Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Relasjonen sentral for kvalitetsbegrepet

Hvordan ser Kulturrådets egne utvalgsmedlemmer på kvalitet i kunsten?

Kunstløftet setter gjennom en serie artikler fokus på spørsmålet om hva som er kvalitativt god kunst for barn og unge, og hvilke utfordringer man møter i arbeidet med å fremme denne kvaliteten (lenker til de øvrige artiklene finner du nederst på denne siden). 
 
Kulturrådet er en naturlig deltaker i samtalen, og i denne artikkelen har vi derfor spurt et par av medlemmene i Kulturrådets faglige utvalg for barne- og ungdomskultur om hvordan de forholder seg til kvalitetsbegrepet. 
 
Utvalget for barne- og ungdomskultur har vært en del av Kulturrådet sin virksomhet siden 1987, og består av fem personer som sitter i to år om gangen. Utvalget vurderer produksjoner som søker om støtte, men har foreløpig ikke forsøkt å komme frem til en overordnet definisjon av kvalitetsbegrepet, forteller Helene Illeris og Thorbjørn Gabrielsen. 
 
Likevel diskuteres begrepet kontinuerlig. 
 
Helene Illeris under Kunstløftets seminar på Black Box, høsten 2008.
 
– Diskusjonen og vurderingene omkring kvalitetskriteriene for den enkelte produksjonen er avhengig av, og utviklende for, hvordan vi ser på kunst. Selv om spørsmålet ikke har hatt noe eget punkt på dagsordenen, integreres det derfor ofte som en del av diskusjonen, sier Illeris. 
 
– Man kan se diskusjonen i fagutvalget som en slags kontinuerlig samtale om kvalitet, sier Gabrielsen. – Det går ikke an å ta disse beslutningene uten å ha et blikk på helheten produksjonene inngår i. Vi spør oss om hvordan de større strukturene ser ut; hva som skjer i skolen, hvilken virkelighet prosjektene skal inn i. Vi har en overordnet tenkning i forhold til kvalitet, men noen kort, objektiv forståelse av kvalitet har vi ikke. Og jeg tror ikke det er hensiktsmessig å forsøke å finne en slik entydig sannhet. Kunstprosjektene vi har med å gjøre er så forskjellige at de ikke bør vurderes ut fra noen altfor definert mal. 
 
Illeris er enig. 
 
– Objektivitet er i det hele tatt et merkelig begrep, som færre har tiltro til i dag enn da man trodde på enkle sannheter, sier hun. – Samtidig mener jeg det finnes en garanti for at beslutningene ikke er preget av rent personlige interesser. Utvalget består av en rekke mennesker fra ulike fagområder. Alle stiller seg de samme spørsmålene og diskuterer hverandres vurderinger før beslutningen blir tatt. Det vil alltid finnes en rekke begrunnelser for avgjørelsene. 
 
– Den subjektive størrelsen ved kvalitetsbegrepet er jo en sentral grunn til at man samler et fagutvalg, sier Gabrielsen. – Man foretrekker at mennesker med høy fagkunnskap innen ulike fagfelt diskuterer, og at de sammen kommer fram til prosjektene de mener har det største potensialet. 
 
– Ser utvalget annerledes på kvalitet når det kommer til kunst for barn enn hva man gjør i kunst for voksne?
 
– Slik jeg ser det, er kunstverket sin relasjon til betrakteren en sentral del av kvaliteten, og denne relasjonen er vesentlig uansett alder. Dette er en del av det postmoderne synet på kunst. I motsetning til den tradisjonelle, modernistiske forståelsen av kunst som et selvstendig uttrykk, med de samme kvalitetene uansett om den er plassert i en kjeller eller på en utstilling, ser man kunsten i postmoderne sammenheng som en relasjon. Med et slikt syn til grunn, er spørsmålet om hva kunstverket avstedkommer det viktige, uavhengig av kunstform. Kvaliteten bør være den samme for voksne som for barn. Men spørsmålet om hvordan relasjonene bør være, kan være forskjellig, og det blir særlig viktig når man arbeider med de unge, mener Illeris. 
 
– Dette har sammenheng med at vi ser barnet som mer følsomme og sårbare enn voksne, sier Gabrielsen. – Noen kunstverk kan effektivt og brutalt avsløre mekanismene i samfunnet. Slik kunst kan vi oppfatte som svært god kunst, men der prosjekter av denne typen kanskje ville bli støttet om de var laget for voksne, vil vi unngå dem om vi mener de på en eller annen måte kan traumatisere barna. Vi er opptatt av at de unge skal få et godt møte med kunsten. Derfor diskuterer vi de etiske sidene ved prosjektene nesten like mye som vi snakker om kunstnerisk kvalitet i utvalget. 
 
