Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Interaktiv teaterinstallasjon for de minste

Lise Hovik

Lise Hovik

Teater som kunstform kommuniserer muligens ikke best med de aller minste – kan hende trenger de i så fall muligheten til å sanse mer kroppslig?

Teater Fot ved Lise Hovik har mottatt støtte fra Kunstløftet for å videreutvikle det interaktive teaterprosjektet De røde skoene til en ren interaktiv installasjon. Prosjektet Rød Sko Savnet skal presenteres som en interaktiv utstilling der barna får bruke kroppen og sansene i møte med objekter, film og improviserende aktører. Både forestillingen og installasjonen retter seg mot barn under tre år og forestillingen hadde premiere i 2008. Kunstløftet møter Hovik som i tillegg til sin scenekunstpraksis også er utdannet dramapedagog og underviser ved Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærer-utdanning, samt arbeider med en PhD om teater for de aller minste.

- Hva var utgangspunktet for De røde skoene?
 
Teater Fot
 
- Ja, hvor startet det… Det var i grunnen mange prosesser som samlet seg i én ide. Etter å ha undervist i mange år undret jeg meg over at så mange av studentene hadde problemer med å skape en god kommunikasjon med barnepublikummet. Studentene kunne lage et godt opplegg, men når de stod i situasjonen med barna trakk de seg ofte. 
 
De aller minste er en viktig målgruppe for meg, og rundt 2006, da denne ideen ble utviklet, fantes det ikke mange som satset på dem. Prosjekter som Glitterbird og Klangfugl fikk meg til å se potensialet, og det er gjerne slik at man må oppleve noe selv for å finne inspirasjon?. 
 
I tillegg har eventyret om de røde skoene av H.C. Andersen fascinert meg. Det å bli drevet av noe annet enn seg selv – som her altså er de røde skoene. Vi lar skoene ta makta over danserne, og dette er noe som barn i den alderen kan relatere seg til. 
 
- Forestillingen presenteres som en "interaktivt installasjonsteater" – hva betyr det?
 
- Ideen var at de minste skulle få komme inn i scenerommet, noe de gjerne ønsker – men sjelden får lov til. Men hvorfor er det farlig å la dem komme inn? Kan de delta? Med 'interaktivt' mener jeg å åpne opp det potensielle rommet for barna, at de kan komme inn uten å måtte – det er en viktig presisering. Det motsatte ville skape en styrt, eller pedagogisk, situasjon. Hvis de vil skal de få lov, og erfaringen er at det vil de gjerne. Etter nesten hundre forestillinger vet vi at de gjerne vil leke, danse, være med, spille – vi ser at de blir inspirert og at de må få utforske med kroppen. Det er herlig å se på hvor spontant barna lever det ut – å få se det gir masse til de voksne. Barna lar seg nok inspirere av hverandre, men det var overraskende for meg at det utviklet seg til en egen estetikk. Det skjer en slags bevisstgjøring i publikum av kvaliteten og verdien av barns kunstopplevelse. Slik oppstår det en slags respons-sløyfe.
 
- Hvor mye er improvisert?
 
- Jeg hadde en ide om at det skulle være veldig åpent og improvisert, og i stedet for å skrive inn en regi lekte vi med elementer. Men når man jobber med scenekunst så har ting en tendens til å legge seg likevel, man må lage en dramaturgi for at det skal bli spennende. Slik blir det overganger mellom helt fri og improvisert lek, og et koreografert forløp. 
 
Fra prøveperioden på "De Røde Skoene".
 
Ideen var å lage et forløp av scener hvor hver scene har et innhold og et forløp, men med en åpen avslutning. Dette kunne åpne opp for at barna kunne komme med innspill og ideer. Så skulle man bevege seg videre til neste scene, som også hadde en åpning uten slutt. Men i praksis fungerte det ikke slik – modellen fungerte rett og slett ikke. I stedet la scenene seg i et mønster og ble et fast forløp. For å beholde det improviserte så snakket vi mye om hvordan vi kunne hente inn barna og gi rom for dem. Selv om utøverne er åpne så er det veldig lett at dramaturgien lukker seg. Vi har ikke funnet noen annen løsning enn at utøverne er åpne, at de bruker barnas innspill og handlinger innenfor det forløpet. Vi skal ikke gå for langt utenfor dramaturgien før vi mister forløpet, og da mister vi også oppmerksomheten. 
Vi må være veldig oppmerksomme, men følge forløpet i det tempoet som publikum krever – sørge for at det blir spennende og har en fremdrift. Det er viktig at det fortsetter å være kunst, ikke bare lek. 
 
Det fungerer som scenekunst, selv om det ikke ble slik jeg hadde tenkt. Men jeg føler at jeg fortsatt har noen skritt igjen, og til det har jeg fått støtte fra Kunstløftet til å lage et rent installasjonskonsept. Dette skal ikke være teater, men en ren installasjon med improviserte hendelser. Det er viktig å få fullført dette prosjektet: kanskje er ikke scenekunsten det beste for de minste? 
Jeg erfarer at de trenger å være kroppslige i sitt møte med kunsten, og det er med det som utgangspunkt jeg skal jobbe videre med prosjektet. Kunst for de minste er ikke knyttet til kunstform, men hvordan de minste opplever kunst på en kroppslig måte. Da må man kanskje finne andre måter å møte barna på. Slik blir det et tverrkunstnerisk prosjekt hvor det ikke er kunsten som styrer, men barna. Barna er veldig tilstede i situasjonen, og scenekunstnere og barn har mye til felles i nettopp den intense tilstedeværelsen. 
 
