Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Øvelse i empatiske evner?

Klasse 1D på Kristelig Gymnas (KG) i Oslo.

Klasse 1D på Kristelig Gymnas (KG) i Oslo.

Kunstløftets mandat er å "øke å øke interessen for og med kunst for barn og unge." Men hva skjer når unge møter kunst som utfordrer grensene deres?

Klasse 1D på Kristelig Gymnas (KG) i Oslo har vært og sett Nationaltheatrets forestilling "Plastilina" – og oppfatningene av forestillingen er noe splittet. For noen ble en del scener for drøye – mens det for andre var et kjærkomment møte med en annen virkelighet enn sin egen. Nakenhet og intime scener var blant momentene som enkelte mente var 'unødvendig'. Hvilke ting som provoserte eller var litt vanskelige varierte, men det var bred enighet i klassen om at forestillingen hadde vært en sterk opplevelse som de ikke kom til å glemme med det første. På spørsmål om de følte at forestillingen skildret noe de kunne kjenne seg igjen i, så var svaret negativt. Men det så også ut til å være nettopp mangelen på gjenkjennelse som gjorde forestillingsopplevelsen så sterk. 
 
Etter en kort samtale med hele klassen flytter jeg meg ut i skoletrappa sammen med en mindre gruppe på fem elever, og mens skolens elever og lærere med (u)jevne mellomrom brøyter seg gjennom oss snakker vi om elevenes syn på "Plastilina" spesielt og på kunst generelt – hva er egentlig kunst? 
 
"Kunst kan ikke være noe annet enn seg selv: Kunst er en måte å uttrykke seg på følelsesmessig, en konkret måte å lage noe abstrakt på," sier en av dem. 
 
"Plastilina" av Vasilij Sigarev, Nationalteateret. Foto: Erik Aavatsmark.
 
I tillegg til å være konsumenter av kunst er nesten alle produsenter av kunst også, fortrinnsvis innen uttrykk som lyrikk, musikk og sangtekster. Men hva med kunst i skolesammenhenger? 
 
"Ja, det er bra og spesielt forestillinger som "Plastilina." "Men," legger en av dem til, "det er ikke er alle 16-åringer som har en like høy smerteterskel for kunst av denne typen. Jeg tror det er bra med en del aldersgrenser." Forestillingen har utfordret flere i klassen, og særlig kommer dette av verdiene forestillingen fremmer. Eller, kanskje skal man si en tilsynelatende mangel på verdier? Vasilij Sigarevs stykke introduserer publikum for et såkalt postkommunistisk og postindustrielt samfunn hvor moralen og verdiene avviker fra dem vi finner rådende i vårt eget samfunn. 
 
"Plastilina" skildrer noen erfaringer vi ellers ikke kommer i kontakt med," sier en av dem. 
 
"Jeg foretrekker teatret framfor filmen," sier en annen: "Man kommer nærmere innpå handlingen og karakterene i teatret enn på for eksempel film. Teaterforestillinger starter en tankeprosess, og det åpner opp for å se hvordan andre har det – hvordan andre opplever verden. Dette er særlig aktuelt på KG (Kristelig Gymnas, red.) – elever på andre skoler er kanskje jevnt over litt mindre … skjermet enn vi er." 
 
"Plastilina" av Vasilij Sigarev, Nationalteateret. Foto: Erik Aavatsmark.

Perspektiv

Elevene ser det som noe positivt når de blir konfrontert med andre verdisyn – at det oppfordrer dem til å tenke selv. Samtidig opplever de at skolen setter noen begrensinger på dette området, og at det blir et paradoks at samme institusjon som introduserer dem for noen tanker også setter begrensinger: "Det er jo ironisk at vi introduseres for noen tanker gjennom kunst, som skolen etterpå begrenser. At de bestemmer hvordan vi skal forholde oss til det." I møte med "Plastilina" opplever elevene å ha fått et perspektiv på hvordan andre mennesker har det – at det hjelper dem til å forstå andres smerte. 

