Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Såpeboblekongen og Gustav på Nationaltheatret

Gustav Thiis-Evensen på Nationaltheatret.

Gustav Thiis-Evensen på Nationaltheatret.

Mens Nationaltheatret pusser opp hovedscenen nå i mai, arrangeres det en rekke evenementer på salens forscene under tittelen "Ad Hoc".

Blant arrangementene var performance-aftenen "Everyone got something great" torsdag 28. mai. "Everyone got something great" tar for seg hvordan yngre samtidskunstnere på ulike måter utforsker og utfordrer grensene mellom billedkunst og teater, og kuratorene har villet fremheve og utnytte de estetiske mulighetene som dette skillet kan innebære. 
 
Kunstløftets utsendte gikk til arrangementet sammen med ni år gamle Gustav Thiis-Evensen. Hvordan ser han som 9-åring på performance i teateret og hvilke kvaliteter setter han pris på? Hvilke nye innfallsvinkler oppstår i møte med verket med han som dialogpartner?

Performative bekymringer

"Performance er sånne små… jeg er ikke noe god til å forklare hva det er… men det er sånne små stykker på en måte, som vises av kunstnere." Gustav forklarer hva performance er på presist vis. Det kan virke som at han gleder seg. Når jeg tenker på nåtidig performance blant billedkunstnere assosierer jeg til tre trekk: Det første er slapp dramaturgi. Det andre er ironisk distanse og det tredje er trash-estetikk. Dette gjør at mine forventninger for kvelden ikke er så høye. Til gjengjeld kan man si at teateret kjennes merkelig gammelmodig i estetiske valg som scenografi og kostyme og at kunstnerne her kommer med viktige bidrag. De er mer 2010, rett og slett. 
 
Enkelte kunstnere drar performancen ut i tid slik at det som kunne ha vært et bra bidrag, bare blir noe man er lei av. Hvordan vil Gustav reagere på de lange scenene? Jeg kjeder meg fort selv. Jeg tenker at vi begge setter pris på at det skjer ting, men han sier selv at han gleder seg til å dra i teateret fordi han finner det koselig. Jeg håper han ikke blir skuffet. Når vi som publikum sitter fast i setene er performance nådeløs tidsbasert, noe som gjør at fallhøyden kan bli farlig kort. 
 
Kvelden før jeg skal i teateret med Gustav blir jeg bekymret. Er det forsvarlig å ta han med? Ettersom jeg har sett opptil flere arbeider av kunstnerne fra før, vet jeg at noen av dem, som Monica Winther eller Lars Brekke, potensielt kan frike ut med vodkadrikking, påtrengede nakenhet eller onani på scenen. Jeg ringer derfor rundt for å forhøre meg og får til svar at Winthers performance har et støyende og høylytt lydbilde som kan virke skremmende. Etter samtale med foreldrene snakker vi med Gustav om lyden på forhånd og tar med oss ørepropper.

Aliens og kule klær

En time før forestillingen møter jeg Gustav til en is. Gustav sier at han "synes det er koselig å gå i teateret". Jeg kjenner at kommentaren gjør meg mer bekymret, da jeg er usikker på hvor mye kos performance-programmet vil gi. Hva er det han finner "koselig"? Ettersom vi er tidlig ute, henger vi i korridorene før vi slipper inn. Da begynner jeg å skjønne noe av begeistringen hans. Gustav ser seg nysgjerrig rundt inne i salen til hovedscenen. Det kan se ut til at han liker den rike visualiteten med alt fra takhøyde til teknikk, utsmykninger og malerier i taket. På en måte deler vi kanskje interessen for storslåtthet og dekor, tenker jeg, selv om jeg foretrekker forestillinger i nøytrale black box - teatre.
 
Gustavs favorittdel var videoen "Såpeboblekongen" av Trine-Lise Nedreaas, mens Monica Winthers performance virket skremmende på oss begge, av ulike grunner: Det var litt skummelt, og så var de veldig kule noen av dem. Noen var morsomme. Hva var det han het – han, Bubbleman – Såpeboblekongen, han synes jeg var veldig kul. Også var det veldig kult å se på når han lagde såpebobler og fikk dem til å snurre rundt. Deretter fikk han dem til å bli hvite og til å sprekke og lage røyk.
 
Tori Wrånes, "BOBO, This I Can't Tell You", performance, Henie-Onstad Kunstsenter 2009.
 
Hva var det som var skummelt egentlig? Hun… Karmadamen (latter)! Karmadamen! Mener du Monica Winther! Hva var det hun gjorde da? Nei, det vet jeg ikke helt, jeg skjønner ikke engelsk så godt. Hun hadde i hvert fall to dukker. Også drev de dukkene å snakket, og hun snakket også, ja, og så hadde hun på seg en rar maske. Ja, det var et merkelig kostyme egentlig med alle de greiene. Hva var det som gjorde performancen skummel? De dukkene og masken og lyden. Lyden, ja, husker du at vi snakket om det før vi gikk inn? Det er hun som skriker og hyler når hun opptrer. Hun er helt frika!
 
Når vi snakket om det skumle beskrev Gustav Winthers – eller Karmadamen som han kalte henne – lydbilde: Noen ganger var det sånn sprenging-aktig, andre ganger var det sjø - og bølgeaktig, nei, eller, det var ikke så skummelt da, men det andre var det. Det hørtes ut som monsterlyder. Noen ganger hørtes det ut som aliens, og at de gjorde noe… sprengte noe. Også hadde de så rare hoder de dukkene, en var som en hodeskalle. Den hadde en sånn maskeaktig sølvmaske, liksom. Var det en hodeskalle? Det fikk jeg ikke med meg. Om jeg hadde fått samme spørsmål hadde jeg kanskje sagt at musikken var ubestemt; noise-aktig og ambient med støy-innslag. Jeg ville ha svart noe vagt.
 