– Man bør helt enkelt være mer forsiktig med hva man utsetter barn og unge for, understreker Illeris. – Det kan være grenser i forhold til integriteten deres som vi ikke ønsker å overskride, samtidig som vi gjerne vil utfordre. I arbeidet med barn og unge legger vi også vekt på formidling. Vi er interesserte i de utøverne som har reflektert over det spesielle publikummet som barn og unge utgjør, og som ønsker å bidra med noe i så måte. 
 
– Er det andre spesielle aspekt utvalget legger vekt på ved en søknad for å finne ut om produksjonen er særlig god? 
 
– Vi arbeider mye ut fra relasjonen som et kvalitetsbegrep. Vi er ikke så interessert i de monumentale verkene som skaper avstand til tilskueren, men ser etter verk som gjerne er mangetydige og åpne, uansett sjanger, sier Illeris, og legger til: 
 
– Det er vel den mest tydelige retningslinjen jeg kan gi. Kjennetegnet for søknadene er mangfold, og hver må vurderes for seg. 
 
– Kulturrådet stiller jo krav til at søknadene er tydelige når det kommer til beskrivelsen av kunstprosjektet, sier Gabrielsen. – Man spør etter en tydelig målsetning, som gjør oss i stand til å vurdere de estetiske og kommunikative visjonene til kunstnerne. Når kunstnerne blir tvunget til å reflektere over prosjektene sine, utgjør dette et godt utgangspunkt for diskusjonen i rådet. Når det foreligger en tydelige refleksjon, føler vi at vi kan delta i tankegangen rundt prosjektet uten at det blir en ukvalifisert synsing. Som regel kan man se ut fra målsetningen om kunstneren har tenkt på hvilken målgruppe det arbeides mot. 
 
Også når det kommer til utfordringer i arbeidet med å kvalitetssikre det kunstneriske tilbudet for barn og unge, er relasjonen et tema, mener Illeris. 
 
– Jeg mener det er en utfordring å sørge for at kunsten på den ene siden er etisk forsvarlig og på den andre siden utfordrende og grensesprengende. Heldigvis finnes det er mange kunstnere som er interesserte i å lage verk som har kvalitetene vi etterspør. I motsetning til for 20 år siden, da det kunne være vanskelig å finne aktuelle kunstnere. Statusen for arbeidet er i ferd med å bedres. Vi har ikke kommet så langt som ønskelig, men jeg mener vi er inne i en positiv situasjon, kanskje fordi det relasjonelle aspektet ved kunsten har blitt viktigere, sier hun. 
 
Torbjørn Gabrielsen mottar Nordland fylkes kulturpris for 2010. Foto: Nils Inge Lorentsen.
 
Gabrielsen peker på formidlingspremissene som en annen viktig problemstilling. 
 
– Jeg mener det er en utfordrende å finne rom for kunst uten for mange føringer, sier han. – Jeg har selv vært kunstner i Den kulturelle skolesekken, og vet noe om hvilke føringer dette kan medføre. For å få spilt og solgt produksjonen sin bør man skreddersy kunstprosjektet til bestemte strukturer. Forestillingen bør passe inn i skolen, den skal for eksempel kunne spilles i gymsaler, i løpet av en klassetime. Det er en fordel at forestillingen er billig, og man skal helst kunne spille den ofte. Dette kan gå på kvaliteten løs. Kvantiteten kan bli det mest tiltrekkende for dem som formidler, og dette er igjen en fare for kvaliteten i det norske systemet. 
 
– Hva så med den kunsten som kommer fra de store institusjonene – blir den skikkelig evaluert, eller burde den i større grad følges opp? 
 
– Faren ved at kunstinstitusjoner evaluerer seg selv, er selvfølgelig at enhver institusjon ønsker å fremstå så velfungerende som mulig, særlig på et felt hvor det er få jobber og stor konkurranse, sier Illeris. – Dermed kan evalueringene lide under at institusjonene ønsker å beskytter seg selv, eller evalueringene kan lages med tanke på å profilere institusjonen. Men også dette er en situasjon hvor jeg mener man kan fornemme positive endringer. I museene har man for eksempel begynt å ansette formidlere i stillingene som har noe med formidling å gjøre, og ikke bare kunsthistorikere. 
 
Spørsmålet om evaluering er omfattende, mener Gabrielsen, som tror det er viktig å se kritisk på formidlernes valg med jevne mellomrom. 
 
– En ting er at institusjonene kanskje beskytter seg selv. En annen er at de gjerne har sine egne kvalitetsbegreper, sine indre suksesskriterier, som ligger til grunn for arbeidet deres. Ofte er dette bra, men når institusjonene selv evaluerer produksjonene sine, kan man gå glipp av vesentlige spørsmål. For eksempel kan kvalitetsbegrepet innen institusjonen være noe annet enn det reelle behovet blant de unge, sier han. 
 
