Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Et kunstpedagogisk løfte?

Fra «Kefar Nahum». Foto: Mika Wajnrych

Fra «Kefar Nahum». Foto: Mika Wajnrych

Tematikken 'kunst og barn og unge' dukket opp under årets Stamsund Internasjonale Teaterfestival i flere former.

Hva innebærer det å lykkes med kunsten, og med barn og unge? Spørsmålet stilles fra Rolf Engelsen til Torbjørn Gabrielsen tidlig i en debatt omkring 'kunst for barn og unge' under årets festival i Stamsund. Både samlegruppen 'barn og unge' og begrepet 'å lykkes' diskuteres fram og tilbake i noen omganger før man kommer fram til debattens kjerne: kunsten. Gabrielsen skiller ikke nødvendigvis mellom kunst for voksne og kunst for barn – men han noterer seg at voksne gjerne har en sterk agenda på hvorfor de gjør prosjekter for barn og unge. Bedriver vi overhodet kunst for barn – og hva er premisset for det prosjektet?, spør Engelsen.

Aktiv deltagelse 

Kristin Jørgensen refererer til Ingrid Hansen Elstads masteroppgave, Teater som kulturmøte – Ungdom spiller for ungdom, som viser at ungdom heller vil gjøre teater enn å se det – og da dukker spørsmålet om hvorvidt de overhodet må se kunst opp. Er det bedre at de selv er med i prosessen og lager kunsten? Erfaringene med barn og deres opplevelse av kunst er varierte blant debattdeltagerne. For noen er det viktigst at barna opplever kunst av høy kvalitet, og på kunstens egne premisser, mens det for andre er langt viktigere at barna selv medvirker i kunsten. Det magiske møtet med kunsten settes opp mot deltagelse i kunstprosjekter, men i praksis glir disse ofte over i hverandre. 
 
Uansett om man ønsket å eksponere barn for kunst eller la dem delta i kunstprosessen så vektleggesrammene rundt. Med andre ord finnes det et ledd mellom kunsten og barna – en formidler. Én stor aktør innenfor kunstproduksjon er DKS, og det ble fremmet bekymring for at aktørene innenfor DKS tilpasser seg strukturene i ordningen for mye. Ordningen ser ut til å ha begrenset seg selv i forhold til utgangspunktet, kommerda kunsten i andre rekke? Det ser også ut til å stilles andre forventninger til kunst for barn og unge enn for voksne. I forlengelse av dette ble det stilt spørsmål om ikke hele konseptet 'kunst og barn/unge' er en selvmotsigelse – fordi kunst er for utfordrende for barn? Men må barna nødvendigvis entre kunsten på våre premisser?

Kunst vs pedagogikk

Debatten brukte lang tid på å komme i gang – men når Engelsen kastet brannfakkelen "det DKS driver med er pedagogikk – ikke kunst" rett før pause steg temperaturen i rommet betraktelig. Har kunsten en identitetskrise? Anniken Greve reagerte med å snu problemstillingen: kanskje er det Kunstløftet som burde vært kalt det Kunstpedagogiske løftet? Kunstløftet kritiseres for å sende ut en uklar invitasjon, og må følgelig takke seg selv om svarene som kommer på bakgrunn av dette ikke lever opp til det forventningsnivået man kan ha hatt. Det ser ut til å være en uklarhet omkring hvilke prosjekter som skal kunne søke Kunstløftet. Dette kan i sin tur føre til at kunstnerne presses inn i ordninger, og hvordan påvirker dette kunsten? 
 
Debatten beveger seg videre til hvor kunst for barn skal vises – og hvem som skal gjøre det. Det pekes på viktigheten av å eksponeres for kunst utenfor skoletiden, slikat kunst ikke nødvendigvis må oppleves som programforpliktende. Men debatten rekker aldri å nå spørsmålet: hvem har i så fall ansvar for at barn og unge får tilgang på kunsten utenfor skoletiden? Og hvilke konsekvenser ville dette fått?

Kunst = pedagogikk

All kunst er i sin natur muligens pedagogikk – da den alltid har et snev av utvikling og læring i seg. Men bekymringen ser ut til å ligge i at kunst for barn oftere har snev av noe instrumentelt. Det er uklart hvorvidt dettekommer som en konsekvens av DKS eller om det snarere er noe som følger kunst for barn&unge – uavhengig av presentasjonsarena. Skolen og kunsten er to store maktdomener, og kan sies å representere henholdsvis pedagogikken og estetikken. Møtepunktet mellom kunsten og DKS er muligens schizofrent, i henhold til Engelsen, da læringsbegrepet i kunsten og skolen skiller seg fra hverandre. Kunsten forholder seg gjerne til en mer åpen læringsprosess enn skolen nødvendigvis kan benytte i sin undervisning. Utfordringen ligger i å skille mellom disse læringsmodellene. 

