Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

På vei mot livet 2010

Fra

Fra "Los 400 Golpes" av Truffaut (1959).

VEKK HERFRA.

Kan jeg se verden fra cirka én meters høyde? Hvis jeg er en voksen kvinne eller en voksen mann, kan jeg stå på knærne, selvfølgelig, og gå på knærne over gulvet, og se opp på de lange kroppene som står rundt meg. Jeg når så vidt opp til benken, og alt som ligger et stykke inn på den er utilgjengelig for meg. Saksen, telefonen, glasset, fjernkontrollen. Og så høyt det er opp til taket! Er jeg et barn nå? Nei, men om jeg hadde vært et barn, ville jeg fått med meg mer enn det jeg får med meg nå, der jeg stabber på knærne over det enorme gulvet. Den én meter lange kroppen min ville suge til seg, emosjonelt og umiddelbart, enhver stemning som gikk gjennom rommet; hvordan de andre har det med hverandre, med seg selv og med meg. Jeg ville oppfange enhver form for sympati eller antipati, enhver irritasjon og fortvilelse, all slags stille kjærlighet og bortvendt sorg, indifferens, latter. Og ironiens garderte forakt. 
 
Men jeg ville mangle språk for å snakke med andre (eller med meg selv) om det. Stemninger ville ri gjennom meg og slå ut som gnistregn i kroppen. Var jeg et barn da? Nei, men om jeg var det, og om jeg var et barn på cirka én meter, ville jeg kanskje allerede ha et språk som presist kunne uttrykke hvordan jeg opplevde det som gikk gjennom meg. Men det er ikke sikkert at de som sto rundt meg ville høre på det, eller høre godt nok etter til å forstå hva jeg sa. 
 
Noen ville ta meg opp på fanget, klemme meg hardt inntil seg, snakke med meg om sånt som selv jeg -- særlig jeg -- ville forstå at jeg ikke kunne bruke til noe. Enkelte andre ville kanskje se irritert på meg og si noe jeg alltid kom til å huske, men ikke forstå før mange år etterpå. Men følelsen det brakte med seg ville jeg oppfange, tydelig og konkret, lenge før setningen var formulert. 
 
Var jeg et barn nå? 
 
Har jeg noen gang vært et barn? 
 
Det finnes mange grunner til å løpe sin vei, vekk fra barndommen.
 
 

ANSIKTENE.

 
Jeg tviler på at jeg har vært barn. Når jeg tenker på meg selv som barn, tror jeg at jeg var den samme som nå, bare langt mer ufri, jeg klarte ikke holde de andre ute, og jeg klarte ikke å formulere hva andre gjorde med meg. Jeg kjente det i hele kroppen om det de gjorde var godt ment eller ikke, men jeg kunne ikke si noe om det, ikke til meg selv engang. Jeg var ikke et sannere menneske som barn, jeg var like inautentisk og prøvende og fortvilt og lykkelig og overgitt og hengiven, jeg hadde bare ikke mulighet til å ta kontroll over verden rundt meg. Og hvis dette er definisjonen på å være voksen, begynte jeg å bli voksen et par år etter at jeg hadde passert tretti.
 
Da jeg var barn, var jeg redd for barn. Jeg ville helst være sammen med voksne. Og når jeg var sammen med de voksne, gikk jeg for meg selv. Og nå som jeg har blitt voksen, går jeg og setter meg sammen med ungene. Når jeg er sammen med ungene, er det umulig å sentimentalisere dem og det de står for, hver for seg. Vi støter mot hverandre, lett og tungt, smidig og oppskakende, hengivent og overgitt. Så snart ungene har lagt seg, begynner jeg å sentimentalisere dem. De myke ansiktene. De halvåpne, lubne hendene. Men se på ansiktene i Francois Truffauts første film, fra 1959 (Les Quatre Cents Coups / The 400 Blows / På vei mot livet). Disse barna er forlengst voksne nå. Men var de barn da? 
 
 

KRENKELSER.

 
Da jeg var nitten, begynte jeg å jobbe i barnehage. Jeg kom på jobb om morgenen, gikk inn på do og så meg i speilet. Så gikk jeg ut til alle de andre, og var sammen med dem. Så ofte jeg kunne, gikk jeg og så meg i speilet. Det var som om jeg ble borte for meg selv av å være sammen dem. Gradvis begynte jeg å like det. Jeg gikk opp i de andre, jeg behøvde ikke alltid være så oppmerksom på meg selv. Det hender at jeg tenker på de ungene jeg kjente der. Jeg tenker på dem nå, og først nå, så mange år etter, tenker jeg dette: når kunne de gå for seg selv? 
 