– Hvordan man kan ta høyde for dette, vet jeg ikke. Generelt mener jeg at vi har en utfordring når det gjelder å høyne statusen på feltet. Dersom det var høyere prestisje på feltet, tror jeg de store institusjonene ville føle seg i mer distinkt konkurranse med andre aktører på området. Jeg ønsker ikke å skjære institusjonene over en kam; men mellom mye bra arbeid, ser vi også noen nokså ureflekterte og repetitive satsninger, hvor man år etter år lemper ut den samme, «obligatoriske» kunsten for målgruppen, uten å tenke over relasjoner eller nyskaping som relevante størrelser. For å lage god kunst må man være i dialog med dem man ønsker å lage kunsten for. Man må se på hva som skjer i samfunnet, og spørre seg: Hvor er barna, hva rører seg? Har vi det verktøyet som skal til for å være i dialog med vår egen tid, og hva gjør vi for å skaffe oss disse verktøyene. 
 
– Hva er ønskesituasjonen, gitt at det viktigste mandatet er å prege og påvirke kulturlivet, med kvaliteten i høysetet?
 
– Det har overrasket meg en smule at det ikke er mer forskningsrelatert aktivitet på området, svarer llleris. – Noe forskning er det, men denne er lite profilert, og forholdet mellom forskningen som finner sted gjennom Kulturrådet og den som finner sted gjennom Forskningsrådet virker ikke helt avklart. Jeg mener det burde finnes mer forskning knyttet til kunst for barn og unge generelt, som igjen kunne hjelpe institusjonene med å skape produksjoner og tilbud ut fra et kvalifisert grunnlag, 
 
– En av de store utfordringene i Norge er ellers at diskusjonen om kunst og kultur er så ung, mener Gabrielsen. – Den generasjonen jeg tilhører, har vokst opp med det utvidede kulturbegrepet, med tenkningen fra da man bygget landet. Vi opplever at noen av de mest spissede politikerne våre ikke gjør noe skille mellom kunst og kultur. Men i vårt arbeid er dette skillet ekstremt viktig. Det er ikke nødvendigvis nasjonsbygging vi driver med. Kunstens mål kan like gjerne være samfunnskritisk. Det å få ryddet opp i begrepene, hadde vært et kvantesprang for samtalen omkring kunst i det norske samfunnet. 
 
– Hvorfor er denne forskjellen så essensiell for deg? 
 
– Så lenge man ikke har begrepene klart for seg, blir diskusjonene ulne, og det blir vanskelig å definere framtidige målsettinger. Som kunstner ser jeg ikke nødvendigvis på meg selv som en som vil være med på å styrke skolesystemet eller andre samfunnsområder. Kunsten kan være både nedbrytende og provoserende, noe nasjonsbyggingen ikke er, og dette synspunktet kan det være vanskelig å ha øynene åpne for når vi for eksempel arbeider mot skolen. Jeg mener altså det er viktig at vi åpner for at også de potensielt nedbrytende, provoserende og kritiske sidene ved kunsten kan ha kvalitet, og at disse aspektene kan være med på å styrke mulighetene våre til å være kreative og gode mennesker i fremtiden. 
 
– Hvem mener dere har ansvaret for at det kunstneriske tilbudet for barn og unge er godt? 
 
– Siden kunsten for denne målgruppen retter seg mot skolen, og siden vi mangler forskning på feltet, mener jeg at ansvaret ligger hos de tre statsrådene for kultur, utdanning og forskning, sier Illeris. – En slik tredeling gjør arbeidet komplekst. Ideelt kreves det et godt samarbeid mellom disse tre, og muligens er det behov for et større fokus på området enn hva statsrådene har ressurser til. Men dersom man fortsetter å gjøre viktige satsinger i forhold til barn og unge, slik man jo har begynt med, vil Norge kunne fremstå som en spydspiss på området, i internasjonal sammenheng. Infrastrukturen er godt på plass; fra skolesekken og kulturskolene til alle de lokalt initierte festivalene i landet. 
 
– Samtidig mener jeg kunst for barn og unge fremdeles er preget av en stemoderlig behandling. I alle fall dersom man ser på hvordan ressursene blir fordelt. Kunst for denne målgruppen utgjør en marginal del av kunst- og kulturfeltet både i Norge og i Europa, sier Gabrielsen. – Jeg tror at dette handler om at de som fordeler ressursene er voksne, og dermed prioriterer seg selv. Det skaper få ressurser til arbeidet med barn, og dermed lav prestisje. Jeg tror nok at mange voksne liker best å henvende seg til andre voksne, blant annet fordi det da er lettere å få en relevant tilbakemelding på arbeidet. Det er bare å se til mediene, hvilke typer produksjoner som blir anmeldt og hvilke som ikke blir det. Jeg mener at arbeidet med kunst for barn og unge er en kamp, for en hel folkegruppes rettigheter. 
 
Ida Habbestad, tidligere redaktør for kunstløftet.no.
21.12.10
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>