Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Nødvendigheten av å snakke

Foto: Ingunn A. Mæhlum

Foto: Ingunn A. Mæhlum

Teaterfabrikken 70N 30Ø har i løpet av prosessen blitt kritisert for å 'krenke overgrepsofre' og 'smiske seg inn på' den samiske befolkninga. Teaterfabrikken selv mener at å snakke kan endre verden.

Vi føres puljevis inn i Teaterfabrikkens scenerom. Inn i hvite, florlette korridorer av tynne tøystykker. Det er dunkelt. Rundt oss hører vi lave stemmer. Ungdommenes egne. Vi skjelner opplevelser, erfaringer og møter man helst ikke skal snakke om. Bruddstykker surrer lavt. Hvis du vil, kan du stoppe opp litt, sile ut enkelthistorier, bli litt bedre kjent. 
 
Hun sitter delvis skjult. Ser forsiktig ut mot publikum. - Æ har holdt på med nån... Et videokamera fanger øynene hennes. Kameraet forserer sakte de gjennomsiktige forhengene og går direkte mot henne. Gjennom linsa kommer vi tett på det flakkende blikket. – Æ føle egentlig at det vanlige e å ha sex før man er 16. De voksne sei at det e så lett å være tenåring. Men puh! 
 
Foto: Susanne Irene Fjørtoft.
 

Personlige historier - sosiale maktstrukturer 

Janne Wettre, instruktør for forestillinga, forteller hvordan en opplevelse i en grenseby inntil Tsjekkia for flere år siden danner bakteppe for hennes engasjement i tematikken i Hysj!. I den gamle handelsgata så hun hva dagens handelsmarked dreide seg om: kjøp og salg av sex. Unge jenter som sto halvnakne i utstillingsvinduene og solgte kroppene sine. Denne gata var også skolevei for mange av byens unger. Forbi disse vinduene gikk små jenter og gutter med skolesekk på ryggen. -Hva ser disse ungene hver dag på vei til skolen? Hva har denne erfaringa å si for relasjonen mellom gutter og jenter? spør hun. Da overgrepene i Kautokeino ble kjent i 2005 dukket de samme spørsmålene opp. Hva med de menneskelige relasjonene til de som bor i bygda? Hvem sitt ansvar er det at overgrep skjer? Hvorfor tier vi? 
 
Utgangspunktet for Hysj! er overgrepssakene i Kautokeino, der fem menn til slutt ble dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige jenter helt ned i 13 års alderen. Wettre og Teaterfabrikken begynte å undersøke problematikken omkring ungdom og overgrep, og oppdaga at det fantes urovekkende lite forskning på området. De starta derfor et kunstnerisk avdekkingsarbeid, sitt eget forskningsprosjekt, der de gjennom tre år intervjuet mennesker fra hele landet om temaet. Jenter og gutter, mødre og fedre, helsepersonell, prester, politi, forskere, filosofer, lærere. Jo mer de undersøkte, jo mer avdekket de. Tausheten rundt problematikken var kanskje det verste. Ikke først og fremst tausheten i det private rom, men tausheten i det offentlige. Sex som byttemiddel ble et omfattende begrep. Og det handlet ikke bare om Kautokeino lenger. 
 
Foto: Susanne Irene Fjørtoft.
 

Taushet er svik 

- Æ heter Ellen. Æ kommer fra Vadsø og e skuespiller. Visste dokker at i Finnmark sier 10% av jentene mellom 13 og 15 år at de har vært utsatt for seksuelle overgrep det siste året? Både Nordland, Troms og Finnmark ligger høyt på statiskikken over seksuelle overgrep. Finnmark ligger på topp, forteller Ellen Zahl Jonassen. I tillegg møter vi Kristine Myhre Tunheim, Nanna Elisabeth Berntsen og Morten Røsrud. De ser oss inn i øynene. Mildt. Åpent. Alvorlig. En etter en forteller de om sitt forhold til sex. Om deilige -og ubehagelige- opplevelser. 
 
