Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Kunst for barn og voksne?

«Table Music» by Thierry De Mey.

«Table Music» by Thierry De Mey.

Å lage kunst for barn og unge blir ofte sett på som mindre prestisjefylt og også av mindre kunstnerisk verdi enn å lage kunst for voksne. Man kan spørre seg hvorfor det er slik, men også hvorfor all kunst som vises for barn må være tilpasset deres alder. Og er det en nedvurdering av barns måte å erfare på å gjøre det?

Jeg synes det kan være interessant å tenke litt høyt rundt disse problemstillingene med utgangspunkt i den barnekunsten jeg selv har vært med på å skape og fremføre. Jeg er utdannet musiker og jobber som scenekunstner og musiker i grenselandet mellom samtidsmusikk og scenekunst. Sammen med gruppa Ning (www.ning.no) har jeg spilt forestillinger innen sjangeren "musikalsk performance" eller "samtidsmusikkteater" både for voksne og barn. 
 
For noen år siden skapte vi, på oppdrag fra Rikskonsertene, en voksenforestilling om til en forestilling for ungdomstrinnet. Vi skulle ut på turné på ungdomskoler i Sør-Trøndelag. Før vi la ut skulle forestillingen testes på målgruppen, og vi spilte den for en gruppe elever på Holmlia ungdomskole i Oslo. Dette fungerte fint, og vi tenkte at dette kom til å bli godt mottatt av andre ungdommer også. Slik ble det ikke. Denne forestillingen var ganske utfordrende når det kom til form og dramaturgi. Den lekte med de tradisjonelle teaterkonvensjonene og brøt ofte kontrakten med publikum og med deres forventninger om hva som skulle skje. Formmessig vekslet den hele tiden mellom teater- og konsertformen. Ungdommene på Holmlia hadde sett masse eksperimentelt teater før, og var en flittig brukt referansegruppe for Rikskonsertene. Med sin erfaringsbakgrunn skjønte de referansene og synes det var morsomt når forestillingen hele tiden tok en annen vending enn den forventede.
 
NING, Foto: AmundS.
 
Ungdommene i Sør-Trøndelag hadde ikke denne erfaringsbakgrunnen og hang ikke med på konvensjonsbruddene på samme måte. De ble veldig forvirret og frustrert, og fikk trolig ikke noen god opplevelse. Enkelte klasser gikk helt av hengslene, kastet ting på oss og kom med stygge utrop. Jeg fikk følelsen av at de ikke kjente seg respektert når vi hele tiden brøt med deres forventninger om et mer tradisjonelt forløp. Det var også interessant å merke seg at lærerne i de mest frustrerte klassene nok delte elevenes oppfatning. Enkelte lærere vi snakket med var oppriktig indignert på vegne av elevene sine. Jeg kan tenke meg at de synes vi burde gjort forestillingen lettere tilgjengelig for ungdommene, at vi burde ha tilpasset den til målgruppen på en bedre måte. Men når det er så store forskjeller innenfor samme målgruppe kan man spørre seg om inndelingen i aldersbestemte målgrupper er det riktige, eller om forskjellen mellom to ungdommer er like stor som forskjellen mellom voksen og barn, og at målgruppene like gjerne kunne inndeles med sjangerfortrolighet som kriterium. 
 
Dette er et enkeltstående eksempel, og sier noe om at barn og unge er veldig forskjellige og ikke nødvendigvis erfarer på samme måte selv om de er samme alder. Men det sier også noe om nødvendigheten av å tilpasse kunsten til et publikum. Siden Ning jobber i et smalt felt som samtidsmusikkfeltet er, har vi ofte jobbet med tanken om å gjøre musikken mer tilgjengelig for et bredere publikum. Mange mennesker har bestemt seg for at samtidsmusikk er en merkelig og litt selvhøytidelig sjanger, og vår innfallsvinkel har vært å ufarliggjøre den ved å være selvironiske og humoristiske. Tanken var at ved å parre samtidsmusikk med andre sceniske uttrykk ville vi nå ut til flere publikumsgrupper. Tilbakemeldingene vi har fått på denne tilnærmingen er interessante i lys av sjangerfortrolighet: Kunstnere innen samtidsmusikkfeltet og kunstnere innen teater og scenekunst opplever dette veldig forskjellig. De med teaterbakgrunn synes kanskje det teaterfaglige ikke er godt nok ivaretatt, men takker for anledningen til å le av samtidsmusikken. Musikere synes ofte det blir for naivt og tullete, og savner mer seriøsitet i den musikalske tilnærmingen. 
 
