Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Teater for unge og yngre mennesker

"Blå himmel grønn skog" av Bjørnar Teigen, framført av Rogaland Teater Barne- og ungdomsateatret.

Jeg har i mine styggeste stunder kalt arbeid med kunst for barn for Vestens siste kolonialiseringsprosjekt.

En gang skulle arbeiderne lære seg å verdsette kunst (det store folkeopplysningsprosjektet). Når det bare lyktes sånn måtelig – måtte man vende sine visjoner andre steder. Afrika for eksempel. De må også spille Holberg og Ibsen! Dette prosjektet pågår stadig. Med litt vekslende suksess kan man vel kanskje si. Så blir det barna da. Nå skal man til og med lage teater for bitte små barn!? De som ikke har noen som helst form for mulighet til å beskytte seg mot all denne velviljen. 
 
Kunst for barn? Teater, som hele vårt nasjonsbyggingsprosjekt støtter seg tungt mot, den store fortellingen om "å sette problemer under debatt" (som selvfølgelig fører til at man debatterer alt som er helt ufarlig å debattere), den ubegripelig misforståtte oppfatningen, lang inn i vår nasjonalforsamling, av at vårt nasjonalepos "Peer Gynt" handler om en gøyal skøyer som løper rundt i skauen – blir derfor en særlig viktig del av det pågående forsøket på å nykolonialisere oss selv. Derfor naturlig nok de stadige ropene om å lage teater for barn. Blir våre fremste billedkunstnere møtt med krav om at de skal "male" for barn? Jo da, etter hvert så blir de vel det. 
 
Det blir skapt en hel masse absolutt elendig teater med de aller beste hensikter. Kunsten er ikke velmenende og lar seg ikke bruke instrumentelt. Da opphører den å være kunst. Kunst er ikke velmenende. 
 
På tross av disse vurderingene har jeg faktisk de senere årene blitt mer og mer interessert i kunst for unge mennesker, og har engasjert meg i arbeid med dette på forskjellige nivåer. Etter hvert har teater som erkjennelsesmessig instrument og sosialt eksperimentelt rom kommet til å fascinere meg mer og mer. 
 
Det er særlig gjennom to prosjekter, DUS (Den unge scenen) og Den mangfaldige scenen, begge faktisk prosjekter med tung finansiell støtte fra Norsk kulturråd, at jeg har fått muligheter til å bli noe mer nyansert i spørsmål om kunst for og med unge mennesker. I begge prosjektene har den nå verdenskjente norske dramatikeren Jon Fosse spilt en ikke uvesentlig rolle. 
 
"Erasmus Tyrannus Rex" av Kate Pendry, framført av Kongsbakken videregående skole.
 
DUS prosjektet dreier seg, litt forenklet, om at fremstående samtidsdramatikere skriver teaterstykker som skal fremføres av unge mennesker i alderen ca 14 – 19. DUS er et landsdekkende nettverk som i ulike faser og på ulike nivåer skaper forbindelseslinjer mellom de største nasjonale institusjoner (som Det Norske Teatret) og lokale teatergrupper. Innenfor dette konseptet varieres det både med ulike sjangere, og ulike modeller (ungdom som regissører for prosjektet, profesjonelle instruktører for andre, ungdomsstyrte teatergrupper, institusjonsbaserte teatergrupper, osv). DUS er opprinnelig en engelsk prosjektmodell (Connections) – men har blitt tilpasset og videreutviklet i Norge. Den engelske grunnleggeren av prosjektet, Suzy Graham-Adrani, og den norsk-engelske kunst- og kulturarbeideren Shanti Brahmachari, oppsøkte meg i sin tid for å høre om jeg på noen måte kunne hjelpe prosjektet i gang i Norge. Uten at jeg tok meg tid til å reflektere alt for mye den gang tenkte jeg, mener jeg å huske, at her hadde man muligens et alternativ til "revybevegelsen" i Norge, og noe man kunne se som en parallell til ulike historiske norske ungdomsbevegelser som jobbet med teater på relativt høyt nivå (f. eks. Bondeungdomslaget). Jeg anbefalte dem å kontakte Jon Fosse, som jeg som regissør på den tiden hadde hatt et flerårig samarbeid med, for å høre om han ville skrive et stykke for dette engelske prosjektet. Det kunne i hvert fall være et mulig startpunkt. 
 
