Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Hvor er de ville tingene?

Fra Paul McCarthys

Fra Paul McCarthys "Black and White Tapes", 1970-75.

Siden jeg verken har barn eller noen gang har hatt småsøsken, og siden jeg aldri har tenkt på dette temaet i forkant fordi det nærmest sier seg selv, så kan jeg bare snakke ut ifra mitt eget ståsted.

Det jeg har tenkt på etter å ha blitt spurt om å skrive, er at noe av det første man gjør i livet, etter at man har lært motoriske bevegelser, er å bygge ting for så å rive dem ned igjen. Å lage, og så knuse. Senere mister man motet, og tør ikke ødelegge det man har laget lenger, selv om man vet at man burde innimellom. Noen av de beste kunstnerne jeg vet om bryter med det de selv har skapt til stadighet. Kanskje hvis man får oppleve det, som barn eller ungdom, så skjønner man at det er noe viktig der. 
 
Generelt er det dette jeg tenker på, at å vokse opp er som en rekke små aha-opplevelser. Enten det gjelder å forstå de voksnes koder, eller å skjønne at man ikke trenger å forstå dem, men kan finne sine egne. Hvis man møter på en rekke stengsler på veien, som f.eks. de reglene for når man får lov til å bli utsatt for vold, sex, død osv på film, tv eller i bøker, har dette uansett ikke mye å si, siden det er ute av de voksnes kontroll det øyeblikket man er bevisst nok til å kunne finne ut av det selv. 
 
De fleste barn er dypt nysgjerrige på de mørke og uforklarlige aspektene ved det at de eksisterer. Barn oppdager seksualitet på en måte som voksne sikkert ville avfeid som grotesk, eller ubehagelig. Jeg kom på noe en venninne fortalte meg, om at datteren hennes hadde kommet hjem og sagt at hun og et par andre i barnehagen hadde gjemt seg i et kott og stukket en blyant opp i rompa på hverandre, for å kjenne hvordan det føltes. Selvfølgelig. Det er en rekke ting man gjør bare for å kjenne hvordan det føles. Det trenger ikke ytterligere forklaring. Paul McCarthy peker hele tiden på den perverse voksenskapte barneunderholdningen, moralsk, forstyrret og kontrollert, og samtidig umulig å fornekte som en del av deg selv. Han er på en måte selv som et stort perverst barn, og muligens også personifiseringen av en voksen som forsøker å tenke som et barn, en som gjør ting for å se hvordan det føles. Her kan det nevnes flere eksempler på fysiske eksperimenter, men f.eks. i filmen Glass (1974) som jeg nettopp så, hvor McCarthy spytter på og gnir og trykker en glassflate mot ansiktet mens han filmer det hele ovenifra. Jeg skjønner hva han mener, og jeg liker det, og ville vist filmene hans til mine barn. Definitivt. De ville skjønt det også. 
 
Fra Paul McCarthys video "Glass", 1974.
 
Jeg tror det er de voksne som er redde for ikke å kunne svare på barnas spørsmål, som gjør at man kontrollerer hva barn får oppleve. Dermed blir det, i denne sammenhengen, også formidlernes latskap som gjør at man må definere på forhånd hvilke uttrykk som passer for barn. Det burde uansett snus på hodet. Noen burde spørre barna hva voksne burde lage kunst om. Det blir selvfølgelig også feil å si at det barn liker, er det ukontrollerte. En venn jeg hadde som barn kunne alle tog- og båttyper utenat. Barn bruker timevis på å utføre de samme små grepene og bevegelsene når de spiller dataspill. På sett og vis prøver vel de fleste kunstnere å finne tilbake til den intuitive måten å forholde seg til verden på man tror man hadde som barn, en slags egen uforklarlig logikk, upåvirket til en viss grad av tillærte forventninger og prestasjonsangst. Det finnes nok av eksempler i kunsthistorien på eksperimenter med mål om å avlære seg det man har lært. Det er en umulighet selvfølgelig, den tilstanden er borte en gang for alle, noe det bevisste forsøket alene bekrefter.
 
Gandalf fra "Ringenes Herre".
 
