Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Taper av natur

Fra

Fra "Elephant Stories"

I Transiteatrets nyeste forestilling står følgende på spill: testens anatomi, taperens natur og hvordan forskningsformidling faktisk virker.

De siste månedene har de fleste medienes debattsider og – forum vært preget av en diskusjon som i grove trekk har stilt biologene opp mot sosiologene. Transiteatrets siste produksjon befatter seg snarere med resultatet av begges arbeid: nemlig forskningsformidlingen. Eller, det vil vel være mer riktig å si at det er konsekvensene av forskningsformidlingen som er Transiteatrets utgangspunkt i sin nyeste forestilling Ressentiment – Pavane til en død prinsesse. 
 
I produksjonslokalene til Kunsthuset Wrap i Bergen møter jeg Tore Vagn Lid før en prøve, samt får være eksklusiv enepublikummer gjennom den påfølgende prøven. Det er fortsatt noen måneder til førpremieren på forestillingen som er lagt til Stamsund Internasjonale Teaterfestival 5. juni 2010. 
 
Til høsten er det klart for premiere på Black Box Teater i september, og litt senere på høsten er det duket for Bergenspremiere på DNS/BIT-Teatergarasje. Tore Vagn Lid har for dette prosjektet valgt å jobbe utenfor institusjonen fordi det byr på noen fordeler arbeidet innenfor ikke har. De kan blant annet ta seg lengre tid i prøveperioden, samt utvikle scenografi og konsept på en måte institusjonen ikke tillater. 
 
Anette Therese Pettersen: Først – forestillingen skal altså hete Ressentiment – pavane for en død prinsesse. Hva går forestillingen ut på? 
 
Tore Vagn Lid: Forestillingen kommer egentlig som både en forlengelse av og kommentar til forrige forestilling, Elephant Stories, som hadde premiere under Festspillene i Bergen i 2009. Elephant Stories var basert på problemstillingen omkring ny naturalisme og ny forskning. Dette er en tendens mot å se mennesker som natur som vi har sett en stund. Elephant Stories var på sett og vis en slags generalprøve på en konflikt som vi antok kom til å komme. 
 
TVL: Elephant Stories ble etterfulgt av en diskusjon, av noen kalt kulturkamp, som vi nå ser utvikle seg i flere rom. Harald Eias program Hjernevask på NRK, som presenterer denne tendensen som et nytt paradigme, er ett eksempel på dette. Informasjonen samles og frontes som et paradigme, men Eia jobber utelukkende med spørsmål om at vi er ført bak lyset og at ting har sin naturlige orden. 
 
Det interessante for mitt vedkommende er ikke hva, men hvordan den forskningen som formidles virker. Altså det vi kaller for forskningens 'utside'. Det vil si, det som ikke først og fremst dreier seg om vitenskaplig sannhet – men mer om hvordan disse slår inn og endrer forståelsen av et menneske. Dette er noe som skjer primært tidlig i livet. 
 
Man er mest eksponert for denne 'utsiden' på et tidspunkt når man ikke har den intellektuelle beredskapen helt oppe og man er delvis umyndiggjort: nemlig i ungdomsårene. I barndomsårene vil påvirkningen først og fremst skje ubevisst. 
 
ATP: Hvordan fungerer dette helt konkret? 
 
TVL: Eia er bare bunnen av et isfjell, det er mye større krefter i spill enn det man ser utspille seg her. Det er derfor Ressentiment står i forlengelsen av Elephant Stories, men Ressentiment har flyttet fokuset til det som kommer i kjølvannet av denne forskningen: testene. Til all forskning knyttes det tester, og da trer det frem et regime som baserer seg på tester hvor skjemaene følger diagnosene. I testens tyranni gjemmer det seg muligens en dramatikk som teatret ikke har gjort til sin egen. Og det vi undersøker med forestillingen er hvorvidt det finnes en testens dramaturgi. Dramaturgisk kan arbeidet minne om Pavlovs bjeller: det er nok å si et par ord så ringer det noen bjeller hos tilskuer. Testen blir til drama først når den oppleves av et publikum. 
 
Fra "Ressentiment". 
 
TVL: Et av spørsmålene som melder seg er: Kan det være at testene skaper mennesker like mye som menneskene skaper tester? Denne formen for naturtenking, dominerer den hvordan vi tenker om unge mennesker på en slik måte at vi bruker tester for å finne ut hvor mennesker skal være i verden? En slik tenkning fører blant annet til lagdelte skoler, noe som ikke er et nytt fenomen. Men det som er relativt nytt er at dette også har blitt underholdning. 
 