Vi snakket om hvordan man blir redd når man ser på film og han referte til "Ringenes herre" som jeg dessverre ikke har sett. Til tross for denne referanse-kløften mellom oss, har jeg fått med meg at filmen handler om kampen mellom det gode og det vonde, og at heltene drar ut på en farlig vandring for å redde verden. Utover dette kommer jeg til kort. Gustav er bevandret i "Ringenes herre" og synes både Tori Wrånes og Monica Winther passer inn ettersom de er kledd som om det er noe overnaturlig med dem. Det ypperste innenfor det skumle i hans verden kan synes å være monster, og på toppen: aliens. Det surrealistiske og fantastiske gjør inntrykk og er kanskje trekk som fenger oss begge.
 
Monica Winther, "The Space Cadet", performance, lyd av Stian Skagen.
 
Hvorfor tror du at vi blir redde? Det var skumle lyder, man føler det. Man føler dèt. Man føler at det skjer. Ja, kjente du den bassen? Ja, det dirret. Det dirret i stolene. Gustavs redsel fikk meg til å tenke på Gaspar Noës film " Irreversible"(2002). Jeg hadde bestemt meg for å se filmen til tross for dens beryktede og lange voldtektscene. Slagplanen var å sitte ytterst, nederst ved utgangsdøren. I det scenen fra undergrunnen begynte, gikk jeg ut i korridoren på Bergen Kino. Der var det helt mørkt. Det var bare meg, klokken som skulle ta tiden på de 11 minuttene og lyden. Det var kanskje verre enn bildene.
 
I mosetning til dette gapet mellom hva Gustav og jeg synes er skummelt, slår det meg hvordan Godard og Miéville allerede i 1978 førte dialoger med barn, som var basert på at man hadde samme referansegrunnlag. Alle så det samme på tv. Det skumle var noe ugjenkjennelig, da som nå, aliens eller noen fra fremtiden og hadde gjerne metalliske egenskaper, slik som Gustav beskrev de "maskeaktige sølvdukkene".
 
Etterpå kom det noe annet…hva var det som skjedde etterpå, etter at vi så … Puppedamen! Ja, hva var det? En dame med seks pupper (latter)! Hun drev og sang litt. Også hadde hun så rare briller. Hun lignet på en aliens. Hva var det hun sang? Det vet jeg ikke. Det var noe sånt som la-li-la, la la la la (synger). Også stod hun helt stille! Ja, var ikke det den samme damen som fløy… Jo, og da spilte hun trekkspill, også hadde hun en greie som kom ut av kroppen. En stav, en tryllestav, nei, en tryllestokk. En sånn som er med i Ringenes herre og sånn. Ja, sånn som trollmenn har. Ja, det er sant, kanskje hun var sånn trollkvinneaktig? Ja, hun hadde hår over hele ansiktet, lilla hår. Også hadde hun noe sånt gitteraktig som raslet på trekkspillet. Sånne små kuler som er satt sammen til mange.
 
Trine Lise Nedreaas, stillbilde fra "Mac Donaldi - King of Soap Bubbles", video, 2009.

Kritikeren sluker såpebobler

Det er merkelig å tenke på hvordan jeg forhold meg til Gustavs synspunkter. Når han syntes noe var bra, sa jeg meg enig i det. Såpebobler er fine, men kan hende forsvant noe av min vanlige kritiske distanse. Når vi så de spisende operasangerne i Hagemanns video lo vi av inntaket av kokosboller. Det var som i en drøm for oss begge. Når vi etterpå satte oss ute i parken slo det meg at det å samtale med barn om kunst er en utfordring. Ikke fordi det er vanskelig å snakke om det vi har sett, Gustav er meget velartikulert, men fordi mange barn, kanskje fra skolen, har vent seg til å lete etter det riktige svaret. Jeg husker at det ofte var noe abstrakt voksne ville man skulle si. Noe som lå utenfor min rekkevidde. 
 
Tori Wrånes "Pattedyret" eller Puppedamen, må sies å være det arbeidet som vi begge likte ut fra samme premisser. Jeg sier meg enig i Gustavs beskrivelse: " Det var kult. Det var kult fordi hun hadde så kule klær og fordi hun sang kult - også spilte hun bra da". Bruken av det musikalske i samspill med kostyme og bevegelse skaper et merkelig univers, som berører på tvers av aldersgrupper. En voksen dame som henger fra taket slik som Karlsson eller andre figurer vi kjenner fra litteraturen, trigger et slags fiksjonelt punkt i oss. I dette punktet møtes også dissonansen mellom fremførelsen av sangen og greinen som spidder henne. Vi blir konfrontert med en ambivalens som kan synes allmennmenneskelig og som fungerer uavhengig av bakgrunn. 
 
Etter å ha vært på "Everyone got something great" sammen med Gustav er det noen betraktninger som sitter igjen. Det var annerledes å oppleve fremføringene ved hans side ettersom han ivrig hvisket kommentarer underveis. Når han var redd kunne jeg ikke tenke på annet enn at vi burde forlate salen. Med Gustav som medtilskuer slapp den strenge kritikeren i meg taket og tilbake satt jeg med en mer opplevelsesbasert hendelse, der Gustav og jeg i samspill lyttet og så. Neste gang vil jeg gjerne vite mer om hva han er kritisk til. Det kan det synes som at Gustav brakte med seg tanken om å ha det hyggelig i teateret og at jeg tok den ideen imot. Slagordet "Everyone got something great" ble som sanne ord.

Line Halvorsen, kunstner og kurator
7. juni 2010

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>