Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Kunsten vs Barna

Fra

Fra "Play Alter Native". Foto: Amanda Steggell.

Støtteordninger som har som målsetning å heve kvaliteten og tilgjengeligheten på kunst som retter seg mot barn blomstrer opp. Og diskusjonene følger, for det er noe rart med egne penger for å lage kunst til barn.

Det ligger i kunstens natur at den må lages uten overbygninger. De fleste barna jeg kjenner har dessuten en evne til å forstå på langt høyere abstraksjonsnivå enn mange voksne, uten at det dermed er sagt at all kunst passer for barn. Men kanskje er ikke bare barna målgruppe for slik statsstøtte. Kanskje er det kunsten som trenger barna? 
 
Støtteordningene tydeliggjør et grunnleggende syn på hva slags arenaer som er relevante for kunst. For hvor er kunsten og hvorfor er ikke barna der allerede? Det er symptomatisk for norsk kulturpolitikk at man på den ene siden styrker kunstinstitusjonene og på den andre siden setter av penger til kunst for barn. Det vitner om et samfunn basert på tydelige skillelinjer mellom kunsten og livet. Kanskje forstår vi hva som utgjør en kunstopplevelse i en altfor snever kulturpolitisk ramme? 
 
Kunstinstitusjonene kan, med nød og neppe, fungere som mål for familieutflukten på søndag med løfter om sjokoladekake i designkafeen etterpå som motiverende faktor. Som opplevelse er det sikkert fint, men det isolerer fremdeles kunstverket fra virkeligheten, hever det over den samtalen mange kunstnere strever etter i dag. Som jeg ser det kan støtteordingene bare bety to ting, kunsten må ut av institusjonene eller barna må inn i dem. Begge deler er nok lurt. 
 
Hvorvidt man anerkjenner barn som mottagere for det man lager kommer kanskje an på i hvilken grad man er villige til å se på dem som likeverdige produsenter av mening. Bor man i Oslo kan man i disse dager ta seg en tur ned på Black Box for å se teatergruppa Verks nye stykke Play Alter Native. Atter en gang slipper Verk barn til på scenen, ikke bare som rekvisitter, men som aktive og skapende utøvere som sammen med de øvrige medlemmene av gruppa forsøker å formulere en histore. Og kanskje er det slik anerkjennelse barna trenger. Kall det gjerne kunst, men kanskje begrepet ikke er så viktig. Barn har en trang til å undersøke og formulere sine omgivelser uansett hva man kaller det. De trenger ikke loses inn i teatrene og galleriene for å se ting på nye måter. Kanskje er det et behov hos de voksne, at barna skal utsettes for en passelig mengde god kunst, som de voksne bestemmer er god kunst. 
 
Fra utstillingen Blink på Hordaland Kunstnersenter 2009. Foto: HC Gilje.
 
I Norge har muligheten til å jobbe med kunst utenfor de institusjonelle rammeverkene faktisk blitt svekket i løpet av de siste års styrkning av kulturfeltet. Innkjøpsordningen og andre støtteordninger som anerkjente produksjonen som foregikk utenfor slike rammeverk har ikke blitt prioritert. Samtidig er forståelsen av hva slags rolle kunst og kunstneren kan ha i samfunnet i endring. Kunst kan være prosesser som virker begge veier, gjerne basert på vilje til å se og lytte, samtale eller utfordre, og skape nye bilder, nye historier, nye prosesser og ny kunnskap, nå - her. Estetikk er et slags ustabilt redskap for virkelighet. 
 
Barn eksperimenterer også med virkelighet. De snur saker og ting opp ned og setter dem sammen på egne måter for å finne ut hvordan de betyr. Sånn skaper de på måter som kan virke selvmotsigende eller umotiverte, som kunst. Det går ut på å finne ut hva noe kan være, skape nye sammenhenger. For noen kunstnere er denne undersøkelsen den drivende kraften i arbeidet og resultatene, kunstobjektene, oppstår nærmest som slaggprodukter som utkrystalliseres i dette gravitasjonsfeltet. 
 
