Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Hvorfor skriver de for barn?

Fra omslaget til

Fra omslaget til "Drivkrafta bak teksten"

Hvorfor skriver de ikke for barn – får jeg lyst til å spørre i stedet. Eventuelt: hvorfor skriver de for voksne? Om det er én ting Samlagets bok om barnebokpoetikk viser meg så er det at barnebokforfattere er som alle andre forfattere – forskjellige.

Samlagets antologi om barnebøker inneholder tekster av i alt tretti forskjellige forfattere, fra begge kjønn og i alle aldre, som har det til felles at de skriver for barn og unge. Tekstene har tidligere vært publisert i Samlagets ulike årganger av Årboka litteratur for barn og unge, men i Drivkrafta bak teksten har redaktørene Karin Beate Vold og Per Olav Kaldestad gjort et utvalg basert på de ti siste år og samlet dem i en egen antologi. Tekstene er delt inn etter kategoriene prosa, poesi og bildebok og mange av tekstene omhandler det å skrive generelt, uavhengig målgruppe. Forfatterne har ulike utgangspunkt, inspirasjonskilder og formål for å skrive for barn og unge. Mange av dem skriver til seg selv som yngre, som Arne Svingen:
 
"Jeg skriver bøker for meg selv som seksåring eller tiåring eller trettenåring eller en alder jeg ikke lenger husker. Jeg skriver de bøkene jeg tror jeg selv hadde likt. De som jeg selv syntes jeg manglet."(1)
 
Fra "Hubert i frisørkrøll" av Arne Svingen og Øystein Sjølie (illustrasjoner)
 
Noen finner inspirasjon fra sin egen barndom, andre fra barn og barnebarn. Og atter andre, som Stein Erik Lund, lar seg inspirere av andre forfattere:
 
"For jeg ønsker at det skal være skrivekunst det jeg skriver for barn og ungdom. Det skal være kunst. Derfor oppsøker jeg lyset fra mesterne." (…) "Det er ikke snakk om plagiering, snarere en takk for hva de har gitt meg."(2)
 
Lund sikter her til klassiske forfattere som Kafka, Hamsun og Shakespeare – og det ser ut til at man må presisere at man ønsker å lage kunst. Til tross for at man skriver for barn og unge? I likhet med flere av de andre forfatterne i boka refererer Lund også til norske samtidsforfattere, og blant dem som får flest kollegiale referanser er Ragnar Hovland. Han komplimenteres blant annet for sin evne til å skrive på en måte som inkluderer både barn og voksne, og selv skriver han at han har hatt behov for å skrive barne- og ungdomsbøker: 
 
"Og eg har investert det eg har hatt av idear og energi, i minst like høg grad som "vaksenbøkene".(3)
 
Men da bringer Hovland oss inn i en tematikk som flere av hans medforfattere også kommer inn på: nemlig dette skillet mellom voksne og barn/unge. Eller, mer korrekt, hvordan vi med den største selvfølge snakker om gruppen 'barn og unge' – men ikke kan snakke om voksne som målgruppe for kunst på samme måte uten å sette det i anførselstegn. Det er som om man ikke oppnår egen identitet eller personlig smak før etter myndighetsalder. Er det først da man blir sjangerbevisst? 
 
Fra "Ein motorsykkel i natta" av Ragnar Hovland
 
Når Jon Ewo skriver at "å skrive/utgi/formidle bøker til barn og unge voksne slik at de lærer seg å lese, handler dypest sett om å investere i framtidens kompetanse i Norge." – så kan jeg ikke annet enn å spørre meg selv om hvilken eventuell kompetanse barn og unge voksne besitter nå? Ewo skriver også at han anser dette feltet for å være det "mest spennende litterære feltet i bok-Norge", samt at han er stolt over å få være med å skrive "midt i ein viktig litterær gullalder"(4) – så det er tydeligvis ikke ment som arroganse fra Ewos side. Men det er som når Ragnar Hovland med selvfølgelighet snakker om barn og unge som en gruppe, mens voksne kun kan omtales som det samme så lenge de settes i anførselstegn ("voksne"). Med andre ord: barn og unge er en gyldig samlekategori innenfor kunst, voksne er ikke.
 
