Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Barnelitteraturens forskningskår

"Kunnskap og kuriosa. Merkverdige lesninger av tre norske tekstmontasjer for barn og unge" av Nina Goga.

Litteraturviter Nina Goga disputerte i fjor med doktorgradsavhandlingen "Kunnskap og kuriosa. Merkverdige lesninger av tre norske tekstmontasjer for barn og unge" i tilknytning til NFR-prosjektet "Kunstfagdidaktikk" ved Høgskolen i Bergen. Avhandlingen tar for seg hvordan kunnskap og kuriosa er samlet, med utgangspunkt i Einar Øklands Ingenting meir (1976), Svein Nyhus' Verden har ingen hjørner (1999/2002) og Ragnar Hovlands Verdt å vite [trur eg] (2002). I avhandlingen leser hun disse tekstene parallelt med relevante tekster av Walter Benjamin (1892-1940), og da med hans montasjetenkning som utgangspunkt for avhandlingens metode og utforming.
 
I tidsskriftet Prosas siste utgave, 4/09, bidrar hun også med essayet Barnelitteraturens sakprosa – forvaltning av form eller faglitterær forskning? I likhet med doktoravhandlingen plasserer hun også her barnelitteraturen i en generell litteraturteoretisk sammenheng. Avhandlingens form regnes som et brudd med den konvensjonelle forskningstradisjonen på barnelitteratur – men hva skiller egentlig denne fra forskning på generell litteratur?
 
Nina: Helt generelt kan man si at barnelitteraturens forskningstradisjon tenderer mot en dominans i forhold til leseren. Det er mer fokus på barnet enn på litteraturen, for å si det enkelt. Mens det skjønnlitterære har fokus i barnelitteraturen, beskjeftiger allmenn litteraturforskning seg derimot med et mer variert materiale. Innen forskningen på barnelitteratur er det også mindre grad av forbindelse til annen litteratur og kultur.
 
Det virker av og til som om voksne regnes som individer, mens barn alltid eksisterer som en samlet gruppe – stemmer det?
 
Nina: Til dels. Det har vært en tendens til å se barn som uerfarne lesere. Men uerfarenheten kan like gjerne gjelde den voksne som barnet. Nå er det flere som bruker begrepene erfaren og uerfaren leser som en karakteristikk av leseren generelt – voksen som barn.
 
Det ser også ut til å være mer målgruppetenkning og bevissthet blant voksne lesere som leser barnelitteratur. I essayet ditt i Prosa skriver du om omtaler og anmeldelser av Anne Thelle Backers Japan – solens opprinnelse. Boken fikk tilbakemeldinger på at den var interessant, men kanskje bedre egnet for voksne. Hvis en bok er interessant for en voksen – kan den ikke samtidig være interessant for barn?
 
Nina: Dette skyldes nok i stor grad manglende erfaringer med barnelitteratur. Man har ikke tilstrekkelig erfaring med barn som mangfoldige lesere som kan ha utbytte av ulike typer tekster. Det er ofte fokus på hva barn skal eller bør lese, men dette skyldes nok snarere kunnskapsløshet enn overformynderi. Samt en manglende tillit til barneleserne.
 
 
Hva vil du karakterisere som dine hovedfunn i avhandlingen?
 
Nina: Avhandlingen baserer seg på et snevert materiale bestående av tre ikke-narrative bøker. Jeg har vært interessert i å undersøke hvordan tekstene reflekterer elementer fra annen litteratur og kultur. Tekstene synliggjør at barnelitteratur kan ha topologiske fellestrekk med andre tekster som ikke nødvendigvis er barnelitterære tekster. Jeg har villet se på opprøret, på hvordan disse tekstene bryter med konvensjonell topologi og dermed lager uro i konvensjonene.
 
Hvorfor?
 
Nina: Felles for materialet er at det dreier seg om tekstsamlinger der leseren kan orientere seg på kryss og tvers. Bøkene samler og monterer lekende leksikonartikler, kritiske essays og poetiske punktrefleksjoner. Som samlinger og montasjer reflekterer bøkene en topologisk tenkning: en bevissthet om hvordan tekstene er konstruert. Tekstens egen synliggjøring av montasjen rommer også et kunnskapssyn. Gjennom montasjen formidler tekstene en forståelse av kunnskap som foranderlig, bevegelig og konstruert..
 
Jeg har ikke skrevet en sensasjonsavhandling – den har ingen direkte konsekvens. Men ved å lese slik jeg gjør i min avhandling så legitimerer jeg at det er mulig å forske på slik litteratur i et større omfang – noe som dessverre ikke er en selvfølgelighet. Sakprosa for barn er minst like original som sakprosa for voksne, om ikke mer, og fortjener samme behandling som øvrig litteratur.
 
I hvor stor grad er barnelitteraturen fortsatt underdog? Ser du på den som et adskilt felt fra den øvrige litteraturen, eller er den hierarkisk laverestilt?
 
Nina: Kulturelt sett er barnelitteraturen mindre verdsatt. Det arbeides for at dette skal endres – men det er fremdeles grunn til å hevde at den i en del institusjonelle sammenhenger har mindre kulturell verdi. Generelt gjelder dette universitetene i større grad enn høgskolene. Men Universitetet i Oslo har hatt flere som har vært engasjert på dette feltet enn for eksempel Universitetet i Bergen. Dessverre ser det ut til å være personavhengig og dermed utsatt. Om vedkommende som jobber med barnelitteratur, eller forsker på den, trer ut av sin stilling er det ingen automatikk i at noen følger opp dette arbeidet.


Anette Therese Pedersen, 25. september 2009
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>