Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Avmakt i de foldede hender

Fra

Fra "Kameratklubben". Foto: Runhild Olsen.

- Barndom er avgjørende, også for voksne

"Noe av det tyngste har vært skammen. Følelsen av det var min egen skyld. Derfor la jeg bare lokk på alt da jeg omsider kom ut, sier han i dag, nesten 50 år senere."
Aftenposten 13.04.2010

Tore Holms barndom ble ødelagt på barnehjem i Oslo. Han ble misbrukt på barnehjemmet og trodde at det var hans skyld.
 
Denne type utsagn går igjen og igjen i liknende saker, som for eksempel den siste tidens avsløringer om overgrep i den katolske kirken. Åse Brandvold skriver i klassekampen 29.04.10 om ofre for overgrep i kristne miljøer: 
 
"På skole og søndagsskole lærte de at Gud passer på alle barn, og tar vare på dem som er gode og snille. Spørsmålene som har forfulgt dem hele livet er: ´Hvorfor tok ikke Gud vare på meg? Og dersom Gud tar vare på alle som er snille, betyr det at jeg er slem?´ Som barn trodde de at de selv hadde skyld i at overgrepene hadde funnet sted" 
 
Men det er aldri barnets skyld at foreldrene, eller andre voksenpersoner, slår, er psykisk syke, er alkoholikere, bruker dop, misbruker eller forsømmer barnet. 
 
I vår sceniske nytolkning av boka "Den hemmelige hagen" av Frances H. Burnett la vi til og fremhevet skyldfølelsen hos karakteren Colin. Når dette ble understreket ble hans oppdagelse av å være uten skyld større og mer frigjørende. 
 
Fra "Den Hemmelige Hagen". Foto: Dag Jensen.


Colin: Mamma døde under fødselen. Det var jo min skyld på en måte.
 
Mary: Nei, hun døde her inne i hagen. 
 
Dickon: Ja, på huska. 
 
Mary: Det er derfor hagen ble låst.
 
Colin: Låst? Hvem var det som låste hagen da? 
 
Dickon: Faren din. 
 
Colin: Faren min? Men hvorfor gjorde han det? Hvorfor er det ingen som har sagt det? 
 
Pause
 
Colin: Jeg har blitt løyet for… Det var ikke min skyld... Hvis jeg bare hadde visst. Det var ikke min skyld. Det var ikke min skyld. Jeg har blitt løyet for. Hvorfor har ingen sagt det? Det var ikke min skyld! 
 
Fra "Den Hemmelige Hagen" (Fabula Rasa, 2005)


Skammen er avmaktens følgesvenn 

Det finnes ikke overgrep uten makt. Og følelse av avmakt hos offeret. Makt handler om å kunne forandre. Å snu avmakt til handling. Å snu skam og skyldfølelse til stolthet og styrke. Gjennom handling kan man ta makten i eget liv. 
 
Noen ganger er det nødvendig å bryte regler. Gjøre forbudte handlinger. Ofte er reglene laget av personer eller institusjoner som søker å opprettholde sin egen makt.

Når den uskyldige er slått ned / Lager de lover som gir ham skylden.
Fra "Unntak & Regel" av B. Brecht, 1929-30.

 
Mary, et av de andre barna fra "Den Hemmelige Hagen", er en ensom, stygg og bortskjemt unge som ingen liker. Hun blir sendt alene til England fra India, fordi foreldrene hennes dør. På eiendommen til huset til onkelen sin finner hun en hage, en hemmelig hage, som har vært låst i ti år. Hun får ikke lov til å gå dit, det er forbudt, men hun gjør det allikevel. 
 
Hagen speiler Mary. Den er forsømt og tilsynelatende uten liv. Mary vil at den skal begynne å spire igjen, så hun går inn dit selv om det er forbudt. For å få den til å gro igjen trenger hun hjelp, så hun skriver et brev til Dickon, en gutt hun aldri har sett, men hørt mye om. 

