Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Få illustrasjonene inn i voksenlitteraturen!

Fra omslaget til

Fra omslaget til "Ein god dag".

Før i tiden hadde man ikke så mye barndom, men i dag legger vi nærmest barndommen i rør. Da blir institusjoner uten kommersielle interesser ekstra viktige, mener Einar Økland.

Einar Øklands forfatterskap strekker seg over ulike sjangre og mot forskjellige målgrupper – et forfatterskap han gjennom årene har mottatt flere priser for. På vei til en feiring av forfatterkollega Jan Erik Volds sytti årsdag møter jeg Økland over en espresso for en lettere sprikende samtale om barn og litteratur.
 
La oss begynne med barnelitteraturen. I tillegg til å dele litteratur inn i ulike sjangre basert på form, så kan man også si at målgruppen utgjør en sjangerdefinisjon. Altså at barn og unge utgjør en sjanger (bøkene får egne avdelinger på lik linje med dikt, skjønnlitteratur og krim i butikker og biblioteker). For mange er denne målgruppen tilstedeværende i tankene underveis i kunstproduksjonen - hvordan tror du dette påvirker innholdet og selve produksjonen? 
 
Det påvirker ikke nødvendigvis måten man skriver på, men snarere hvor du plasserer deg selv i verden. Når jeg skriver, så skriver jeg til et publikum, og ikke til forlagsredaktøren. Men kunstnere innen de fleste kunstarter bruker nok også egne kollegaer som målstaver like mye, eller mer, enn målgruppen. Man søker respekt for arbeidet sitt fra spesifikke kollegaer. Dette styrer selvsagt mye av måten man arbeider på og hva man lager, men på en god måte. Det er viktig å kjenne ens eget fags historie og tradisjoner. Dette gjelder også offentligheten – det er lett å bli historieløs innenfor et fag. Jeg ser et permanent behov for folkeopplysning og historieforståelse innenfor kunstformene. I dag har vi et stort behov for å orientere oss i nær fortid – men vi trenger også den 'fjernere' historien. 

Fra Einar Øklands Norske Bokomslag, Samlaget 1996.
 
Apropos historie, du har vært forfatter en stund nå, har litteraturen som kommer ut i dag endret seg mye de siste årene? 
 
Ja og nei. Den største, og mest permanente, utfordringen er fortsatt billedbøker. Det er stor oppmerksomhet omkring illustrasjonene i barnebøkene, men man finner ingen tilvarende interesse for illustrasjoner i voksenbøker. Illustrasjonene begrenser seg til omslagene – de er omtrent totalt fraværende inni bøkene. Det er ingen økonomisk interesse for dette i forlagene – det er mye billigere med glattekst enn tekst med illustrasjoner. Steffen Kverneland er et av få hederlige unntak. Tidligere hadde man også illustratører/tegnere som Tor Bomann Larsen som kunne lage en treruters tegneserie som utgjorde en biografi – hvor tekstene var virkelig gode. Tegningen er nesten fraværende i dagens medier. Jeg skulle ønske at man ikke bare sendte inn surmagete kronikker, men at man også brukte tegninger som debattinnslag. 

Fra Einar Øklands Norske Bokomslag, Samlaget 1996.
 
Hva med barneboka oppi dette – har den endret seg mye gjennom årene? 
 
Den har i grunnen forandret seg temmelig lite. Formatet er for eksempel det samme: ei billedbok er standardisert til trettito sider. Det største problemet er likevel den såkalte 'pekeboka', altså bøker for de aller minste barna. Her er det nesten ingen originale, norskproduserte bøker. Hvor blir det av dem? Men det jeg vil betegne som en skandale er at bøkene som ble utgitt i for eksempel 1909 og ansett som gode da, ikke anses som det i dag. Det er svært sjeldent at man gjenutgir bøker. Nå er det ikke nødvendigvis et kvalitetstegn at barn liker de samme bøkene som før – for barn har ofte dårlig smak. Men litteraturen er laget for gjenbruk, den kommer i et format som kan leses igjen og igjen – i motsetning til den utøvende kunsten. Jeg mener at vi forsømmer vår rolle som kulturnasjon ved ikke å ta dette alvorlig. 
 
Jeg har selv en stor privat beholdning av barnelitteratur – opp gjennom årene har det vært produsert mye barnelitteratur. Tidligere ble det blant annet produsert mye lokal litteratur. Barnebøker som ble gitt ut i eksempelvis Bergen, ble gjerne ikke distribuert andre steder i landet. Før var det blant annet en praktisk utfordring å distribuere over store geografiske områder. Det var også veldig vanlig at bøker ble gitt ut privat, og ofte av private firmaer. Her var det mye som ikke ble formidlet til publikum. 
 