Kunsten og barna har mange parallelle strategier; eksperimentering, observasjon, klatring, eggknusing og andre former for meningsproduksjon. Barnas undersøkelser er sanne. Deres observasjoner og fortellinger er så gode som noen når det gjelder å skape mening. I begrepet kunst ligger sånn sett også en anerkjennelse av en metode. De voksne har et stort ansvar når det gjelder å gi rom og anerkjennelse til barnas praksiser i så måte. La det barna formulerer bli anerkjent og stort. Det handler om mer enn å ramme inn og henge opp. Man kan lære barna å våge å stole på det de ser og tenker. At det er viktig.
 
Stamsund internasjonale teaterfestival 2003. Foto: Thomas Jansson.
 
F.eks.: La meg innrømme at jeg ikke var så flink til å tegne da jeg var barn, ei heller utviste jeg store talenter i fiolin. Skal sant være sagt så strevde jeg fryktelig med å få det hele til å henge sammen; hvorfor, hvordan og hva i all verden skulle det være godt for? Ettersom jeg dessuten dukket hver gang noen sparket en ball i min retning fikk jeg ikke noe særlig ut av idretten. Jeg var nok et litt frustert barn som vokste opp med en følelse av at jeg ikke skjønte greia. 
 
På begynnelsen av 90 tallet dro de som den gang kalte seg Aporia (Jeg tror det var Håkon Gundersen, Erling Fossen, Mari Lending, Jonas Ekeberg og Per Platou, men det kan hende jeg husker feil) til Ulefoss for å lage temanummer av tidsskriftet f.eks om nettopp Ulefoss. Jeg tror det var da jeg begynte å skjønne det. For Ulefoss fremsto, i f.eks, som en selvfølgelighet. Fylt av selvmotsigelser, krysskoplinger og uventede synspunkter var temanummeret som en lærebok i måter å skape mening som en tekstur der fortellinger og bilder åpnet nye horisonter og enda bare fikk være det de var. En slags estetikk med utgangspunkt i kumlokk. På samme måte er kunst, kall det gjerne noe annet, et apparat som utløser mening, en måte å forholde seg til eller undersøke noe på. En refleksjonsform som også er en modell, som gir adekvate eksempler. 
 
Jeg var noen og tyve og Ulefosseksempelet resonnerte lenge i bakhodet mitt. Slik kan man altså, i full offentlighet, forholde seg til verden. Det hele falt litt mer på plass. At det å henge etter armene i et tre dag inn og dag ut slik jeg og min beste venn gjorde det for å finne ut hvordan verden virket for en gabon var nerdete men allikevel hadde vært en relevant strategi. 
 
Hva er forskjellen mellom kunstneriske undersøkelser og barns trang til å undersøke sine omgivelser? Hvis man ser på kunst som et slags apparat for utforming av virkeligheter er forskjellen kanskje bare at knivene slipes og at resultatet, verket, defineres og anerkjennes? Strengt tatt er det vel også uvisst om det egentlig hjelper med skarpere kniver i denne sammenhengen. Og strengt tatt burde det kanskje like gjerne være omvendt, at man så og lyttet og fokuserte på de eksperimentene barna allerede holder på med. 
 
Kanskje er det der vi bør begynne med kunsten i forhold til barna, med å anerkjenne at vi er likeverdige forskere i forestillinger, mening og virkelighet. Gjør vi det, innser vi kanskje også at bare den beste kunsten er god nok for barna. Og kanskje også hva som er god kunst? At kunst ikke skal noe og at det er hele poenget. I et slikt gravitasjonsfelt vil kunst for barn kunne bli relevant, viktig og bra. 
 
Foto: Ellen Røed 


Ellen Røed, stipendiat ved Kunsthøgskolen i Bergen, 29. oktober 2009
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>