Min far leste Ringenes Herre for meg på sengen fra jeg var rundt seks/syv år gammel. Dette har i aller høyeste grad preget mentaliteten min, men det jeg husker best fra denne perioden var den bunnløse forferdelsen og sorgen jeg følte når Gandalf døde, og euforien når han kom tilbake. Generelt egentlig er det følelsen av å oppleve så tydelig spennet mellom ro og kaos – og det å vite at noen ganger er alt helt jævlig når du legger deg, men det er alltid litt lettere når du våkner – som sitter igjen. Før den tid, i fire fem års alderen, var jeg livredd for vampyren på Sesamstasjon (han var tysk i min verden, vi bodde i Berlin på den tiden) som lærte barn å telle. Dette var en del av en intens periode med angst for vampyrer, som fulgte etter flere dødsfall i nær familie. Poenget mitt er bare det at bøker, kunst og musikk kanskje kan hjelpe til med å sette bilder eller ord på det man opplever. Det er ikke alt man kan rasjonalisere, noe de fleste voksne er eksempler på.
 
Fra Paul McCarthys video "Painter", 1995 og performancen "Piccadilly Circus", 2003.
 
Som lydbokprodusent skulle jeg nylig produsere en ny mummitrolletbok, ikke skrevet av Jansson, men av noen andre som hadde kjøpt rettighetene, som familien har solgt. Alt som var mummitrollet for meg, var borte. Boken var pedagogisk, forsiktig, og belærende. Feig. Innpakningen var den samme, og forskjellen subtil. Det var bare måten teksten ikke turte å dvele ved det usikre. I stedet ble det straks bortforklart, og unnskyldt. Noen har åpenbart forsøkt å analysere hva mummitrollet er, for å kunne gjenskape det. Det samme skjer i de fleste norske barnefilmer, hvor uroen allerede i samme scene blir avfeid som en feiltagelse. Mamma er ikke borte, du kunne bare ikke se henne! Jeg diskuterte dette en gang med en som jobbet med barnefilm, som forklarte hensynet til aldersgruppen, at man ville miste mange publikummere hvis det ble for skummelt. På den andre siden jobbet jeg med lydboken av Maurice Sendaks Til Huttetuenes Land, og vi diskuterte mye underveis hva det var som gjorde at nettopp denne boken hadde gjort et så dypt inntrykk på meg selv og mange andre jeg kjenner som får frysninger på ryggen og tårer i øyene bare de ser tegningene hans. Jeg tror vi kom frem til noe av det samme som Spike Jonze gjorde, da han lagde filmen med samme navn, på engelsk Where The Wild Things Are,med manus av Dave Eggers. Det geniale med denne filmen er nettopp at hovedpersonen Max sin aggresjon og frustrasjon ikke blir gjort til noe negativt, og dermed begrenset i neste scene. Den gjør tvert i mot at han flykter ut i det ukjente, vekk hjemmefra, og at han i filmen forblir i det ukjente helt til siste slutt. Det subtile emosjonelle samspillet mellom karakterene, de sårede følelsene, den helt naturlige og voldsomme ømheten og nærheten, sinnet, utbruddene, leken hvor alle knuser og kaster trær, er helt i tråd med en hvilken som helst dag i barnehagen eller på ungdomsskolen, umulig å holde ut til tider. Personlig synes jeg denne filmen, og spesielt boken, sier noe sentralt om ensomheten man føler som menneske, men også noe om hvor lettende, hvor enn flyktig, tryggheten føles. Det modige ligger kanskje nettopp i det å tørre å innrømme at trygghet er flyktig, på ordentlig. 
 
Fra Spike Jonzes film "Til Huttetuenes Land".
 
De mørke fortellingene jeg slukte i barndommen sitter fortsatt som en uro i meg, men en helt nødvendig uro. Hvis jeg ikke hadde hatt dem, hadde jeg heller ikke kunne satt ord på det, og ikke skjønt hva det var, og det ville vært mye mer forstyrrende.
 
Thora Dolven Balke
26.10.10
 

 
Thora Dolven Balke (f. 1982) er kunstner, av og til kurator. 
 
Siden endt utdannelse har hun vist separatutstillingen How to swallow a meteorite på Fimbul i Oslo, stilt ut i flere gruppeutstillinger i Norge og utlandet, på blant annet TAFKAG, Oslo, Lights On på Astrup Fearnley MoMA, Galleri Niklas Belenius i Stockholm, den 53. Veneziabiennalen i den Danske Paviljongen og verdens korteste, minste biennale; biennalen i Jafre, Catalonia. 
 
Hun driver også det kunstnerstyrte nomadiske galleriet Rekord i Oslo sammen med Eirin Støen, og kuraterer Lofoten Internasjonale kunstfestival (LIAF) 2011 sammen med Linn Pedersen. 

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>