En aktiv handling mot avmakten 

Jeg har funnet en hemmelig hage. Den har vært stengt i 10 år. Det var en dame som døde inne i den hagen. Det er ikke lov å være der, men jeg går dit allikevel. Den er det eneste fine ved dette stedet. Den er helt gjengrodd. Jeg vil så veldig gjerne at den skal blomstre, men det er ingen som bryr seg. Tror du at du kan hjelpe meg å holde den levende? 

"En Hemmelig hage" (Fabula Rasa 2005).
 
Kan du hjelpe meg å holde meg levende, spør hun egentlig her. Hun ber om hjelp. Hun innser at hun ikke klarer det alene. Og hjelpen kommer. 

Familien speiler samfunnet

Vi ser at handling, som en vei ut av avmakt, er en gjennomgående tematikk for oss i flere av forestillingene våre, fra "Den Hemmelige Hagen" (2005, co-produsert med FiN og Teater Ibsen) og "Veras Vinduer" (2008 co-produsert med Grenland Friteater) via "Kameratklubben" (2009) til "Over Evne III" (Marius Kolbenstvedt & Pia Maria Roll 2010) og "Unntak og Regel" (premiere nov. 2010). Det har vært viktig for oss å arbeide kunstnerisk med hvordan man kan forsøke å ta makt over eget liv. Hvordan man kan snu passivitet og blir et handlende individ. Kontemplasjon har også verdi. Men underdanig passivitet kan være skadelig. Det å innordne seg overmakten. Også innen familien. Familien er kanskje det området der vi oftest kan bli konfrontert med å misbruke makt? Foreldrenes avmakt kan skremmende fort resultere i maktovergrep mot egne barn. 
 
Fra "Veras Vinduer". Foto: Dag Jensen. 
 
Forestillingen "Veras Vinduer" handler om forlatthetsfølelse innen en familie, foreldres makt over barna og hvordan maktmisbruk kan forplantes seg nedover i familiehierarkiet. 
 
Vera bor midt i en familie, med kaos og omsorgsvikt på alle kanter. Hun kjenner seg alene og ensom, ingen har tid, alle har nok med seg selv. Hennes aktive handling mot ensomheten er å ta bilder av andre familier, gjennom vinduene deres. Disse familiene ser hun på som sin egen egentlige familie, fordi hun velger dem. 
 
Fra "Veras Vinduer". Foto: Dag Jensen.

"Jeg er så glad i menneskene der inne. Bak vinduene. De er familien min. Når jeg står her og tar bilder av dem er jeg med. Det er sånn det er på familiealbum, ikke sant. Du ser aldri fotografen, men hun er der alltid. Og hører med. Det er menneskene mine. Jeg velger dem. Min egen familie har jeg aldri valgt. De vet ikke om meg, men jeg vet om dem. Det er det som er viktig."
Fra "Veras Vinduer" (Fabula Rasa, 2008).

 
Vera blir en handlende person, som forsøker å ta makt over sitt eget liv gjennom fotograferingen. Hun utvikler en form for scopofili, et begjær etter å se, som blir nesten patologisk. Hun går nærmere og nærmere vinduene hun tar bilder av og tar bilder av folk i intimiderende situasjoner. I denne prosessen ender hun tilslutt opp med å tråkke over noen grenser. Dermed blir den krenkede selv en som krenker. 
 
Vera sniker seg opp på en veranda, går helt inntil vinduet og tar bilder av en mann som danser alene i morgenkåpe. Hun blir oppdaget. Den voksne, som hun krenker, utnytter sin overlegne maktposisjon som voksen til å krenke henne igjen, men hans bruk av makt overfor henne står ikke i forhold til krenkelsen han ble utsatt for. 
 

 
Mann: Hei! Du. Hva faen er du driver med?
 
Vera: Jeg… Jeg tar bilder. 
 
Mann: Av hva da?
 
Vera: Av deg.
 
Mann: Av meg? Har du tatt bilde av meg. Er du klin gærn eller? Eier du ikke folkeskikk? Gi meg det kameraet. 
 
Vera: Du kan ikke stjele kameraet mitt.
 