Hvordan er overgangen fra barnelitteratur til voksenlitteratur? 
 
Som barn leste vi mye voksenbøker allerede rundt ti års alder – særlig bøker om andre verdenskrig! Det fantes ingen bøker for barn om krigen da, så de bøkene vi leste tok ingen pedagogiske hensyn. Men det er liksom også barnas rett: å få lov til å strekke seg oppover. Det er stor vekstkraft i barn, skal du huske, de brøyter seg gjennom mye. Men en annen rett barn har, og som ikke overholdes like mye i dag, er muligheten til å få være helt alene med seg selv. Barn i dag er altfor lite alene – tiden deres organiseres og de er svært mye sammen med andre. Store deler av tiden er organisert som gruppeaktiviteter, og det er liten anledning til å lære seg selv å kjenne helt på egen hånd. Vi tilrettelegger kanskje for mye for dem, og da går en del av barndommen også tapt. Før i tiden hadde man ikke så mye barndom, men i dag legger vi nærmest barndommen i rør. Da blir institusjoner uten kommersielle interesser ekstra viktige. Det etableres en kjøpesyke i barn svært tidlig. Vi lever i en kultur som i stor grad baserer seg på forbruk, og jeg er mot at barn skal være pådrivere for dette. 
 
Einar Øklands egne bokomslag
 
Jeg tror hundre prosent sikkert at dette påvirker kreativiteten deres. Fantasien brukes på andre måter i dag – og utfordringene blir annerledes. Tidligere var man for eksempel vant til å fikse ting mer selv, men nå finnes det stadig flere som overtar disse feltene. Det er noen andre som lapper sykkelen din, som selger deg noe nytt når leken går i stykker osv. Nøysomheten og en problemløser-orientert holdning forsvinner, det lønner seg jo ikke å fikse ting selv. Særlig det å være en problemløser tror jeg er en viktig del av barnekulturen. Mye at intelligensen handler om å mestre praktiske oppgaver – det øver sansene. Samtidig som barn i dag blir mer verdensvante er det nok mye som går tapt i de materielle godene. Barn skulle også fått ta mer del i de voksnes visuelle kultur. 
 
Når jeg skriver er jeg ikke ute etter å underholde barna, det får være noen andres oppgave. Jeg tror man har for stor angst for at barn skal kjede seg. Man undervurderer barns evne til å kjede seg og som konsekvens av det lære å sysselsette seg selv. Det er ikke kvaliteter som står høyt i kurs i dag. Gruppesamværet har en avgrenset verdi, jeg har som sagt stor tro på verdien av alenetid for barn. Kulturinstitusjonene bør være svært lite markedstilpasset – så får heller 'resten' tenke pedagogisk. Unge og kunstnere tenker gjerne på tvers av dette uansett, de går på tvers av eget nivå. Det er en bra ting. 
 
Formidles bøkene mot barna eller er det andre man retter seg mot? 
 
Innenfor kunst er det to hovedinteressegrupper: de som lager kunsten (og det er faktisk mange som ønsker å lage kunst for barn), og mottakeren av denne. I sistnevnte finner vi et stort sjikt av voksne som liker barnebøker. Man henvender seg med andre ord like mye til voksne som til barn – barna står lett litt gjenglemt i et hjørne. Det er gjerne de barnslige voksne som gjelder. Samtidig har mye av det som produseres som formål å sysselsette barna. De skal være stille og ikke forstyrre de voksne – dette er gjerne kriteriene de lages under og velges ut fra og det produseres mye av dårlig kvalitet. 
 
Er dette skadelig, tror du? 
 
Nei, men jeg tror det er skadelig ikke å se og oppleve mangfold. Jeg tror det er nødvendig for å utvikle en kritisk sans. Det er med kunst litt som med matlaging – det er viktig å smake på mye og lære seg å like mye forskjellig. Ellers går man lett glipp av mange gleder. Dette gjelder også åndsverdenen – man trenger å lære å gjenkjenne materialforskjeller. Tidligere var det mer autoritære krefter innenfor dette – som i dag er byttet ut med mer kommersielle krefter. Man går glipp av estetiske gleder, samt gleden over å være kritisk. Å utvikle en kritisk sans, det er faktisk en glede. 


Anette Therese Pedersen, 29. oktober 2009

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>