LydSol 2006. Foto: Trygve Solheim.
 
Sjangeren samtidsmusikkteater har så og si ingen tradisjon hos det norske publikum. De aller fleste har ikke sett denne type musikalsk scenekunst før, og de kommer derfor til forestillingene med veldig ulik forståelseshorisont og ståsted. Man legger til grunn tidligere erfaringer med scenekunst og dramaturgi og opplever ut fra det. Voksne og ungdom med forventninger om en tradisjonell teaterforestilling kan derfor tenkes å ha mindre utbytte av disse forestillingene enn små barn som ikke har samme erfaring med scenekunst og dermed heller ikke de samme forventningene. 
 
LydSol 2006. Foto: Trygve Solheim. 
 
I samtidsmusikk er all lyd potensiell musikk, og for barn er denne holdningen helt naturlig. De har ikke lært seg at den ene eller den andre sjangeren er merkelig. Nings siste barneforestilling, LydSol (www.ningensemble.com/lydsol.html), var laget for de minste skolebarna fra 1. - 4. klasse. Forestillingen var full av "merkelige" lyder, men bakt inn i en fortelling om jordas indre sol, en lydsol. Her var også formen utfordrende hvis man har en forventning om et tradisjonelt teaterforløp. Klassene ble guidet gjennom en lydløype der seansen i scenerommet var det lengste stoppet av flere. Denne gangen var det flest lærere som reagerte på at formen avvek fra en tradisjonell teaterforestilling. Kanskje fordi barna var mindre enn ungdommene i Sør-Trøndelag og ikke hadde bygget seg opp samme kodefortrolighet i forhold til tradisjonell dramaturgi? Eller fordi lærerne synes det var vanskeligere enn barna å leve seg inn i fiksjonen vi skapte? Til sammenligning fikk vi veldig gode tilbakemeldinger fra folk som har sett mye eksperimentell scenekunst. Er det da alder eller sjangerfortrolighet som er viktigst for å få mest utbytte av forestillingen? 
 
LydSol 2006. Foto: Trygve Solheim.
 
Kan man på bakgrunn av disse eksemplene argumentere for at det er bedre å lage forestillinger uten en definert aldersbestemt målgruppe? Forestillinger der voksne og barn er publikummere på like vilkår? Kan det tenkes at det også finnes kunstneriske argumenter for at dette er interessant? 
 
Det er vanskelig å tenke seg at scenekunst kan skapes uavhengig av en mottaker, det er jo i møtet med publikum at live-kunst har sin verdi. Og som utøver og medskaper av sceniske verk spør man seg alltid: Når dette frem til publikum? Hvordan blir dette oppfattet? I disse spørsmålene ligger det nesten alltid en intendert målgruppe eller tenkt publikumsprofil som mottaker. Grunnen til at vi tenker på denne måten, er jo fordi vi jobber mot en visning på et teater der vi vet publikumsprofil på forhånd. Teatrene vil i sin tur spisse markedsføringen for forestillingene mot ulike aldersgrupper og spør kunstneren om det er en "barneforestilling" eller om forestillingen er tenkt for et voksent publikum. Valget er gjerne tatt før forestillingen er skapt. 
 