Mann: Hvis det er bilder av meg inni der så kan du bite deg i leppa på at det kameraet, det skal jeg skal ha.
 
Vera: Da ringer jeg politiet.
 
Mann: Hvis det er noen som skal ringe politiet her så er det meg. Det du driver med er ulovlig. Skjønner du det? Det er jo privat eiendom det her. Du kan ikke drive og ta bilder av folk gjennom vinduet. Det er jo helt perverst. (Holder henne fast og tar kameraet). 
 
Vera: Slipp. Få tilbake kameraet mitt ditt magre beinrangel.
 
Mann: Nå er det nok fra deg! Jeg er slank, ikke mager. Akkurat passe.
 
Vera: Au. Radmager. Du ser ut som du har vært i Auschwitz!
 
Mann: Du vet ikke en dritt om krigen, din bortskjemte lille blubbe.
 
Vera: Jeg vet alt om krigen! Jeg er et krigsbarn! Gi meg kameraet mitt.
 
Mann: Stikk! Hvis du viser det stygge flesketrynet ditt her i nærheten engang til, så ringer jeg politi, og da blir du bura rett inn.
 
Vera: Jeg har fått det av onkel Peter.
 
Mann: Ja. Og jeg er onkel Hitler… Det driter vel jeg i. Drittunge.
 
Fra "Veras Vinduer" (Fabula Rasa, 2008).


 
 
Fra "Veras Vinduer". Foto: Marius Kolbenstvedt. 
 
I Bjørnstjerne Bjørnsons "Over Ævne I & II" avspeiler maktrelasjoner i familien maktrelasjoner i samfunnet. Elias Sang utvikler seg som voksen til et handlende individ som forsøker å opponere mot avmakten gjennom en terrorhandling. Bjørnson trekker linjer mellom Elias avmakt overfor en streng totalitær far i en barndom og oppvekst preget av absoluttisme og hans avmaktshandlinger i samfunnet som voksen. Hans avmakt i familien som barn, speiles i hans avmakt i samfunnet som voksen. I "Over Ævne I", beskrives hans oppvekst i en fundamentalistisk, dysfunksjonell familie, og i "Over Ævne II" blir han terrorist. En selvmordsbomber, som et vrengebilde av farens religiøse absoluttisme. 
 
Ønsket om handling mot maktovergrep og urettferdighet er forståelig, men hos Elias blir handlingen pervertert. Han beskylder kapitalistene for å være inhumane mordere og blir selv en morder. En klassisk problemstilling i forhold til terrorisme og voldelig motstand. Hvor langt er det etisk forsvarlig å gå for å forhindre maktmisbruk? 

"Revolusjon betyr grunnleggende forandring. Og i dag er det eneste rasjonelle å være revolusjonær."
Fra "Over Evne III" (Marius von der Fehr, 2010)

Det frie minefeltet?

Det frie scenekunstfeltet er nederst i et nasjonalt makthierarki, og scenekunst rettet mot barn og unge ligger under dette igjen. Hvis vi utelukker rene terrorhandlinger, hva skal til for å endre på den ekstreme skjevfordelingen av makt og midler i scenekunsthierarkiene? 
 
Vi møter blant kollegaer ofte nedlatende holdinger i forhold til scenekunst rettet mot barn og unge. Vi får høre at dette er mindreverdig kunst. Motivene mistenkeliggjøres, og mange uttrykker skepsis og mener at vi kun har funnet en bevilgningsnisje. De kan ikke for alvor tro at vi egentlig synes arbeidet i seg selv er meningsfullt, og faglig utfordrende. Status er at statusen er lav. 
 
Hvis vi sitter passivt med hendene litt skamfullt foldet i fanget og unnskylder oss for at vi også ønsker å lage kunst som kan kommuniserer med barn og unge, så blir vi maktesløse. 
 
Det vi kan gjøre, er å ta makten over eget uttrykk og kunstnerisk integritet. 
 
Fra "Veras Vinduer". Foto: Dag Jensen. 
 