Fosse gjorde det. Året etter ble jeg invitert til å lede et verksted (workshop) i England for de av gruppene/regissørene som skulle sette opp Fosses "Purple". Det som slo meg den gangen var bla det enorme spennet prosjektet rommet; fra velstående kostskolepiker til kriminelle ungdommer i samarbeid med avant-gardekunstnere. Her lå store "verdener" potensialisert! Året etter fikk Det Åpne Teater (omdannes til det nyopprettede nasjonale kompetansesenteret for ny dramatikk/scenetekst, Dramatikkens hus, pr 1.10. 2010) til et skotsk gjestespill med en ungdomsgruppe i prosjektet som fremførte "Purple". Det var en av de beste teaterforestillingene jeg har sett i mitt liv. Det ga meg innsikter og opplevelser helt på høyde med forestillinger fremført av de mest fremstående profesjonelle kunstnere. Disse unge menneskene klarte for meg å skape ulike portaler inn mot områder og rom som bød på krevende og sammensatte emosjonelle og intellektuelle prosesser. Og her begynte det vel å skje en endring i meg, eller endringsprosessen fikk klarere energi og retning. 
 
Hvis unge mennesker kan skape kunst på dette nivået, så er det klart at dette feltet er mye mer relevant enn jeg hadde trodd. Det er for øvrig mange ting å si om DUS/Connections. F. eks. at det er et erkeengelsk prosjekt. Tekstbasert, sentralistisk og til en viss grad imperialistisk (Connections sprer seg videre i flere land og verdensdeler). Men det bryr jeg meg ikke så mye om. Fotballklubbene i Norge og alle mulige amatørrevyprosjekter har her fått en interessant motspiller. Et sted hvor komplekse estetiske problemstillinger settes i spill i og med unge mennesker. Jeg har for øvrig vært og er sterkt engasjert i DUS siden oppstarten i Norge. Jeg opplever det som et privilegium å få være med å bidra til dette prosjektets liv og utvikling. I forbindelse med DUS kjente for øvrig politikere og departement raskt og forbilledlig sin besøkelsestid – og flyttet etter hvert prosjektet over på statsbudsjettet. 
 
"Buy Nothing Day" av Kim Atle Hansen framført av Stabekk Teaterskole.
 
Det var med bakgrunn i overstående at jeg for noen måneder siden sa ja til å være en slags instruktør/leder i det flerkulturelle ungdomsprosjektet Den mangfaldige scenen, et samarbeidsprosjekt mellom bla Bondeungdomslaget, Noregs mållag og Det Norske Teatret (som etter hvert har fått en meget interessant portefølje av substansielle ungdoms/rekrutteringsprosjekter). Prosjektleder Liv Hege Skagestad (søster til den første skuespiller i verden som fremsa replikker av Jon Fosse!) spurte meg om jeg ville lede et prosjektarbeid i gruppen som består av unge mennesker som også har som mål å reflektere den kulturelle og etniske diversiteten i Oslo (40 % av ungdommene i Oslo har annen etnisk/kulturell bakgrunn enn norsk..) – som skulle ta sitt utgangspunkt i tekster av Jon Fosse. Utfordringen og innretningen i prosjektet sto frem for meg som så interessant (både faglig og sosialt/politisk) at det var umulig for meg å si nei (og det fremsto også som en pussig og svært interessant mulighet for meg til å ta videre i en helt ny retning i mitt "Fosse-arbeid"). 
 
Gjennom denne høsten 2009 har gruppen og jeg jevnlig (kvelder og helger) møttes for å lage ulike forestillingsprosjekter i møte mellom deres virkelighet og Fosses tekstlige univers (både dramatikk, lyrikk og prosa). Vi valgte å definere oss som en form for kunstnerisk kreoliseringsprosjekt: "Fosse i min verden, min verden i Fosse". Jeg prøvde å bygge videre på de erfaringer jeg hadde gjort meg innenfor dette feltet, og bestemte meg for 3 ting: dette skulle ikke være et kolonialiseringsprosjekt (lære negrene å spille Ibsen), det skulle være et reelt møte mellom de to "verdenene" (hvis ikke så fikk vi heller legge ned prosjektet!), og jeg skulle prøve å inspirere dem til å ta stort ansvar for sitt uttrykk, sin del av forestillingen (som regissør vil jeg jo stadig utdanne regissører..). Hvert menneske er unikt, hvert menneske bærer i seg "sitt" kunstverk (som det er viktig å ta ansvaret for) – omtrent slik lød min egen agenda i arbeidet. Noe så presist, avgrenset og pregnant som Fosses språk skulle møte helt andre "språk". 
 
Alle ungdommene fikk beskjed om å lese én side, et kapittel, én eller flere stykker eller bøker av Fosse. Og sånn ble det.. Noen leste én side, og noen sitter fortsatt hjemme og leser Fossebøker.. Jeg ba dem om å komme tilbake til gruppen med noe tekst, et fragment, et dikt, eller bare setninger. Tekstene skulle ha en eller annen form for personlig resonans i dem, og de skulle ha en scenisk idé (med én eller flere aktører) som de mente kunne brukes til å gestalte dette møtepunktet mellom dem og disse ordene. Det gjorde de alle. Og jeg prøvde å hjelpe de ulike forestillingene videre. Samtidig tiltvang jeg meg et slags ansvar for å prøve å sy disse forskjellige teaterforestillingene som etter hvert ble arbeidet frem, til en konsistent men mangefassetert helhet (en verden med mange verdener). For vi skulle møte et kresent publikum. 
 
