Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Kunstløftet i Aftenposten

Fra forestillingen

Fra forestillingen "Forhekset - et operaeventyr". Foto: Erik Berg

6. januar skrev musikkanmelder Ingrid Røynesdal en kommentar med tittelen "Å ta barn på alvor" i Aftenposten, der skrev hun som følger:

"God kunst. Det er en klar offentlig føring at barn skal gis tilgang til et solid utbud av god kunst. Men hva er egentlig god kunst for barn? 
 
Med den fireårige prøveordningen, Kunstløftet, har Norsk kulturråd lagt 6 millioner kroner i en årlig pott for å stimulere til aktivitet og for å øke kvaliteten på den kunsten som produseres og formidles til våre yngste borgere. Det er derfor høyst relevant å få opp en prinsipiell diskusjon om hva slags kunst vi ser for oss at barn bør tilbys, foruten en refleksjon rundt at utfordringene i forhold til dette er ulike i de ulike kunstfeltene. 
 

Forskjeller

Litteratur skiller seg fra andre kunstformer, ved at litterære opplevelser i større grad kan innhentes og tilegnes individuelt. I de kunstformene som ikke lar seg formidle på samme måte, det vil si der kunsten foregår i det offentlige rom, er vi mye mer sårbare for enfoldige repertoarprofiler. Det er for eksempel åpenbart at norske teatre trenger en egen reell nytenkning i forhold til hvordan de programmerer for barn. De store scenenes barneprofil preges av at bunken snus igjen og igjen i en evig runddans rundt Reisen til julestjernen, Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren. Incitamenter med hensikt å utvide barns teatertilbud er derfor mildt sagt etterlengtet. Men hva så med de kunstartene som ikke baserer seg på ord? Hva med musikk og billedkunst? Trenger vi virkelig et stort utbud av profesjonalisert og spesiallaget billedkunst for barn? Og behøver vi egentlig å initiere mengder av spesialskrevet musikk tilpasset små ører? Er det ikke vel så viktig at vi har gode pedagoger som vet å tilrettelegge formidlingen av historiens og samtidens fremste kunstuttrykk? Og handler ikke det hele også mye om viljen til å lage tilgjengelige rammer rundt den gode kunsten som allerede finnes og som uansett skapes? 
 

Voksenkunst?

Barn som får mulighet til å se Edvard Munchs bilder, kan ha sterke kunstopplevelser på sin måte og ut ifra sine premisser. Selv er jeg vokst opp nær sagt midt i et symfoniorkester, og har aldri engang tenkt tanken at symfonisk musikk har noe som helst voksent eller utilgjengelig over seg. Ved alltid å skulle spesialtilpasse kunst for de små, ligger det med andre ord også en fallgruve i at vi kan undervurdere dem.
 
God kunstformidling til barn begynner med et reelt ønske om å nå ut til dem, om å fremføre kunst på tider når barn er våkne og familier har tid til hverandre, foruten om å lage tilgjengelige rammer rundt opplevelser. Nasjonalmuseets utstilling på Tullinløkka for noen år tilbake, Olafur Eliassons legoprosjekt, var et fascinerende og svært populært kunstformidlingsstunt for barn – og voksne. Vi har derimot ventet vel lenge på en oppfølger.
 

Egen teskje?

Barn trer inn i kunstens verden langt åpnere enn mange voksne. Det må derfor stilles samme krav til kvalitet og formidling til barn som til andre målgrupper.
 
Det er flott at det skrives babyoperaer og lages barnekonserter. Jeg tror likevel ikke vi nødvendigvis trenger å overbetone behovet for å gi barna kunst med egen teskje." 
 
Fra Munchmuseets grafikkverksted for barn og ungdom
 
I kjølvannet av dette skrev Kunstløftet (v/Rolf Engelsen og Anette Therese Pettersen) en svarkommentar 18. januar med tittelen: "Barn og unges direkte møte med kunst":
 
"Barns rett til kunst inngår i en større samtale om mangfold i kulturen: Norge anno 2010 består av svært forskjelligartede livsverdener og historier. Barn og ungdoms også – når de slipper å være underlagt maktkategoriene i språket som anonymiserer dem – når de blir tatt på alvor som individer i en interessert og likeverdig dialog.
 