Flere av bidragsyterne er inne på den såkalte 'barnekulturen', og her går jeg i min egen språklige felle når jeg lurer på om det eksisterer noe sånt som en egen 'barnekultur'? Hvis vi går ut fra at så er tilfelle – hvilke problemstillinger er i så fall viktige for dem? Og er vi innstilt på å ta innover oss alle aspekter av den? Som Bjørn Ingvaldsen skriver:
 
"Hva slags mennesker blir det av dem som har brukt fantasien sin til å tenke ut gøyale måter å torturere andre i hjel på? Det også er den del av barnekulturen i dag."(5)
 
Ragnar Hovland skriver at han ikke har lyst til å "auka deira depresjonar eller forsterke deira høgst reelle problem."(6) Rønnaug Kleiva følger opp i samme stil som Ingvaldsen:"Pessimistisk som eg er med omsyn til sanning og formidling, er det ulogisk at eg skriv." Hun likestiller barn og unge med mennesker generelt, og har et mindre nostalgisk forhold til barn:
 
"Synet mitt på menneske er ikkje romantisk, såleis heller ikkje synet mitt på barn. Barn er ikkje englar. Dei prøver å få det som dei vil, dei og. Kor langt dei er villige til å gå, varierer, som for vaksne. Barn er like ulike som folk i andre aldrar. Men sjølvsagt er dei utleverte til dei vaksne. Dette er realistisk og ikkje spesielt optimistisk. Ikkje alle liker at slikt blir bode fram til barn. Vik unna, stod det i ei bokmelding om ei av bøkene mine. Eg trur ikkje det er farleg. Tvert om trur eg at det er naudsynt å vite om det vonde, dei negative kreftene både hos seg sjølv og hos andre. Det er dei som er ukjende med sin eigen faenskap som er dei farlegaste menneska å kome ut for."(7)
 
Finn Øglænd etterspør i sin tekst mer lyrikk for barn og stiller også spørsmålet om de få som skriver for barn stiller like store krav til lyrikk for barn som til lyrikk for voksne? 
 
"Har forfattarane verkeleg den fascinasjonen for barnelivet og -sinnet som skal til for å treffe barn (og vaksne) heime?"(8)
 
Fra omslaget til "Så lenge alltid varer" av Finn Øglænd
 
Øglænd er her inne på noe sentralt – nemlig denne såkalte 'barnekulturen'. Han nevner Hovland som et eksempel på en forfatter som skriver nesten likt i sine verk til barn og voksne, og skylder dette delvis på hans 'naivistiske' skrivestil.(9) Her skiller forfatterne seg fort i to hovedgrupper: de som ser barn og unge som en separat gruppe, med en egen kultur, og de som ser barn og unge som tidligere utgaver av seg selv. Man kan si at man gjerne enten skriver til en forlengelse av seg selv, eller til en ekstern målgruppe. Når det skrives om 'barnekulturen' er det flere av bidragsyterne som synes man behandler barn og unge med for stor forsiktighet, som Ragnfrid Trohaug: 
 
"Det regjerer framleis ein tanke om at for mykje undertekst, for mykje fragmentering og referanser som ikkje er openberre, skal ein vere forsiktig med. Min tanke er: Peis på! Fyll opp tanken!"(10)
 
Hun skriver også at det "er eit språkleg og kunstnarisk prosjekt å skrive for ungdom, ikkje eit pedagogisk prosjekt."(11) Dette behovet for å distansere seg fra pedagogikken er noe som ofte følger barne- og ungdomslitteraturen. Einar Økland kommenterte i Klassekampens Bokmagasinet 22. august Vinduets temahefte om barnelitteratur. Der skriver han følgende:
 
"Det ville vere lett å fylle eit nytt temanummer berre med eksplosive problematiseringar av dette med pedagogiske svinkeærend i litteraturen som blir laga for barn."(12)
 
I likhet med Finn Øglænd stiller han spørsmål ved formålet ved skrivingen: 
 
"Det mentale terrenget og klimaet som barnelitteraturen utfaldar seg i spør ein sjeldan etter." (…) "Eg ser fram til at etnografar, folkloristar og sosiologar byrjar skildre dei vaksne sin hang til å kjøpe, selje, skrive, illustrere, lese og samle barnebøker – og at barnebøker støtt må vere nye av sesongen – og lovprisa av sesongens media! For det gjeld dei vaksne dette."(13) 
 