Elevene går fra de nasjonale prøvene på skolene (som jo heller ikke alltid har eksistert), til sine hjem hvor de samme testene går på tv. NRK, som har en enorm kredibilitet som selveste statskanalen, har gjort testene til underholdning med program som Den store IQ-testen. Du befinner deg dermed i et slags nettverk som kretser deg inn, i en verden hvor det er umulig å unnslippe testene. Men det som er interessant er: hva er det som skjer med menneskene i denne utvidelsen av testsonen? 
 
ATP: Ja, hva tror du skjer? 
 
TVL: 'Ressentiment' er et begrep som først og fremst ble introdusert av Søren Kierkegaard og som betyr noe sånt som en ubestemt følelse av avmakt. Kierkegaard skriver, på midten av attenhundretallet, noe sånt som at "i en tidsalder av skjematisering fødes ressentimentet."1 Max Weber følger opp og sier at det er i ressentimentet at ideen om en straffende gud blir til, en gud som skal komme og ødelegge for alle de andre. Finnes det et ressentiment? Kan det tenkes at vi produserer en avmaktsfølelse ved hjelp av denne typen tester? 
 
Hvis man tester mennesker fra en veldig tidlig alder så får man ofte skjematiske svar og prosenter. Samtidig får man også en ideologi som sier at 'ikke bare scorer du dårlig på testene – men vi kan også si hvorfor du gjør det'. Manuset til Ressentiment følger test-strukturer, men forestillingen dreier seg om at taperen blir natur. Eia er bare et eksempel blant mange som skjuler mye av forskningen de snakker om, og hvilke implikasjoner det får. Eia tør ikke tenke sammenheng og se at dette inneholder en form for ideologiproduksjon. 
 
Men finnes det en sammenheng mellom diagnosen og diagnostiseringen? Mellom testen, karakterene og dette stadige fokuset på lagdeling? Hvordan føles det i så fall for den siden som opplever det? 
 
Fra "Ressentiment". 

Eksistensialisme 

Dette er rett og slett eksistensialistiske spørsmål. En av impulsene for å lage forestillingen var en nylig episode med en elev ved en skole Tore Vagn Lid har jobbet en del med i forbindelse med doktorgraden sin. Denne eleven slet med en del lærevansker, men klarte å forbedre seg i fagene. Optimisten ble imidlertid fullstendig knust da han tok nett-testene til NRKs Den nasjonale IQ-testen. 
 
TVL: Han endret seg radikalt da han tok denne testen, noe testen ikke forutsier at kan komme til å skje. Konsekvensene av disse testene sies det ingenting om. Med hvilken beredskap kan ungdommer og deres foreldre møte det trykket som kommer fra en såkalt formidling? Hvordan virker det? Og hvis det virker, så er det filosofiske spørsmålet (som riktignok ikke skal opp i forestillingen) er det da ikke selvmotsigende? Hvis testen virker på menneskene, hvordan kan man da hevde at testen også nærmest er en objektiv del av naturen? 
 
Ved å prøve å lage denne typen tankefigurer, forsøker vi å lage en filosofisk kritisk beredskap. Dette gjelder ikke bare unge mennesker, men dette kraftfeltet virker i og gjennom unge mennesker og deres foreldre. Det hevdes til unge mennesker at "dette er tiden man finner seg selv." Men i en tid man skal skape seg en identitet så møter man en testsone som gjør det samme. 

Ny tid – nytt teater 

TVL: En del unge ser diagnoser som ADHD som en del av naturen. Bokstavene betyr ingenting – de er gjenstander i verden. I arbeidet med Elephant Stories opplevde vi at unge ikke forholder seg til at ADHD-betegnelsen jo ble stemt inn ved håndsopprekning i 1982. Og at den tidligere diagnosen MBD samtidig ble vraket til fordel for ADHD. Det at tallene og symbolene ikke alltid har vært en del av verden – at det ikke alltid har vært sånn og ikke trenger å være sånn – det er en beredskap man ikke skal glemme. 
 
Ensidig fremstilling av forskning fratar menneskene denne muligheten. Historien tematiseres ikke. Det opplyses for eksempel ikke i Hjernevask at begrepene er funnet på – at de ikke alltid har eksistert. 
 
Dette er nye konflikter i teatret som du ikke finner hos Henrik Ibsen, August Strindberg eller Tennessee Williams. Dermed nytter det ikke å ta tak i et gammelt materiale, og da dukket spørsmålet opp: er det mulig å lage en forestilling der testens dramaturgi er den som lager spenning? 
 
ATP: Viser det seg mulig, og rent praktisk: hvordan fungerer det? 
 