Kulturrådets store satsing, Kunstløftet, har som formål å øke kvaliteten og statusen på kunst for og med barn og unge, og vi takker Ingrid Røynesdal for – i en Aftenposten-kommentar nylig – å invitere oss til en samtale omkring hva som er god kunst for barn og unge. 
 

Ovenifra

Kunst for barn og unge har, med få unntak, tradisjonelt blitt til i et ovenifra og ned-perspektiv – eller fra de(t) store til de små, for å bruke Røynesdals begreper.
 
Anvendt på barn og ungdommer er vel dette et like klassisk herskergrep som ellers når noe, eller noen skal desimeres.
 
Kunstløftet tror det ligger annen men like interessant og relevant kunst i barn og unges erfaringer, refleksjoner, sensitivitet og fornemmelser – ikke spesiallaget eller servert med teskje, men tatt på alvor med interesse for hele mennesket.
 
Som Ellen Røed skriver i en artikkel på Kunstløftets nettsider: "Kunstens strategi er overlappende med barns måte å være i verden på".
 
Kunstløftet etterspør den kunsten som henvender seg direkte til barnet og unge – som legger like mye verdi og «ære» i at barn og ungdommer selv oppsøker og trekkes til litteraturhuset, festivalen, scenen. Det er den kunsten som uredd og følsomt velger sine tematikker fra vår tid, som skjønner å integrere unge menneskers omgang med teknologi og medier i sine verk, som tillater seg å tenke at kunstens verdi ikke defineres av hvor den befinner seg i et statsbudsjett, eller om den er utenfor eller innenfor "kunstinstitusjonen".
 
Fra prosjektet "Haircuts by children" av Canadiske Mammalian Diving Reflex.
 

Individ

At litteraturen er individorientert, som Røynesdal poengterer, kommer an på hvem litteraturen henvender seg til – vår erfaring er at det som regel er voksne som velger ut hvilken litteratur det enkelte barnet skal forholde seg til. Litteraturen er, i likhet med de andre kunstformene, laget av og valgt ut av noen voksne. Kunstløftets formål er å eksponere barn og unge for kunsten. At kunsten skal være tilgjengelig for alle – uavhengig av alder. De fleste vokser ikke opp i et symfoniorkester, et nasjonalteater eller et nasjonalgalleri: De må introduseres for kunsten.
 
Vi ber ikke om at det lages egne innganger til barna, det er ikke sikkert de trenger en lavere dørkarm bare fordi de er lavere enn de fleste voksne. Men at kunst for barn og unge står svakt i anerkjennelse, er et sykdomstegn for kunst generelt."
 
Den 22. januar publiserte elleve år gamle Oskar Abel Valand Halvorsen en kommentar i Dagsavisen, hvor han nettopp etterspør "Mer teater!" . Innlegget er skrevet uavhengig av debatten i Aftenposten, men har likevel klangbunn i både Røynesdals og de øvrige debattantenes innlegg: 
 
"Jeg gleder meg til jeg blir voksen, for da kan jeg gå mer på teater. Jeg synes det er altfor få barnestykker på teatrene. 
 
I Trikkestallen er det barnestykker, men de er bare for veldig små barn. Hvis jeg har lyst til å gå på teater nå, så er det bare Pinocchio jeg kan se, mens de voksne kan velge mellom 6 forskjellige. Av de teaterstykkene som kommer dette halvåret, ser jeg bare en familieforestilling, men den kommer ikke før i mai. Jeg synes at Reisen til Julestjernen kan spilles hver jul. Dessuten burde alle teatrene i hvert fall ha en barneforestilling hvert halvår."
 
Reisen til Julestjernen. Foto: Nationaltheatrets bildearkiv.
 
Hans kommentar genererte to svar på Dagsavisens debattsider, først fra femten år gamle Frida: 
"Nei oskar - når du blir voksen kan du begynne å se brukbare ting på kino - da driter du i teateret." 
 
Deretter fra Hanna (ingen alder er oppgitt her, og ingen etternavn på noen av Valand Halvorsens meddebattanter): 
"Hei Oskar, 
Jeg er helt enig, selv om jeg er mye eldre enn deg, og jeg kunne ønske det fantes mer barneteater da jeg var yngre! 
 