Jeg tror han har rett – jeg tror dette i stor grad gjelder voksnes syn på barnelitteraturen, på hva som appellerer til den voksne leseren og ikke nødvendigvis barnet. Og her ser det også ut til at det er to ulike aspekt som blander seg inn: litteratur man foretrekker som voksen, og litteratur man har et nostalgisk forhold til fra egen barndom. Ingen av delene faller nødvendigvis i smak hos barn og unge i dag. I tillegg kan man stille spørsmål ved i hvor stor grad barn selv får velge hvilken litteratur de foretrekker. Når jeg for eksempel er barnevakt for sønnen til venninna mi så leser vi gjerne bøker. Den lille mannen kommer med en solid bunke bøker, og vi pløyer oss gjennom. Da han var to år var han temmelig begeistret for Tassen-bøkene, noe som resulterte i at vi leste Tassen på skattejakt fem ganger på rad. Hvilket selvsagt kjedet meg en del – den intellektuelle og estetiske stimulansen i Tassen-bøkene ligger ikke på et høyt nivå for en voksen, kulturelt bortskjemt person. Men når vi da endelig bevegde oss videre i bunka med bøker, så lurer jeg nå i etterkant på om dette kom av at han fornemmet min vegring for nok en gang å lese om Tassen. Eller begynte han i likhet med meg å gå lei? Jeg er litt redd for at det var det første. Hvor mye tilpasser han seg meg og min smak? 
 
Jeg husker også at jeg som barn var en mer hengiven tilhenger av eksempelvis Torbjørn Egners Dyrene i Hakkebakkeskogen enn min far (særlig når vi leste den for nittende gang), men at jeg senere syntes Frøken Detektiv var litt gammeldags. Slik kan også mine barndomsbøker oppleves utdaterte for barn og unge av i dag. De vokser opp i en annen kultur, med andre måter å forholde seg til verden på. For ikke å snakke om en radikalt endret verden fra min oppvekst på tidlig åttitall, og bidragsyterne i Drivkrafta bak teksten viser at det finnes forfattere som tar dette alvorlig. I sitt etterord refererer redaktørene Karin Beate Vold og Per Olav Kaldestad til forfatteren C.S. Lewis sin holdning til det å skrive for barn:
 
"Writing a children's story because a children's story is the best art form for something you have to say."(14)
 
Fra" Alice in wonderland" av C.S. Lewis 
 
Hvilket er i overensstemmelse med Astrid Lindgrens holdning om at hun skrev for barn fordi "det är det enda jag kan. Jag har varken förmåga eller lust att skriva för vuxna."(15) Selv om redaktørene har rett i at det er et vidt spekter som skriver for 'den komplekse lesergruppa som barn og unge representerer'(16), så vitner boka også om et behov for å presisere at man bedriver kunst. Noe man ikke trenger å presisere når man skriver for voksne. 
 
Det er som om forfatterne diskuterer, debatterer, siterer og svarer hverandre i Drivkrafta bak teksten. Det gjøres i monologisk stil, men de tar her en debatt vi sjelden får ellers. Den tas her enkeltvis, men samtidig i fellesskap, og forhåpentligvis er det flere enn Vinduet og Einar Økland som plukker opp hansken etter dem. 


Anette Therese Pettersen, 15. september 2009


 
(1) Svingen, Arne i Drivkrafta bak teksten – bidrag til ein norsk barnebokpoetikk, Vold, Karin Beater og Kaldestad, Per Olav (red.), Samlaget 2008, s.76
(2) Lunde, Stein Erik i Drivkrafta bak teksten, s. 53 og 55
(3) Hovland, Ragnar i Drivkrafta bak tekste, s.32
(4) Ewo, Jon i Drivkrafta bak teksten, s.22-24
(5) Ingvaldsen, Bjørn i Drivkrafta bak teksten, s.36
(6) Hovland, Ragnar i Drivkrafta bak teksten, s.33
(7) Kleiva, Rønnaug i Drivkrafta bak teksten, s.39&41
(8) Øglænd, Finn i Drivkrafta bak teksten, s.115
(9) Ibid, s.118
(10) Trohaug, Ragnfrid i Drivkrafta bak teksten, s.84
(11) Ibid
(12) Økland, Einar i Klassekampens lørdagsbilag Bokmagasinet 22/8-09, s.8
(13) Ibid
(14) Vold, Karin Beater og Kaldestad, Per Olav (red.) i Drivkrafta bak teksten, s.179 (sitert fra C.S. Lewis: Of this and other worlds, 1982, s.57)
(15) Ibid, s. 180 (sitert fra artikkel publisert i Det gränslösaste äventyret, 2007, s.85)br> (16)Ibid

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>