TVL: Manus er skrevet som en disputas. En forsker legger fram sine resultater for en jury, en kommisjon. Hans forskning hadde et deterministisk siktemål, og han avvises av juryen fordi han underveis i arbeidet har kommet over noen spørsmål som han ikke får til å gå opp i forhold til de eksperimentene han har gjort. Men vi, publikum, er eksperimentet hans – derfor er han ikke selv tilstede. Juryen er bare tilstede som et lydrom og konturer på video. Publikum er en del av det eksperimentet – så forskeren snakker i fortid om det som skjer i nåtid. En slags "husker du nå"-figur. Forskeren er også bare tilstede som en bevegelig høyttaler som forteller om en del testsituasjoner. 
 
Deretter følger alle lagene i forestillingen: musikken, utøverne, rommet etc. Samtidig har vi forsøkt å skape høytalerne til noe menneskelig: noe som er med oss men som vi ikke kan virke på. Avmakten ligger i at man ikke når gjennom med det man sier, at man blir snakket over hodet på. I tillegg bygger vi ved hjelp av lyd, lys og bevegelse usynlige lydbarrierer. Repeterer at det finnes vegger og dører der det ikke gjør det, slik at det etter hvert tas for gitt at det er det. Det betyr at hjernen vår lager en barriere, en stopp. Forestillingen er en videreutvikling av det tidligere arbeidet med visuelle hørespill. 
 
Fra "Operation Almenrausch". Foto: Magne Turøy.
 
Lid forteller at det over forestillingen går en klar linje fra adferdspsykologen Martin Seligman. På slutten av 60-tallet gjorde Seligman et eksperiment med hunder som i korte trekk gikk ut på å dele hundene i to gruppene. Den ene hadde kontroll over sine omgivelser, den andre hadde ikke. Og etter en stund mistet denne siste gruppen evnen til å se muligheter, de utviklet det Seligman kalte en 'lært hjelpesløshet'. Og dette ligger som en parabel over hele forestillingen: å lære seg å ikke prøve. Målet med å gjøre det til et felles eksperiment med både unge og ikke-unge mennesker i et rom er at det kanskje kan være med på å gi en filosofisk-refleksiv beredskap overfor ting som ellers ville fungere bare som reflekser og ikke refleksjon. 
 
Lært hjelpeløshet. Foto: Jay Dixit.

Publikums rolle

Teater som form forutsetter mennesker i rommet. Mye av handlingen foregår i tilskuer – men her kanskje mer enn i tradisjonelt teater. Høytaleren henvender seg blant annet til publikum. Og når den gjør det på prøven kjenner jeg angsten ta meg med en gang. Det er testen som skal skille klinten fra hveten, og middelet er en tromme. Høytaleren henvender seg til meg: "Jeg vet at du som mottar denne trommen blir nervøs. At du tenker at nå skal jeg altså bidra, være med – hvorfor det?, tenker du kanskje (... )For et dumt kunstgrep – sånt teater er det verste jeg vet. Men er det virkelig derfor? Slekter det ikke på en grunnleggende følelse av ikke å strekke til?" Og når spørsmålene, på 'et nivå hvor selv et barn kan være med', stilles – så kjenner jeg det snører seg til i brystet: klint eller hvete? 
 
TVL: Samfunnet tester hvorvidt medisiner virker – men ikke hvordan den det virker på har det. Hvis ungdomstiden skal være en tid for å finne seg selv – hvordan er det for noen som fratas evnen til dette? Medisinen virker gjennom hele den perioden du skal finne din egen identitet – men kan det hende at den også har innvirkning på et menneskes forståelse av seg selv? At det bygger inn en form for usikkerhet og dobbeltkommunikasjon? 
 
Som en psykiater sa, hvis du vil skape ro på et sykehus så kan du jo kappe hælkappene av alle pasientene. De vil da holde seg i ro, og det vil bli roligere på sykehuset – men det sier ingenting om pasientenes forståelse av seg selv. Hva måler vi når vi måler at ADHD-medisinen virker? Kampen står ikke mellom kjønn og biologi. Den står snarere på et system av tenkere som hele tiden tar bort unntakene, og som hele tiden nekter å ta implikasjonene av sin egen tenkning. Og det er i de tenkte implikasjonene Ressentiment utspiller seg. 
 
Tore Vagn Lid er intervjuet av Anette Therese Pettersen, tidligere redaktør for kunstløftet.no.
Mai 2010
 

 
Tore Vagn Lid er regissør/autor og kunstnerisk leder for Transiteatret. 
Avsluttet nylig sin doktorgrad i anvendt teatervitenskap i Giessen.

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>