Det kan hende Frida har rett, men det kan også hende hun tar feil; det kan bare fremtiden vise. At du sier hva du mener kan i hvert fall bidra til at det blir mer barneteater på norske scener, og jeg tror nok mange setter pris på at du har engasjert deg, for du er helt sikkert ikke den eneste som har lyst på mer barneteater!"
 
Noen dager senere, 25. januar, meldte også filmrådgiver Vigdis Lian seg inn i debatten i Aftenposten med "Kunst for barn blir mer av det samme": 
 
"Ingrid Røynesdal tar i sin kommentar i Aftenposten utgangspunkt i Kulturrådets fireårige prøveordning Kunstløftet. Røynesdal etterlyser bl.a. en prinsipiell diskusjon om hva slags kunst barn tilbys. 
 
Film laget for barn er for øyeblikket publikumsvinnere på kino. Dette er positivt, imidlertid er det lov å minne om at dette er filmer basert på kjente litterære forelegg og/eller fjernsynsmateriale. Barn får med andre ord det de kjenner, og de får stadig mer av det. Den «andre» filmen, basert på originalmanuskript, forsvinner inn i skyggen av de store publikumsfrierne. 
 
Fra filmplakaten til Prinsessen og frosken.
 
Vi ønsker at barn skal kunne velge i bredde og mangfold, men det er nødvendig å gi barn kunstopplevelser som er tenkt for denne (uensartede) målgruppen. Dessverre er rammen trang for den originale filmen så vel som for eksempel teaterdramatikken for barn og som er iøynefallende konform. 
 
Er løsningen å plassere slike produksjoner i kulturell skolesekksammenheng og så håpe at det bidrar til at nysgjerrige barn ber om mer der ute i det offentlige rom? Det kan fort bli en sovepute for en ambisiøs kulturpolitikk som barn fortjener å bli utsatt for – i det offentlige rom så vel som i skolestua." 
 
I Aftenposten ser det ut til at Høgskolen i Oslos Ann-Hege L. Waterhouse og Simen Mæhlums innlegg 29. januar foreløpig avsluttet debattserien med innlegget "Hva er god kunst for barn?": 
 
"Hva er god kunst for barn? I Aftenposten 6. januar kommenterte Ingrid Røynesdal Norsk kulturråds satsning på «Kunstløftet» som har til intensjon «...å heve interessen, anerkjennelsen og kvaliteten på kunst og kultur for barn og unge». Røynesdal etterlyser debatt om hva slags kunst vi skal tilby barn og om det egentlig er behov for kunst utviklet spesielt for barn.
 
Diskusjonen handler ikke primært om «Kunstløftet» og gode formidlere, men om synet på barn, og barns posisjon og medvirkning i kulturlivet. FNs barnekonvensjon gir barn rett til fullt ut å delta i det kulturelle og kunstneriske liv. 
 

Tilpasset barn

Vi tror at nesten all kunst kan formidles til barn, men at ikke all kunst kommuniserer like godt. Kunstmøter tilpasset barn i forhold til alder, modenhet og kommunikasjonsform har etter våre erfaringer med ulike kunstprosjekter i barnehage, utdanning og i samarbeid med kunstinstitusjoner, skapt gode kunstmøter for barn. Ved å ta hensyn til barns ulike behov for nærhet, tempo, interaksjon og relasjon i kunstmøter, vil vi kunne forsterke barns opplevelser. Dette fordrer kunst som «tåler» barn, kunst som inviterer til samhandling.
 
Det har i de senere år vært gjennomført ulike prosjekter med fokus på å skape god kunst og gode kunstmøter for barn initiert av bl.a. Norsk kulturråd, Nasjonalmuseet, Rikskonsertene, Høgskolen i Oslo, ulike kunstnere og barnehager enkeltvis og i nettverk. Prosjektene har i stor grad vært åpne for interaksjon og samhandling. 
 

Nytt perspektiv

Barn er ikke i like stor grad bundet av sin forforståelse og konvensjoner knyttet til kunst og kunstforståelse som voksne. Gjennom å oppleve kunst sammen med barn, kan voksne få ny innsikt i hva kunst kan gi av opplevelser og erfaringer. Barn kan på denne måten bidra med et nytt perspektiv på kunst.
 