Zahl Jonassen forteller at arbeidet med forestillinga har vært vanskelig. Vanskelig reint personlig, for det kan være flaut å snakke om sex, også for voksne. -Når blir man egentlig klar til å snakke om sex? Vanskelig også fordi temaet overgrep er så tabubelagt. Og vanskelig fordi media har valgt en ensidig fokusering på Kautokeinosaka, hvor vinklingen er at Teaterfabrikken vil krenke de som allerede har blitt krenka. At de vil kjøpe seg innpass i den samiske befolkninga ved å søke Sametinget om prosjektstøtte. Og at det er for tidlig å lage ei forestilling om det som skjedde i 2005. Bloggere på internett gir de overgrepsutsatte jentene skylda. Ordføreren i Kautokeino, Klemt Erland Hætta, uttaler at han ikke vil ta seg tid til å se forestillinga når den skal på turne til Kautokeino etter påske. – Et teater som ikke holder hus i Kautokeino har vel ikke den lokale forståelsen for situasjonen, sier ordføreren til NRK. Hvem er det ordføreren i Kautokeino stiller seg i front for med denne uttalelsen? Det å stilltiende se bort kan være langt mer skadelig enn å sette søkelys på problemet, skal vi tro fagfolk. En av psykologene ensemblet har snakka med sier: -Tabu er med og opprettholder praksis. 
 
Foto: Ingunn A. Mæhlum.
 

Kunst eller etikk?

Å jobbe med dokumentarisk teater med et tabubelagt tema krever ydmykhet og fintfølelse i forhold til det etiske aspektet. Det skal være trygt for de som deler sin historie. Kunstnerne skal finne en inngang til problematikken som gjør den allmenngyldig. Hvordan finner man balansegangen mellom hva man kan si og ikke kan si? Hvordan kan man være sikker på at man ikke krenker? Ensemblet i Hysj! valgte å jobbe tett sammen med en av psykologene som kom til Kautokeino etter 2005. Psykologens bidrag i forhold til anonymisering var avgjørende. Kunne en historie steds- eller personfestes, valgte ensemblet å redigere historien, sette den inn i en annen kontekst, klippe historien sammen med en annen. Å gjøre etiske og kunstneriske valg som både ivaretar forestillinga som et kunstnerisk verk og beskytter de virkelige personene, er en nødvendig prosess der det ene ikke trenger gå på bekostning av det andre, mener Wettre. 
 
Foto: Ingunn A. Mæhlum.
 

Åpenhet 

Som instruktør jobber Wettre prosessorientert, der åpenhet er en nødvendighet. -Det er faen så slitsomt, men jeg liker det! ler hun. -Med utgangspunkt i en idè ligger veien der, helt åpen. Du må stole på prosessen. Prosessen gir. Tar deg videre og gir. Mens du samler, dukker flere og flere ting opp, smiler hun. 
 
I selve produksjonsperioden valgte ensemblet å åpne prosessen for to referansegrupper; klasse 8D på Sommerlyst skole og første klasse på Dramalinja på Kongsbakken videregående skole. Ungdommene har fulgt ensemblet fra tidlig i prosessen med lite tekstmateriale og helt fram til uka før premieren. I trygg dialog har ungdommene og ensemblet diskutert problematikken, hva som er gjenkjennbart og hva som snakker til dem. -Vi har snakka om kordan vi ungdomma opplevde tekstan, om forhold mellom gutta og jenter. Æ va spent på forhånd. På ka som var forventa av oss som referansegruppe, forteller en av ungdommene. -Vi har fått sagt nåkka om ka vi mene om både små og store ting; kostyma, teppan som heng fra taket, tekstan, korsn vi reagerte. Vi føler at vi har hjulpet dem. Vi har følt oss med. At de har lytta til oss. Ensemblet og ungdommene har snakka mye om ansvar. Hva som gjør at overgrep kan fortette å skje. Som en av ungdommene sa, så må man starte med å endre seg selv. Kun da kan man skape større endringer. -Det handler vel egentlig om ka slags menneske du vil være. Ka slags jente, ka slags gutt, vil DU være? spør Zahl Jonassen i forestillinga. 
 
Foto: Ingunn A. Mæhlum.
 
Wettre ønsket at publikums første møte med Hysj! skulle føles bra. Inviterende. For å nå ut må det være en varme tilstede. I møte med scenograf Susanne Irene Fjørtoft valgte de å åpne det konkrete scenerommet sånn at publikum ledes puljevis gjennom rommet. Publikum kommer inn mellom alt det hvite, inn i de små hemmelige korridorene i scenografien. -Det er en god måte å ønske publikum velkommen inn i vårt univers på. Vi ville skape et "Hei, her er vi; så fint å være i samme rom!", forteller Wettre. En ansatt ved Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) skrev følgende til ensemblet etter å ha sett Hysj!: "For meg har dere tatt meg inn i et tema gjennom å dramatisere sannheten og fakta på en ufarlig og ren måte. Jeg håper dere får til å skape en normaliseringsholdning blant de som ser stykket, og inspirer alle til å begynne å prate mer om disse temaene... ... Takk for at dere har tatt denne oppgaven på dere!" 
 

