Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Kva er «det beste»?

Alice (Marianne Haugli) leter etter en passende kjæreste på nettet. Foto: Svein Kristiansen.

Alice (Marianne Haugli) leter etter en passende kjæreste på nettet. Foto: Svein Kristiansen.

Berre det beste er godt nok for barn, hevdast det i institusjonane som produserer kunst for barn. Men korleis tenkjer dei største produsentane om innhald og kvalitet? Og kva tenkjer dei som evaluerer?

Den kulturelle skolesekken og Rikskonsertene er på kvar sine vis sentrale aktørar i arbeidet med barn og kunstnarlege opplevingar. 

 

 
 
 
Den kulturelle skolesekken (DKS) er overordna organisasjon for nasjonale og lokale aktørar, og gjennom denne skal barn og unge over heile landet få eit profesjonelt, mangfaldig og regelmessig kulturtilbod. 

 

 

 
 
På konsertfronten er Rikskonsertene (RK) eineståande som nasjonal aktør. I 2008 gjennomførte dei i alt 8 671 skulekonsertar og nådde 1 201 412 barn. I tillegg leverte dei 645 barnehagekonsertar, som til saman 20 072 individ fekk med seg. 
 
Både Astrid Holen, som er sekretariatsleiar for Den kulturelle skolesekken, og Ulrika Bergroth-Plur, konsertsjef for barn og unge i Rikskonsertene, er opptekne av at kvaliteten på produksjonar som kjem ut, skal vera høg. 
 
– Dersom vi mener noe med å gi kunst til barn og unge, bør det være godt, seier Astrid Holen, og legg til: – Mitt motto er at bare det beste er godt nok for barn. 
 
@lice - 2008 - Rikskonsertene/Riksteateret - Script by: Stig Bang/Alveberg.
 
Men er me flinke nok til å evaluera produksjonar og institusjonar når det kjem til innhald? Kva målestokkar har me for mål på kunstnarleg kvalitet? Er det nok at institusjonar har interne evalueringar, eller bør innhaldet dei leverer med jamne mellomrom bli vurdert av ein uavhengig part? 
 
Ein rører ved omfattande emne når ein stiller spørsmål om evalueringar og forsking på kunstfeltet. Somme meiner det er for lite av begge deler. Andre finn det problematisk at evalueringane i liten grad tek opp spørsmål om ein sentral del av feltet: Kvaliteten på det estetiske innhaldet. 
 

Difi (direktoratet for forvaltning og IKT) sin rapport om Rikskonsertene, er beteiknande i så måte. 
 
 

Etter at Nye tider – nye takter? vart presentert hausten 2009, kom høyringssvar frå Kulturrådet. Rådet meiner at det er eit langt større behov for vurdering av Rikskonsertene enn det Difi-rapporten dekkjer.Mellom anna ynskjer dei seg ein gjennomgang av Rikskonsertene si musikkpolitiske rolle i Noreg, samt kunstfaglege vurderingar av dei roller og funksjonar som Rikskonsertene har i norsk musikkliv i dag. 
 




Like mykje som ein kritikk mot Difi sittarbeid, kan denne understrekinga lesast som ei oppmoding til kulturdepartementet: Det trengst ei vurdering av kunstnarleg innhald, ikkje berre av organisatorisk effektivitet. 
 

Tydelege kvalitetskriterium 

Dette synet er Rikskonsertene langt på veg samde i. I sitt høyringssvar til departementet, etterlyste dei ein meir overordna gjennomgang av musikkfeltet. 
 
– For det første ønsker vi oss gjerne en tilbakemelding på de programmer som vi presenterer. Det er klart at vi mener det er viktig, seier Bergroth-Plur. – I høringssvaret vårt har vi dessuten etterlyst en mer helhetlig rapport. For å få innsikt i om det er et godt musikktilbud i Norge, burde man se på hele musikkfeltet samlet. 
Først da kan man, på en god måte, se om ressursene brukes riktig. 
 
For kvalitet kan målast, understrekar Bergroth-Plur. Og når det kjem til Rikskonsertene si skulekonsertverksemd, er kvalitetsvurdering ein viktig del av arbeidet. 
 