Kan dette gjøres annerledes? Innen sjangeren samtidsmusikkteater, der materialet ofte er mer abstrakt enn konkret, tror jeg det er mulig å skape verk som fungerer for alle aldre. Jeg synes iallefall det er en interessant innfallsvinkel. På samme måte som voksne mennesker er veldig ulike, og tar inn ulike aspekter og kvaliteter ved en forestilling forskjellig, er barn heller ikke en ensartet gruppe. Kanskje er ikke forskjellen mellom barn og voksen når det kommer til resepsjon av denne type scenekunst større enn forskjellen mellom ulike individer på samme alder? Vi vet at kodefortrolighet har mye å si for hvordan man forholder seg til kunst. Kanskje har det i denne sjangeren større betydning om man er fortrolig med konvensjonene enn hvilken alder man er? 
 
Politisk og verdimessig kan man argumentere for at det er moralsk riktig å skape kunst som ikke ekskluderer en gruppe mennesker i samfunnet. Men er barn en gruppe på samme måte som andre grupper i samfunnet? Barn er mennesker under utvikling og har krav på beskyttelse og omsorg for å utvikle seg best mulig. Det er kanskje her den viktigste grunnen for inndelingen i barneforestillinger og voksenforestillinger ligger. Kunsten må ta hensyn til barnets sårbarhet. Det ligger altså en begrensning på kunstneren når verk for barn skal skapes. Men er denne begrensningen større enn de andre begrensningene en scenekunstner arbeider med? Og kan det tenkes at denne begrensningen også er en mulighet? 
 
Ning «4» 2004. Foto:Mona Møllebakken.
 
Når jeg har vært med på å skape såkalte barneforestillinger har det faktisk føltes friere og med færre begrensninger enn når man tenker seg et voksent publikum. Den kreative prosessen kan jo minne mye om barns lek. Og når målgruppen også er barn synes det lettere å forbli i leken lenger ut i prosessen enn ved andre forestillinger. Er det fordi man tenker seg at barn er mindre kritiske? Stiller man mindre krav til kompleksitet? Eller kvalitet? Det kan godt være. Men jeg tror ikke resultatet nødvendigvis trenger å bli mindre vellykket eller være av dårligere kvalitet. Jeg tror de mest vellykkede forestillingene skapes når ikke den kritiske fasen starter for tidlig. Å tenke seg en åpen målgruppe kan kanskje bidra til dette. Det kan altså finnes kunstnerisk verdi i å skape musikalsk scenekunst som passer for alle aldre. Det å ikke ha en intendert målgruppe kan være med på å holde den kreative prosessen åpen lenger. 
 
Mange opplever at det gir lavere status å skape barnekunst. Kanskje gjør det at vi som kunstnere er redde for ikke å bli tatt seriøst hvis vi markedsfører at forestillingen også passer for barn. Redde for at det gir et signal om at forestillingen ikke er kompleks nok. Men i det ligger det også en nedvurdering av barns måte å erfare på. Barn opplever gjerne det umiddelbare, det mest direkte ved et uttrykk. Men det trenger ikke å bety at uttrykket ikke kan ha dypere bunn. Å være seg bevisst denne dobbelheten ved et scenisk uttykk kan også være en verdifull medspiller i den kunstneriske prosessen. 
 
Publikum er også vant med - og opplært til - at voksenforestillinger ikke egner seg for barn og barneforestillinger ikke først og fremst er tiltenkt voksne. Når jeg ser en barneforestilling sammen med datteren min setter jeg mine egne kunstneriske krav tilside fordi det er en barneforestilling vi skal se. Jeg justerer mitt kritiske blikk og blir heller positivt overrasket dersom jeg også får noe ut av forestillingen. Barn er ofte uten denne kritiske sansen, og kommer med alle sansene åpne. De er "med på leken" i større grad enn voksne og får dermed kanskje med seg sider ved kunsten som de voksne overser. Kanskje ville en mer barnlig tilnærming også gi stort utbytte for et voksent publikum? Og kanskje ville forestillinger skapt for en åpen målgruppe bidratt til dette? 


Tora Ferner Lange, samtidsmusiker og medlem av Ning Ensemblet, 29. oktober 2009 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>