Kunstens rolle

Både torsdag og fredag ble det arrangert forestillingsseminar i forbindelse med en foregående premiere. Onsdag hadde Pia Maria Rolls forestilling The Street Scene vært spilt, samt Eva Meyer-Kellers og Sybille Müllers Buildings after catastrophes. I samtale med Roll kom det fram at et par av gårsdagens tilskuere hadde blitt så provosert over forestillingens form at de forlot salen. The Street Scene benytter en blanding av profesjonelle skuespillere og aktører som representerer seg selv, og det var dette som førte til at den såkalte 'teaterkontrakten' ble uklar for en del tilskuere. Fredagens forestillingsseminar tok for seg det belgiske kompaniet Compagnie Mossoux-Bontés forestilling Kefar Nahum. Også denne forestillingen hadde provosert et par av tilskuerne, og også her kom det som en konsekvens av uklar kontrakten. I dette tilfellet var det en bruk av symboler som for tilskuer hadde en mer ladet betydning enn for utøver. 
 
Fra «The Street Scene». Foto: Birgitte Sigmunstad
 
 
Tilskuerne på Street scene og Kefar Nahun opplevde en usikkerhet i møtet med kunsten, fordi rammene rundt ble uklare for dem eller fordi de ble usikre på kunstners intensjon med kunsten. Dette blir viktig i ens egen behandlingen av kunsten, og i tolkningen av denne. I møte med Buildings after catastrophes ble detderimot stilt spørsmål vedrørende barnas bevissthet om egen medvirkelse i kunsten. Hvilken forståelse hadde de for hva de deltok i? 

Det 'rette' blikket

Personlig opplevde jeg The Street Scene som frarøvelse av mine vante tilskuerverktøy, noe som i sin tur fristilte meg i møte forestillingen. Men ved å inviteres inn i en forestilling på mer uklare premisser blir det også i større grad mer opp til meg hvordan jeg leser kunsten og hvordan jeg forholder meg til den. Jeg står med andre ord friere i forhold til den. Og kanskje er dette noe barn ikke alltid tillates? Når formidlerleddet vektlegges i så stor grad, så kan det også leses som en indirekte påstand om at barn ikke er i stand til å møte et kunstverk uten 'rett' verktøy. Kankunsten oppleves fristilt fra dette? Hvor viktig er klargjøringen av kontrakten for en 'uinnvidd'? Som det fremgår av en annen artikkel på Kunstløftets nettsider, Barn – et urent publikum?, så eksisterer det fortsatt i aller høyeste grad en polarisering av kunst og pedagogikk innenfor kunst og barn&unge. Dette fører også til en ulik oppfatning av hvordan formidlingssituasjonen skal løses – og ikke minst: hvilken funksjon kunsten skal ha. Skal den introdusere kunstbegreper og øke deres såkalte kulturelle kompetanse? Eller skal den være et slags 'frirom' for tilskueren – hvor det er opp til hver enkelt hvordan denne velger å fylle dette rommet og hva vedkommende tolker inn i det? 
 
Og, igjen, må det nødvendigvis være så polarisert? For å vende tilbake til Gabrielsen og Engelsen – finnes det ikke et snev av pedagogikk eller læring i all kunst, og er det nødvendigvis noe negativ? Men, som det ble konkludert med i debatten, så er det vel et spørsmål omkring hvem som er premissleverandører som er det egentlige spørsmålet. 
 
For å lene meg på en annen tekst på kunstløftets nettsider, vektløfteren Tor Åge Bringsværd, og hans beskrivelse av nordmenn som trygghetsnarkomane når det kommer til målgrupper og kunst. Målgruppen 'voksne' er det få, om noen, som benytter seg av. Det finnes vel ikke den kunstner som vil være så generell, for ikke å snakke om publikum. Men fram til man når en viss alder ser man ut til å være blottet for smak og kunstneriske preferanser og tilhører den store samlegruppen 'barn og unge'. Frekt? Absolutt. Men samtidig kan dette muligens være befriende? Man låses ikke inn i allerede definerte genrebåser, og presenteres for et stort spekter med kunstformer og genre. Står man da friere til å utvikle egne preferanser? La meg fortsatt holde meg innenfor Bringsværds tekst – kanskje trenger vi det han kaller et felles roteloft med kunsterfaringer som vi alle får tilgang til? 



Anette Therese Pettersen, 19. juni 2009


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>