Kunst i det sosiale 

Elevene ser ut til å være relativt godt bevandret i Oslos store institusjonsteatre, samt opera og konserthus. Black Box Teater, Dansens Hus og Det Åpne Teater er derimot ikke med på denne lista – verken i skolesammenheng eller på fritida. Kunstformen som kommer helt nederst på lista over antall besøk er byens museer og gallerier. Elevene anser billed- og konseptkunsten som mindre tilgjengelig og vanskeligere å sette seg inn i. 
 
"Men dette er jo subjektivt – det er nettopp det subjektive og personlige ved kunstformer som teater som appellerer. Også øver man sine empatiske evner gjennom å sette seg inn i ulike kunstuttrykk," sier en av dem. 
 
I søken etter den kunsten som taler til nettopp dem, det uttrykket de kjenner seg igjen i eller tiltrekkes av, så er de klar over at de må gjennom mye de også ikke liker. 
 
"For å finne akkurat den musikken eller litteraturen man liker, så må man høre og lese mye man kanskje ikke liker så godt. Men når man først finner det man liker er det også lettere å finne andre ting man liker innenfor det samme. Det er lettere å orientere seg når man først er kjent." 
 
Og som forfatter, og med-oktobertekstbidragsyter Einar Økland uttaler så er det gjerne sånn at det er gjennom å ha lest masse – både godt og dårlig – at man lærer seg å gjenkjenne det gode. Eller at for å kjenne igjen den gode maten så lønner det seg å ha smakt også den dårlige – eller bare kjenne til et variert utvalg. 
 
"Plastilina" av Vasilij Sigarev, Nationalteateret. Foto: Erik Aavatsmark.

Subkultur og det sosiale 

"Plastilina" tar opp en del spørsmål, blant annet etiske, som interesserer ungdommene. For flere av dem er det de mindre kommersielle kunstuttrykkene som appellerer til dem – de mer subkulturelle uttrykkene. Dette blir selvsagt en utfordring for skolene. Elevene leter etter noe som treffer dem personlig, og som en av dem kommenterer så er det vanskelig å treffe 700 elever samtidig. 
 
For flere av elevene er kunstuttrykkene noe de oppsøker i fritiden – men her blir også det sosiale aspektet viktig. Skole og medfølgende skolearbeid tar opp mye av tiden deres, og på det som gjenstår av fritid vil de da gjerne tilbringe en del tid med venner. Da trekkes særlig film fram som en kunstarena som er forenlig med det sosiale, sammen med konserter. 
 
"Film er jo ikke egentlig veldig sosialt, men det er noe vi kan gjøre sammen." 
 
- Hva med billedkunst, da, går dere på museer eller gallerier? 
 
De svarer enstemmig og kontant: nei. En av de fire moderer seg etterpå til at hun innimellom oppsøker dem – og da helst Nobels Fredsenters utstillinger på Aker Brygge. "De er gode, og jeg kan relatere meg til dem," sier eleven. Gallerier og museer er kunstarenaer de ikke pleier å oppsøke på fritiden da disse ikke oppfattes som sosiale arenaer. Billedkunst virker kjedelig for dem. Jeg tenker etterpå, mens jeg skriver dette og fordøyer svarene, at kanskje er det her like mye spørsmålene mine som er kjedelige og utdaterte. Billedkunst er mer enn det man finner på museer og gallerier – bare les novembers Vektløfter Elisabeths Sørheim. 
 
De er alle fem enige i at skolen burde oppfordre til mer kunst – og svært gjerne i skoletiden. "Flere teatre kunne gjerne brukt video-trailere – det er en fin måte å lære litt om forestillingen på forhånd på," sier en av dem. På spørsmål om hvordan de kunne tenke seg å møte kunsten, så vil de gjerne møte flere av kunstnerne. Samtidig ser de verdien av å introduseres for kunst av lærerne. "Vi er vant til å bli fortalt hva man skal lære av lærerne – kunne være kult å bli introdusert for noe annet av dem." 
 
"Plastilina" av Vasilij Sigarev, Nationalteateret. Foto: Erik Aavatsmark.


Anette Therese Pedersen, 29. oktober 2009 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>