Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Oppsummering fra Kunstløftets 2. nettverksmøte 11. juni.

fra «Wall to Wall». Foto: Tore Holberg

fra «Wall to Wall». Foto: Tore Holberg

Kunstløftet har invitert kunstnerorganisasjonene til å oppnevne representanter til å delta i et nettverk; dette for å sikre prosjektet et godt erfaringsgrunnlag, tilfang på gode ideer og enkle, men effektive distribusjonsmuligheter. Tirsdag 11. juni ble andre nettverksmøte avholdt i Kulturrådets lokaler.

Kunstløftets andre nettverksmøte bestod av Ingvild Herzog fra Forfattersentrum , Irene Myran fra Norske Tekstilkunstnere , Nina Engelsen fra Tegnerforbundet , Anniken Paulsen fra Norsk forening for komponister og tekstforfattere , Siri Jøntvedt fra Norske Dansekunstnere , Elisabeth Leinslie fra Danse- og teatersentrum og underveis også Annine Qvale fra LNM. Prosjektleder Rolf Engelsen ledet møtet, og tilstede var selvsagt også undertegnede. 
 
Møtet innledet med en kort presentasjon av hvilke prosjekter som var innvilget støtte i Kunstløftets andre søkerunde i 2009. I forlengelse av dette ble den noe skjeve fordelingen av kunstformer som søker penger fra Kunstløftet diskutert. Hovedvekten ser fortsatt ut til å komme fra scenekunst, både dans og teater, mens det er svært lite fra eksempelvis litteratur. Her spiller sannsynligvis tradisjoner sterkt inn, da scenekunstnerne i større grad er vant til å søke produksjonsstøtte som en del av sin virksomhet. 
 
Engelsen presiserte at intensjonen med Kunstløftet er at det skal være et kortlevd prosjekt – som enten får opp søknadsantallet eller som stimulerer til nye tilskuddsordninger. Kunstløftet retter seg mot kunstnerne og ikke kunstprodusentene, men har utover det ingen klar definisjon på hvordan prosjektene involverer barna eller i hvilken grad de er medvirkende. Spørsmålet er snarere hvordan man kan oppnå en større anerkjennelse av barn og unge som publikumsgruppe? Blant forslagene som diskuteres er å involvere de ulike norske kunstnersentrene i større grad, for dermed å oppnå kontakt med flere kunstnere. Dette kan muligens også fungere som en måte å utvide publikumsmassen på? 

Hvorfor får kunst for barn og unge så lite respekt?

Kunstløftets intensjon er å heve kvaliteten på kunst for og med barn og unge, og nettverksmøtet diskuterer hvorfor deler av kunstfeltet er underrepresentert innenfor dette feltet. En av hypotesene er at gruppen 'barn og unge' regnes som mindre 'fri' enn man ønsker at kunsten skal være. En annen mulig grunn er at det gjerne følger dannelse og oppdragelse med kunsten for barn og unge. Men kan kunsten kanskje heller 'slippe barna fri' fra dannelsen? For en del kunstnere er det uvant å henvende seg til barn og unge, for eksempel for billedkunstnere. I tillegg oppleves det for en del som problematisk at kunsten i skolen fungerer som en formidlerrolle, og muligens også som en oppdrager innen kunst. 
 
Å produsere kunst spesifikt for barn er for en del kunstnere like fremmed som å produsere kunst for 'folk som jobber på kontor'. Tanken om å jobbe målrettet mot en spesifikk målgruppe er svært fjern for en del kunstnere, og barn og unge fremstår da som en lukket gruppe. 
 
Men som Herzog påpeker så trenger det ikke nødvendigvis være sånn at man utelukker voksne fordi man retter seg mot barn. Selv om strategiene er ulike trenger ikke dette påvirke innholdet. Det er likevel mer prestisjefylt, eller kulere, å jobbe med kunst for voksne enn for barn innenfor flere kunstarenaer. Kunstkritikk kan leses som en indikasjon på en slik holdning. Kritikk av kunst for barn er i utgangspunktet et oversett område, og når det forekommer er det som regel i form av handlingsreferater i stedet for dyptgående analyser. 

Foreldre som formidlere

Billedkunst mangler egne avdelinger for barn og unge. Men Qvale påpeker samtidig at yngre lesere som regel ikke kan nås uten voksne. Det er foreldre, eller voksne generelt, som blir stående som formidlere av kunst for barn innenfor dette området. Opplevelsen er for alle – men det er de voksne som filtrerer hva som når gjennom til barna. Selv om kunst for voksne og kunst for barn ikke alltid skiller seg fra hverandre, så er det enkelte kunstuttrykk som trenger aldersgrenser. Maktfordelingen innenfor formidling av kunst til barn og unge provoserer fram spørsmålet om hvorvidt barn regnes som mennesker – eller snarere som en egen kategori utenfor. Det er stor enighet i at barn og unge er en gruppe som trenger å respekteres. 
 