Maskulin sårbarhet 

-En byttehandelsituasjon kan beskrives på ulike måter. Vi har valgt at det er menn som bytter til seg, forklarer Wettre. Det kan være farlig å ta et så tydelig standpunkt; man står i fare for å fordømme et helt kjønn. Hvordan unngår man å stigmatisere? Wettre understreker at de hele tida har vært bevisste på at gutta ikke skal bli "the bad guys". At forestillinga skal åpnes opp mot begge kjønn til tross for et tydelig standpunkt. Med en mannlig skuespiller i ensemblet, Morten Røsrud, har de kunnet understreke også en maskulin sårbarhet ved å helt konkret gi han tekster som bryter med typiske "manneutsagn". I Røsruds personlige tekster henter og deler han også fra det sårbare i eget liv, på lik linje med de kvinnelige skuespillerne. I tillegg får vi høre om manneforeninga "Dievddut" i Kautokeino. "Dievddut" ble etablert etter avsløringene om sexovergrep i kommunen, og har støtta Hysj! prosjektet hele veien. Ungdommene i referansegruppa mener at dette har vært viktig; ved å løfte fram menn som støtter åpenhet omkring tabuet, unngår man å skjære alle menn over en kam. Det viser at også mannen kan være et offer. 
 
Foto: Susanne Irene Fjørtoft.
 

Snakk!

Gjennom flere tekstlag -faktaopplysninger, dokumentariske intervjuer og personlige fortellinger, video, musikk, scenografi og lysdesign belyses overgrepsproblematikk fra flere sider. Vi hører at den røde politiknappen på internett- og chatte-sider ikke alltid plasseres synlig. At Hennes og Mauritz bruker tynne, somaliske guttemodeller til å vise jenteklær. At det norske oljefondet investerer i tysk porno. At barn og unge utsettes for overgrep uavhengig av hvor de bor, og at de trenger hjelp til å gjøre riktige valg. Og vi hører om tausheten. Om mange som ikke vil at man skal snakke. -Kem tjene på at vi ikke snakker? spør Zahl Jonassen. 
 
"Vi diskuterer ikke om det er mindreårige jenter eller gutters egen skyld når voksne menn utsetter dem for overgrep - det har en strafferamme på 5 år. Voksne mennesker må være ansvarlige og få fakta fram i lyset. Bare da kan ting endres. Med denne forestillingen håper vi å bidra til åpenhet og diskusjon rundt vanskelige tema som i sitt ytterste handler om verdighet og menneskelig likeverd", skriver Wettre i programmet. Hysj! er ei teaterforestilling til ungdom - og voksne. Den henvender seg til et system som tillater at barn og unge utsettes for overgrep. Et system som lukker øynene ved å tie. Forestillinga viser at de som prøver å snakke blir forsøkt oversett og stoppet. Men Hysj! viser først og fremst nødvendigheten av å fortsette å snakke. 

Elin Danielsen
 
Foto: Susanne Irene Fjørtoft.
 
 

 
Forestilling: Hysj!
Tid/sted: Tromsø 25.-28. mars 2010. 
Manus/instruksjon: Janne Wettre 
 
Dramaturg: Pia Maria Roll Jessen 
Utøvere: Ellen Zahl Jonassen, Morten Røsrud, Nanna Elisabeth Berntsen, 
Kristine Myhre Tunheim 
 
Scenografi/kostymer: Susanne Irene Fjørtoft 
Lys: Reidar Richardsen 
Lyd: Gaute Barlindhaug 
Layout PR: Svein Spjelkavik 
Foto: Ingunn A. Mæhlum 
Produsent: Klaus L. Bergli 
Produsert av: Teaterfabrikken 70N 30Ø i Vadsø 
 
Dokumentarisk teater: Teater som helt eller delvis bruker eksisterende dokumentarmateriale, for eksempel aviser, offentlige rapporter, intervjuer, osv., som bakgrunnsmateriell for manus, ideelt sett uten å forandre sin ordlyd. 
 
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>