med meg så mister jeg rimelig fort interessen selv også. Må man være genuint interessert i barn for å drive med scenekunst for denne gruppen? Kan det ikke være mulig at man er genuint interessert i noe, at man enten har en form og/eller et innhold man ønsker å kommunisere – og hvorvidt publikum er åtte, førti eller sytti ikke trenger å være hovedtema?
 
Kunstløftets mandat er å styrke anerkjennelsen, kvaliteten og interessen for kunst for barn og unge mennesker. Men her gjelder det å holde tunga rett i munnen – da vi i vårt formål allerede etablerer en gruppetenkning – samtidig som nettopp denne måten å tenke publikum og målgruppe på muligens er noe av problemet. Som skrevet tidligere her på kunstløftets sider inngår det ofte en form for gruppetenkning og en slags uniformering av alder i visse perioder av livet. Disse ser ut til å begrense seg til de ikke-yrkesaktive periodene i livet. Grovt regnet fra før fylte tyve år, og etter fylte sekstisyv. Slik jeg ser det er det om å gjøre å være svært bevisst hvordan man tenker grupper. Det er fakta at det iscenesettes færre tekster som retter seg mot barn og unge – men samtidig kan preferanser og smak være personlig framfor aldersbestemt. Å etterspørre mer dramatikk til barn og unge, og samtidig etterspørre en dramatikk som speiler barn og unges forståelsesverden i dag, trenger ikke bety at man ser på disse som en ensidig gruppe. Men vi trenger å vite hva barn og unge er opptatt av – og da tenker jeg på hele mangfoldet. Hva slags tematikk gjør seg gjeldende? Hva kan sies å være barn og unges samtidskultur i dag? Og ikke minst: hvem definerer den?
 
"The boisterous children" av Wiliam Hogarth

Veier til suksess?

Hvis man ønsker at barnelitteraturen, eller dramatikken, skal tas på alvor – hvordan gjøre dette? Barnedramatikkseminaret diskuterte blant annet behovet for en egen teaterscene for barn. Hovedargumentet mot en slik scene var at dette befester barnedramatikken som noe utenfor den øvrige dramatikken. Altså at dette kan medvirke til at barnedramatikk forblir en underdog. Men, som IdaLou Larsen påpekte, det viktigste er ikke hvor dramatikken for barn kommer, men at den kommer. Det viktigste er at barn faktisk får et relevant tilbud. 
 
Foreløpig anmeldes som regel litteratur for barn og unge separat fra andre litteraturanmeldelser. Det er som om mediene smykker seg med sin interesse for feltet, og skiller det ut fra øvrig litteratur. Voksenlitteratur deles videre inni sjangre, men det gjelder som regel ikke litteratur for de yngre. Verken film eller teater skiller så mye mellom barn og voksne i sine anmeldelser, i hvert fall ikke i form eller utseende. Musikk og billedkunst derimot, der er kritikk av utstillinger, konserter og plateutgivelser nærmest fraværende. IdaLou Larsen påpeker i sin kommentar i Klassekampen i forkant av seminaret at mediene ikke er spesielt opptatt av kunst for barn:
 
"For å vurdere barnebøker krevdes det lenge ingen andre kvalifikasjoner enn å være av hunkjønn og selv ha barn, og mens barneteatret anmeldes av profesjonelle teaterkritikere, ser det ut til at de har langt mildere, for ikke å si slappere, kriterier når de bedømmer barneoppsetninger enn ellers."
 
Med andre ord: det trengs ikke bare anmeldelser som roser barnelitteraturen, -dramatikken eller -scenekunsten. Milde kritikker kan ses som et tegn på nedlatenhet. Konstruktiv kritikk derimot er et tegn på at man blir tatt på alvor. Når noe ikke fungerer, når det rett og slett er dårlig, så er det nødvendig at noen sier det. Hvis jeg skal driste meg til noen teser på hvorfor kunst for barn ofte kritiseres på et annet grunnlag enn kunst for voksne, så ser jeg to hovedteser som nokså dominerende. Det ene er en tendens mot mer sentimentalitet i forbindelse med barn. Dette beror muligens delvis på en generell oppfatning av barn som søte og uskyldige, og dermed må alt som kommer i befatning med dem også holdes på dette nivået. Dette ufarliggjør dem som gruppe, og det som knyttes til dem – og er i sin tur med på å undervurdere dem som publikum. 
 
The hoax fairies: Elsie Wrights fotografi av sin kusine Frances Griffiths og noen alver.
 
En annen tese er at man er redd for at dårlig kritikk, altså påpeking av feil eller mangler ved kunst for barn, skal føre til at hele feltet får mindre publikum eller færre lesere/lyttere. Litteraturviter Nina Goga trakk i et intervju på Kunstløftets sider fram hvordan forskning på litteratur for barn og unge gjerne beror på enkeltindividers innsats og interesse. Også på barnedramatikkseminaret ble viktigheten av ildsjeler trukket fram. Men er dette noe som har større gyldighet her enn innenfor voksenkunsten? I så fall – hvorfor? Må man være spesielt interessert i barn for å lage kunst for dem?
 
Norsk Barnebokinstitutt er det eneste instituttet i Norge som retter en kunstfaglig utdannelse spesifikt mot barn og unge. I november vil Kunstløftet arrangere et seminar hvor eventuelle behov for flere slike utdannelser innenfor andre kunstfelt vil diskuteres. Men kreves det egentlig spesiell kompetanse for å skrive for barn? Hva består i så fall denne i og gjelder dette også andre kunstfelt? Burde det være egne utdannelser – eller bør det legges inn i eksisterende utdannelse, på lik linje med alt annet?


Anette Therese Pettersen, 9. oktober 2009
 

 
Les mer om dramatikk og litteratur for barn her:
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>