Samtidig opplever en del kunstnere Kunstløftet som en politisk agenda: i fjor var det Mangfoldsår, nå er det barn og unge – hva er det neste? For mange faller det uvant å tenke kunst til spesifikke kategorier. Det er heller ikke alltid man trenger å skape noe til en spesifikk målgruppe – det eksisterer allerede masse kunst som barna kan hentes inn i. Det gjelder å skyve på grensene som eksisterer, ikke bare tilrettelegge. 
 
De ulike kunstformene skiller seg fra hverandre på flere områder. Barnelitteraturen retter seg like mye mot foreldrene, og avhenger av aksept uavhengig mål-/aldersgruppe. Nettopp barnelitteraturen er noe mange voksne har ett tett bånd til. For eksempel Astrid Lindgren trekkes av mange fram som en forfatter de har ett nært forhold til. Disse verkene representerer deres første møte med kunsten/litteraturen og bidrar til å dytte dem videre inn i kunst- og litteraturverdenen. Hvorfor regnes da ikke barnebøker som kunstneriske verk? 
 
Mange av kunstprogrammene for barn og unge når målgruppen via de voksne, det er med andre ord de voksne som må introduseres og overbevises inn i kunstverdenen for at man skal nå barna. Musikken har kommet langt innenfor dette, noe som muligens delvis skyldes barns medvirkelse i kunsten. Samtidig eksisterer nesten ingen norske bøker for babyer. 

Kunstmønstring? 

Nettverket diskuterer også muligheten for å ha en kunstmønstring samtidig som nettverksmøte, som et ledd i synliggjøringen av kunsten for barn og unge. Kunstløftet vurderer å knytte nettverksmøte opp mot en kunstmønstring – enten en allerede eksisterende en, eller organisere en egen. Ideelt sett hadde nettverksmøtet og mønstringen vært knyttet opp til de ulike kunstnerorganisasjonens årsmøter (for å kunne inkludere så mange av organisasjonenes medlemmer som mulig), men dette viser seg i praksis å være svært vanskelig. Formålet må i så tilfelle være å trekke fram kunsten, og ikke sette publikum foran denne. En del kunstneriske uttrykk trekker et ungt publikum selv om man ikke nødvendigvis har rettet kunsten mot dem. Galleri LNMs utstilling "Wall to wall" er et eksempel på dette. Uttrykket til utstillingen ligger nært opp til taggingen, og dette trekker et stort ungt publikum. Det eksisterer allerede kunstuttrykk som kan medvirke i en mønstring – utstillinger etc som kan 'hentes ut' fra sin voksen-kunst-ramme og presenteres som kunst for barn&unge også. 
 
Det er bred enighet i å opprettholde fysiske nettverksmøter. Det er svært sjeldent at de ulike kunstfagene møtes tverrfaglig, og dette er noe som ønskes opprettholdt. Fagene trenger en felles arena, noe som i sin tur kan være med på å heve statusen for kunst for barn og unge. Utenom møtene har de ulike kunstnerorganisasjonen lite kontakt, og kanskje ville løsningen vært å ha et felles prosjekt hvor alle kunstfagene møtes? En mønstring vil både kunne ha bransjen, barna og foreldrene som målgruppe – uten at dette trenger å gå på bekostning av hverandre, enes det om. Det uttrykkes også sterk enighet om at foreldrene må komme mer på banen - det er disse som sitter med den reelle makten i forhold til kunstformidling til barn. Paulsen etterspør forskning på hvordan foreldrene påvirkes av DKS – blir de mer kulturelt orienterte? Ideelt sett bør en mønstring bestå av åpne forestillinger/utstillinger/konserter som kombineres med lukkede seminarer for kunstnerorganisasjonene. 
 
Det diskuteres fram og tilbake i hvilken grad barn skal medvirke i kunsten, og det etterstrebes et skille mellom å være medvirkende og å være kunstner. De ulike kunstinstitusjonene har ulikt syn på dette, og eksempelvis dansefestivalen Coda ønsker ikke å presentere verk med barn på scenen. Her skiller også de ulike kunstuttrykkene seg fra hverandre. Qvale peker på vanskeligheten innenfor billedkunst av å kalle et verk med medvirkende barn for kunst. Det trekkes samtidig frem eksempler som Sissel Fredriksen som har gjort dette. I forbindelse med en eventuell mønstring kunne det være interessant å diskutere nettopp dette: barns medvirkelse i kunsten. Gjør det dem til kunstnere, eller til del av selve kunsten? Trekker det ned kvaliteten på kunstverket? Det etterspørres også debatt om hvorfor det vies så lite spalteplass til 'barnekunsten'. Ett alternativ kan være å arrangere muntlig kritikk. Andre temaer man ønsker debatt omkring er hvorvidt man trenger egne utdannelser for kunstnere som lager kunst for barn. Samt diskutere hvorfor noe ikke fungerte. Dette kan være like interessant som å høre om suksessene, særlig tatt i betraktning at det er tabbene man gjerne lærer mest av. 
 
 
Anette Therese Pettersen, 15. juni 2009 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>