Mange barn opplever varierte kunstuttrykk for første gang i regi av barnehage og skole som er forpliktet gjennom planverk til å formidle kunst, og å legge til rette for gode kunstopplevelser for barn. Å gi barn god kunst og gode kunstopplevelser et derfor et felles samfunnsansvar. 
 

På barns premisser

Røynesdal trekker frem Olafur Eliassons legoprosjekt ved Nasjonalmuseet som et eksempel til etterfølgelse. Dette er et konsept som inviterer alle, både barn og voksne, til samhandling og interaksjon i kunstmøtet. Verket er åpent, inviterende og relasjonelt.
 
Fra Eliassons installasjon på Tullinløkka. Foto: Stenersen Tor Greiner.
 
Vi håper at Kulturrådet med sin satsning på «Kunstløftet», får frem kunstprosjekter som satser på slike kvaliteter. Da får vi kunstuttrykk som kan kommunisere på barns premisser."
 
Her på Kunstløftets nettsider supplerer vi debatten med to innlegg som ikke kom på trykk i Aftenposten. Hanne Dieserud, Christina Lindgren og Maja Ratkje skrev innlegget "Det klassiske versus nyskapende: ja takk begge deler...": 
 
"Vi forstår det slik av kronikken til Ingrid Røynesdal i Aftenposten 6.januar at hun er bekymret for kvaliteten på kunst som produseres for barn. 
 
Undertegnede har laget en opera for babyer. 
 
Forestillingen er tilrettelagt så publikum skal kunne få med seg det meste av bevegelser og lyder. Vi har et annet perspektiv på scenisk tid og krav til spenning enn det som er vanlig for et voksent publikum, men bortsett fra det stilles minst like høye krav til prestasjon og framførelse av verket. Forestillingen varer i 20 min., lengden er altså tilpasset de små publikummerne. Publikum kan komme og gå under forestillingen, den er visuelt tilpasset med tanke på de minste, og den episodiske oppbyggingen gjør den lett tre inn i uten at man trenger å være redd for å miste tråden. Hvorfor er musikkanmelderen engstelig for at vi undervurderer publikum? 
 
"Behøver vi egentlig å initiere mengder av spesialskrevet musikk tilpasset små ører? Er det ikke vel så viktig at vi har gode pedagoger som vet å tilrettelegge formidlingen av historiens og samtidens fremste kunstuttrykk?" skriver Røynesland. 
 
Hvordan kan hun mene at det er pedagogens oppgave å tilrettelegge kunst for barn? Hun undergraver det hun er ansatt for å anmelde og formidle. Hvorfor gjøre musikeren overflødig og gjøre pedagogen til kunstner? Dette er å undervurdere barn. Frata dem muligheten til en selvstendig opplevelse. 
 
Fra babyoperaens plakat.
 
Vi opplever i forbindelse med forestillingene at pedagogene kan være usikre på hva de skal utsettes for og kompenserer med å tolke det de ser. Vi foreslår å la barna være i fred. Vår erfaring er at de har sitt eget referansegrunnlag og tåler nyskrevet musikk. 
 
Vi opplever også at muligheten til å dele en opplevelse sammen er en veldig fin side av denne forestillingen, som ikke er spekulativt rettet mot barn slik at voksne utelukkes fra sin egen opplevelse. 
 
Forestillingen har faktisk ikke blitt anmeldt av en musikkanmelder, eller noen andre anmeldere for den saks skyld. Hvorfor ikke? Og det på tross av at det er nyskrevet musikk, presentert i DNO&B, historiens andre norske urframføring i det nye bygget, og for første gang til en slik målgruppe. Er det fordi man ikke tar dette seriøst? Fordi det er barn som er målgruppen? Hvorfor skal Ingrid Røynesdal sitte hjemme og være urolig for bruken av Kunstløftets skarve 6 millioner i stedet for å se forestilingen og selv vurdere dens verdi?" 
 