Fra prøveperioden på "De Røde Skoene".
 
- Hvorfor er kunst for barn viktig?
 
- Hvorfor skulle det være mindre viktig for barn enn voksne? De små er like viktige som de store. Kunst er det mest meningsfylte jeg kan gjøre, både prosessene og tankene bak, og scenekunsten er meningen med mitt liv. Noen små er kanskje mer opptatt av andre ting, men det er like sannsynlig at en ettåring opplever det samme som meg som noen andre. Det er ikke bare det intellektuelle aspektet – kunsten snakker til hele mennesket. Det er kanskje derfor det er så viktig for barn også: fordi de får bruke hele sanseapparatet. 
 
Skolen er veldig hode-orientert, og barn lider under å måles opp mot de samme nytteorienterte verdiene som voksne har. Kunsten er som leken et fristed – slik er vi født med en kunstnerisk tilnærming til livet. Når vi blir voksne fjerner vi oss ofte fra det, men barna er nærmere kunsten enn oss hvis vi tenker på kunst som andre språk enn det verbale. Vi er mennesker på mange plan, vi er mangedimensjonelle og jeg tror de fleste barn liker scenekunsten. Teatret snakker med et fysisk språk og kan nå oss på andre måter enn via detspråklige. Man må først og fremst verdsette teatret for det det er, ikke hva det kan være eller hva det gjør. Jeg skulle gjerne sett mer pedagogisk teater – jeg tror det er en fin måte å lære på, det er mer lekent. Det kunne vært bra for mennesker i alle aldre å få presentert kunnskap i andre og mer levende former.
 
- Men når beveger kunsten seg fra å være pedagogisk til å bli instrumentell?
 
- Kunstpedagogikken er ikke instrumentell i seg selv. Kunstpedagoger verdsetter kunst som en verdi uavhengig av nytte – også for barn. Angsten for det instrumentelle i kunsten tror jeg er angsten for skolen. Problemet ligger ikke i det kunstpedagogiske – men hele det instrumentelle skolesystemet. Dette systemet er fylt med metoder for å lære, for å bli flink i noe. Det er en stor svakhet ved skolen at den ikke gir plass for kunst som en egen erkjennelsesmåte, et eget språk og en kommunikasjonsform. Dette er verdier som er lite verdsatt i skolen. DKS kan virke positivt ved å tilføre slike impulser utenfra.
 
Det tyske teaterkompaniet Rimini Protokoll gjestet nylig teaterfestivalen Bastard her i Trondheim med forestillingen Radio Muezzin som var pedagogisk på den måten at man lærte masse om livet i Kairo, om bønneropere og religionsutøvelse. Hadde man presentert denne forestillingen i skolesammenheng kunne det vært en skoletime – det er på sett og vis didaktisk teater uten å være instrumentelt. Det er som man sier på engelsk:'Applied theatre'. Altså alt det man kan bruke teatret til noe utover å være teater, at teatret kan brukes til å kommunisere kunnskap uten å miste seg selv, sin egenart som kunst.

Trailer fra "Rimini Protokolls Radio Muezzin".
 
For mange barn er det kanskje først og fremst nettopp i skolesammenheng at man presenteres for teater, hvor annerledes er det å presentere kunst i og utenfor skolesystemet?
 
Å, jeg tror det er stor forskjell. Jeg er tilhenger av at barn kan oppleve andre rom og rammer, ikke bare de samme rommene de forholder seg til i hverdagen. Det å komme til en helt annen plass tror jeg kan være berikende i seg selv. Da vi jobbet med De røde skoene lette vi etter et rom som passet til forestillingen. Vi tok utgangspunkt i det spesifikke rommet og formet det, og det er noe man ikke kan gjøre på samme grundige måte i skolen. Teatergruppen Barnens Underjordiska Scen laget for noen år siden et stykke for barn inspirert av Et drömspel av Strindberg. Hos dem het den Drömt og var lagt til en kjeller hvor man ble ført fra rom til rom – før man etterpå kunne få utforske rommene på egen hånd. Det var som å komme inn i en annen verden hvor alt var skapt, hvor hvert rom var en egen verden: en drømmeverden med drømmescenarier. 
 
Fra Barnens Underjordiska Scen
 
Teatret har fantastiske muligheter til å skape slike opplevelser i det utenomhverdagslige. Denne gruppens arbeid inspirerte meg voldsomt, og jeg drømmer fortsatt om en gang å få mulighet til å gjøre noe liknende. Dette ligger langt vekk fra skolevirkeligheten, men jeg ser ingen motsetning mellom det å bruke teater pedagogisk i skole eller barnehage, dra nytte av skolen og pedagogenes kunnskap om barn, og det å lage fantastiske kunstopplevelser for barn i helt andre rom. Hele dette feltet er spennende og fullt av muligheter. 
 
 
Anette Therese Pettersen, tidligere redaktør for kunstløftet.no
01.10.10
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>