Vi skulle fremføre utdrag på Fosses 50-årsfeiring i regi av Fosses forlag Samlaget. Her skulle vi "konkurrere" med både Nationaltheatret og Det Norske Teatret foran Jon Fosse selv og et publikum med hundrevis av kulturkoryfeer og kunstnere fra inn- og utland. Enda i dag, mange uker etter arrangementet, kommer fremstående norske kulturpersonligheter bort til meg på gaten, med tårer i øynene, for å takke, og sier: "for noen ungdommer, for et potensiale!". Det publikum og jeg selv hadde vært vitne til var en personlig, kunstnerisk og original fusjon mellom ulike ungdomsuttrykk og en slags vestlig moderne "kanon". De viste frem seg selv og nye dimensjoner i Jon Fosses univers – samtidig! Jeg har hatt ansvaret for mer enn 10 verdenspremierer på stykker av Jon Fosse. Det arbeidet jeg gjorde sammen med disse ungdommene – som ble fremført denne kvelden – er et kunstnerisk arbeid jeg føler dyp tilfredsstillelse over å ha vært med på. Jeg unner andre den samme følelsen. Jeg unner andre publikummere slike møter, jeg unner unge mennesker å delta i denne formen (og andre selvfølgelig, som jeg ikke vet noen ting om!) for kunstnerisk kommunikasjon og selvforståelse. 
 
Disse ønskene og erfaringene ønsker jeg prøve å bringe med meg inn i arbeidet som kunstnerisk leder for tekstutvikling ved Dramatikkens hus. Sammen med mine to kolleger Jon Tombre (kunstnerisk leder for scene) og Marit Solbu (daglig leder), ønsker Dramatikkens hus å gjøre arbeidet med teater for "barn og unge" til et hovedsatsningsområde. Grunnene til dette er mange. Noen av dem ligger nedfelt i erfaringer (á la de over beskrevet) vi alle tre deler, noe ligger i en erkjennelse av at teater for barn og unge rommer mange av teatrets mest interessante grunnforutsetninger (f eks spørsmål om relevant kommunikasjon) og kunstneriske utfordringer (multidisiplinære kunstneriske uttrykk i samspill) – i tillegg til spørsmål om hva som er kunst og hva som er god kunst. 
 
"Vente på fugl" av Sigmund Løvåsen framført av Nordic Black Theatre.
 
Mitt engasjement i prosjekter som DUS og Den mangfaldige scenen har også fått meg til å fundere over grensene mellom alderstrinn, nivåer av persepsjon og ulike evner til å prosessere avanserte kunstneriske uttrykk. Når begynner mennesker å være disponert for motsetningsfylte og samtidige estetiske uttrykk? Når begynner evnen til å ta seg forbi det didaktiske nivået vår kultur er fylt av? 
 
På den korte tiden vi har vært tilsatt ved Dramatikkens hus har vi derfor prøvd gjennom oss selv og andre, å gjøre en analyse av dette feltet – og planlegge tiltak og prosjekter. Dette tvinger en til å gå igjennom en del problemstillinger som de som er involvert i arbeid med kunst for barn og unge sikkert tomler med. Hvor går grensen mellom pedagogikk og "fri" kunst, hvor går grensen mellom "kolonialisme" og viljen til å bidra til å skape reelle kunstneriske møtepunkter? Hvordan ivareta barn og unges legitime rett til en viss grad av beskyttelse mot livets og tilværelsens brutale skjønnhet, mens man samtidig evner og våger å iscenesette reelle smertepunkter og uløselige dilemmaer? Hvordan skape kunst og ikke kultur? 
 
Vi vil prøve å bidra til, med de begrensete ressursene vi rår over: å heve statusen til feltet, skape kunstneriske koblinger mellom fremstående kunstnere som vil lage kunst for barn, sikre kunstnerisk kvalitet i flest mulige ledd og forsøke å bygge broer mellom de ulike kompetansenivåene som finnes innenfor feltet (forskning – praksis - forskning). Dette trenger vi hjelp til. Vi nærmer oss problemstillingen med en blanding av ydmykhet og ambisjon. Det må man hvis man skal drive med kunst.


Kai Johnsen, kunstnerisk leder for tekstutvikling ved Dramatikkens hus, sceneinstruktør og dramaturg, 29. oktober 2009.

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>