I tillegg skrev Kristin Ørjasæter fra Norsk Barnebokinstitutt innlegget "Kunst for barn i et samfunn i endring": 

 
"Å sørge for at barn får gode kunstopplevelser er også kunstnernes, kunstutdanningenes, og forskernes ansvar. Det må forskes mer på hva kunst for barn er, og hvordan kunsten fungerer. Kunst er en del av samfunnet. Hva betyr det for barns kunstopplevelse? 
 
Hva er kunst for barn, egentlig, spør Ingrid Røynesdal i Aftenposten 6. januar 2010, og advarer mot å overvurdere "behovet for å gi barn kunst med en egen teskje". Hun skiller mellom litteratur og teater, som er avhengig av en individuell tilnærming, og andre kunstarter, som bilder og musikk. Hun antyder at det ikke er behov for en egen musikk og en egen bildekunst for barn. Det bildekunst og musikk trenger, er god kunstformidlig for barn, skriver hun. Det ser ut som hun vil skyve ansvaret for at barn får oppleve kunst over på pedagogene. Men ansvaret for at barn får gode kunstopplevelser er også kunstnernes, kunstutdanningenes, og forskernes ansvar. For spørsmålet Røynesdal stiller er godt: Hva er egentlig kunst for barn? 
 
For å ta litteraturen først. Ph.d. Ingeborg Mjør, som arbeider ved Universitetet i Stavanger, har nettopp disputert over avhandlingen Høgtlesar, barn, bildebok. Vegar til meining og tekst. Hennes konklusjon er at voksne i svært høy grad lærer barn hvordan de skal forstå det litterære universet. Avhandlingen er den første i hele Norden som tar for seg bøker for svært små barn. Ved å ta utgangspunkt i at barn får sine første kunstopplevelser sammen med voksne fremskaffer hun helt ny viten om hvordan barn lærer seg å oppleve kunst som består av ord og bilder. 
 
Det har vært vanlig å betrakte barnelitteratur som et verbalt kunstverk basert på ordets egenskaper. Det har vært en kamp å få akademisk respekt for at barnelitteraturen har de samme litterære kvalitetene som litteratur for voksne. I dag er det på tide å minne om at barnelitteratur er mer kompleks fordi store deler av den er både verbal og visuell og har både en barneleser og en voksenleser. Kunstopplevelsen foregår både ved stille lesning og ved høytlesning, alene og i dialog. Å forstå hvordan det verbale og det visuelle, lesningen og høytlesningen virker sammen og hver for seg, forutsetter at det forskes på barnelitteraturens tverrkunstneriske formspråk og dens doble henvendelsesstrukturer. 
 
Røynesdal er opptatt av at det skapes for lite ny kunst for barn i det offentlige rom. Hun er inne på noe svært viktig, for kunst er en del av samfunnet. Og samfunnet er i endring. Kunstuttrykkene er i endring. Det en stor utfordring å sette fortgang i den kunstneriske og akademiske forskningen på de respektive kunstuttrykkene som skapes i vår tid og undersøke hvordan samtidens utfordringer påvirker den kunst som når barn. Tre stikkord kan nevnes: Globalisering, digitalisering, og kunstuttrykkets egenart, som for eksempel barnelitterær egenart, illustrasjoner for barn, barnesanger og barneteater.



Globalisering er vår tids allmenne utfordring. Det handler ikke bare om økonomi, men like mye om kulturmøter. Barnelitteratur har tradisjonelt handlet om det hjemlige, for det forventes at barn har en sterkt begrenset referanseramme. Men forståelsen av hva hjemme er, og hva omverden er, er i endring. Derfor er det å reflektere sin tid en spesiell utfordring for all kunst for barn i dag. 
 
 
Digitalisering er vår tids tekniske nyvinning. Digitaliseringen er i ferd med å endre formspråket i mediene og i kunsten. Det betyr at også den kunst som når barn er i ferd med å endre formspråk. 
 
Forskningsutfordringene er mange. Kanskje har Røynesdal rett i at det ikke er nødvendig å "overtone behovet for å gi barna kunst med egen teskje", men det er viktig å plassere ansvaret for at barn for gode kunstopplevelser der det hører hjemme. Dvs ikke bare hos kunstformidlerne, men i minst like stor grad hos kunstnerne og de som utvikler kunnskap om kunst."

Anette Therese Pettersen, tidligere redaktør for kunstløftet.no

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>