Førskolelærerne hadde vært på kurs med en dansk pedagog som hadde vært på kurs med en amerikansk pedagog. Barna var fra tre til syv år gamle, vi arrangerte barnemøter der ungene selv skulle bestemme hva slags regler de ville ha i barnehagen, og hva slags sanksjoner som skulle settes inn mot de som brøt reglene. Barna skulle finne frem til reglene selv, men de villeste forslagene ble mildt og umerkelig avvist. Det skulle ikke være lov til å avbryte mens andre snakket, for eksempel, men de som kom i skade for å gjøre det skulle ikke bli bundet fast og satt i et mørkt skap. Det var ikke lov til å herje inne og forstyrre andres lek, men de som gjorde det, ble ikke satt i fengsel. Ingen skulle ringe til politiet engang. De som herjet inne, måtte gå ut og leke. Reglene og sanksjonene ble altså nesten identiske med de reglene som fantes fra før. Forskjellen var at de voksne kunne fortelle ungene at de hadde blitt enige om reglene selv. Men jeg tviler på at barna selv opplevde at de hadde laget disse reglene. Barnemøtene var ganske kjedelige, for alle som deltok, både voksne og barn, det morsomste var når noen kom med ville forslag om grusomme straffer. Men det fantes regler om hvordan møtene skulle avholdes også, og at ingen skulle ødelegge for de andre med å tulle. Alle kjedet seg og ville vekk, ut og leke eller inn på pauserommet, likevel fortsatte vi å arrangere barnemøter om små og store saker.
 
Litt over ti år senere opplevde jeg nøyaktig det samme om igjen. Bedriften jeg jobbet i gjennomførte en strategiprosess som handlet om at alle de ansatte selv skulle være med på å definere bedriftens visjoner og verdier, og hvordan disse visjonene skulle settes ut i livet. Som om alt skulle starte på nytt, som om en ekstrem form for bedriftsdemokrati var blitt innført over natten, som om alt var opp til oss. Men vi var ikke barn lenger, ingen av oss, derfor skjønte vi hva som var forventet av oss, og vi lot oss manipulere, frivillig, helt åpent. 
 
Vi satt i grupper og diskuterte de spørsmålsstillingene vi selv hadde kommet frem til, men som var identiske med de som bedriftsledelsen hadde kommet frem til på forhånd. Det var kjedelig, ettersom ingenting av det vi sa, eller det vi kom frem til, som det heter, kom fra oss selv. Vi gjorde så godt vi kunne likevel. Vi tegnet på tavler og skrev referater og gjorde parvise trygghetsøvelser på gulvet i et seminarrom. Slik skulle eierskapet til prosessene sige umerkelig inn i kroppene våre. 
 
Et av de mest brukte ordene i prosessen var nemlig "eierskap". De ansatte skulle føle eierskap til omstruktureringen, fordi vi selv hadde vært med på å gjennomføre den. Alle i bedriften skulle føle eierskap til det som ble produsert, og det bedriften "sto for", og som vi var med på å selge. Det eneste vi ikke skulle føle eierskap til, var det økonomiske overskuddet. Det ville vært useriøst å tro noe annet, selvfølgelig. Eierskap betydde at alle skulle føle seg ansvarlige, som om det var våre egne verdier vi forvaltet og realiserte, som om alle var med og bestemte over sitt eget arbeid. Og det aller merkeligste var dette, at vi skulle manipulere oss selv mens vi visste at vi gjorde det.
 
Jeg husker at jeg gikk på toalettet og sto foran speilet og så på meg selv. Der var jeg. Men hvem var jeg der? Og hva slags eierskap hadde jeg til han jeg så der, han som sto og så på at han så på seg selv? Jeg husker at jeg tenkte: vekk herfra. Og jeg husker at jeg tenkte på Jean Pierre Léaud, han som spilte Antoine Doinel i "På vei mot livet" i 1959. Senere spilte han Antoine Doinel i fire filmer til, i 1962, 1968, 1970 og 1979. For mange var han Antoine Doinel (slik Antoine Doinel samtidig liksom var Francois Truffaut). Gradvis vokste han inn i rollen han spilte. 


Geir Gulliksen
mai, 2010

 
 

 
Geir Gulliksen er forfatter og sjefredaktør i forlaget Oktober. Han er først og fremst kjent som lyriker, men har også skrevet essays, skuespill, romaner og barnebøker.

 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>