Vi må brøyte oss gjennom minefeltet av fordommer som paradoksalt nok synes sterkest i det frie feltet. Hvorfor hemme friheten med uskrevne, selvpålagte estetiske regler? Vi må insitere på at scenekunst rettet mot barn og unge er likeverdig. At det er like krevende, og like givende. Vi må etterstrebe kvalitet, kompleksitet og vitalitet. 
 
Barndom er viktig. Også for voksne. Barndommen er avgjørende i livene våre fordi den former oss. Å forholde seg aktiv til barndommen er nødvendig for å prøve å forstå oss selv som voksne. Når vi jobber med barndom, og lager scenekunst som også kan ses av barn og unge, er det fordi vi selv syns det er givende, relevant og viktig. 
 
Vi må investere like stort kunstnerisk uansett hvilket publikum vi møter. Kanskje vil det bidra til at statusen økes og maktbalansen forskyves? 

Hjelp!

En annen vesentlig handling for å erobre makt og skape forandring er å tørre å be om hjelp. Vi erkjenner at vi alene er maktesløse i forhold til å endre situasjonen i scenekunstfeltet, så vi ber om hjelp fra alle som sitter i maktposisjoner i norsk scenekunstliv. 
 
Kritikerne har definisjonsmakt. Det er derfor gledelig at flere aviser nå det siste året satser mer på teateranmeldelser, også fra det frie feltet, men scenekunst for barn og unge er fortsatt utelatt. 
 
Faglig sett er tidskriftene enda viktigere enn dagspressen og har makt til å løfte fram eller usynliggjøre. I 2009 hadde tidsskriftet Vinduet et eget temanummer om litteratur for barn, for øvrig et utrolig interessant og spennende nummer, hvor de lovet at dette skulle være siste gang det trengtes et eget barnenummer, for heretter skal dette integreres på lik linje med voksenlitteratur. Det er imponerende å legge lista høyt og stille seg lagelig til for hugg, og vi følger spent med på om de klarer å følge opp. Foreløpig har de holdt hva de lovet, med en glimrende tekst om Øyvind Torseters arbeider i randsonen mellom kunst og illustrasjon. 
 
Norsk Shakespeare og Teatertidsskrift har som det ledende fagtidsskriftet for scenekunst mye definisjonsmakt og vi oppfordrer redaksjonen til å la seg inspirere av Vinduets dristighet, for her er kunsten for barn og unge nærmest totalt fraværende. Det sier veldig mye om status eller mangel på status. 
 
Det er mange forestillinger med høyt kunstnerisk nivå, for barn og unge i Norge i dag, men de er nærmest helt usynlig. Årsaken er de spilller for et publikum som ikke regnes som viktig. De vises på skoler i nesten hele Norge i regi av Den Kulturelle Skolesekken. En gang i året kan man faktisk se noen av dem i Oslo (et tydelig maktsenter i Scenekunsten) på Scenekunstbrukets festival Showbox. Andre festivaler er Den Unge Garde (facebook) på Teaterhuset Avant Garden, Assitejfestivalen i Kristiansand og Markedet for Scenekunst i Sandefjord. Hva med å dekke en av disse festivalene i sin helhet? Hva om de beste av disse forestillingene jevnlig kunne gjestespille på de etablerte scenene? 
 
Tiden er overmoden for store endringer i norsk scenekunst, særlig den som også retter seg mot barn og unge. Det er ikke lenger et spørsmål om hvorvidt endringene kommer, spørsmålet er hvor raskt, og på hvilken måte. La oss håpe det blir en fløyelsrevolusjon som ikke spiser sine barn. 
 
Fra "Kameratklubben". Foto: Aleksander Olai Korsnes. 
 

 
Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt har siden 2004 drevet scenekunstkompaniet Fabula Rasa sammen. 
 
I tillegg har Ossavy jobbet mange år i
Grenland Friteater og Bing & Bang, mens Kolbenstvedt har jobbet med De Utvalgte, samt er kunstnerisk leder av FaktaMorgana.

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>