– Det er ikke, som mange tror, tilfeldig hvilke utøvere og program som blir tilbudt barna. I skolekonsertordningen har vi tydelig definerte kvalitetskriterier som vi jobber etter, som er bygget opp over mange år. Vi har jobbet mye – internt i Rikskonsertene men også i hele skolekonsertmiljøet – med å få gjennomslag for denne tankegangen. Nå har vi de fleste med oss, seier ho. 
 
Rikskonsertene sine kvalitetskriterium kjem til uttrykk gjennom eit evalueringsråd, «Programrådet for skolekonserter». Dette har eksistert i drygt 10 år, og består av produsentar, musikarar, representantar frå skulesystemet og Rikskonsertene. Alle nye produksjonar som kjem til innanfor ordninga vert evaluerte etter den første turneen, med tilråding om dei kan sendast ut på nytt – eller ikkje. 
 
@lice - 2008 - Rikskonsertene/Riksteateret.
 
Utvalet er ein variant av ønskekvistmodellen som opphavleg vart utforma i Danmark. Det ein konkret vurderer, er kvaliteten på innhaldet og utøvarane samt korleis programmet er tilrettelagt gjennom dramaturgi, scenografi og infomateriell. Relevans, kontekst, kompetanse og engasjement er mellom andre parameter som vert vektlagde i rådet. Er ideen god nok? Fengjer den? Er det flinke nok instrumentalistar, korleis kommuniserer dei, og korleis har ein teke skulen sine læreplanar til etterretning? 
 
Slike spørsmål er viktige i ein skulekvardag i stadig endring, meiner Bergroth-Plur. 
 
– I dag holder det ikke at utøvere bare står bak notestativene sine og spiller godt. De må også tørre å møte publikum på nært hold, ha mot til å bli synlige som utøvere og mennesker. Dessuten er det slik for oss at de estetiske prosessene begynner langt før konserten. Hvordan elevene er informert på forhånd er viktig, og de minuttene som måtte være av mulig kontakt mellom musikerne og publikum etterpå er også en del av totalopplevelsen. Mye av arbeidet rettet mot skolene handler altså om å gi lærerne hjelp til å sette konsertene inn i en sammenheng. 
 
For å leggja til rette har Rikskonsertene utforma boka Bruk konserten – Samspill, opplevelse og læring. Denne er meint som hjelpemiddel og inspirasjonskjelde for produsentar, og gjev innspel til skulen om korleis dei estetiske opplevingane kan nyttast også i andre fag. Målet er at det kulturelle tilbodet ikkje vert ei isolert oppleving men kan ha verknader ut over den enkelte konserten. 
 
 
– Etter denne modellen høyrest det ut som kvaliteten på opplevinga ofte vil vera avhengig av tilhøva på den enkelte skulen? 
 
– Det er vel alltid slik at enkelte konsertprogrammer lykkes bedre enn andre. Av og til har det med oss å gjøre, at vi ikke alltid lykkes med å oppfylle våre egne kvalitetsparametre. Andre ganger handler det om konteksten på skolen eller at skolen ikke ser kunstopplevelsen som en verdifull del av skolens hverdag. Men er det virkelig dårlige prosjekter fra vår side, kommer de ikke ut på nytt. 
 
– Du nemner at Rikskonsertene ynskjer å hjelpa lærarane med å leggja til rette, så konsertane kan setjast inn i ein større samanheng i skulen. Eitt av kvalitetskriteria dykkar handlar òg om korleis utøvarane har teke læreplanen i skulen til etterretning. Kvar meiner du grensa går mellom den kunsten som er til for seg sjølv, og den kunsten som er eit instrumentelt verktøy i skulen sitt danningsprosjekt? 
 
– Jeg mener at kunst alltid har en egenverdi, at kunst ikke trenger en «oppskrift» eller «brukerveiledning» for å kunne oppleves eller berøre, svarer Bergroth-Plur. – Men, jeg mener at det å gi lytteren hjelp, ved å åpne porter til musikken, ikke gjør musikkens egen verdi mindre. Både det å sette konserten og musikken i en kontekst og forsøke å vekke nysgjerrighet gjennom å gi publikum noen verktøy og nøkler på forhånd bidrar forhåpentligvis til at konserten kan blir en opplevelse som setter spor. 
 
– I tillegg mener jeg at vi må kunne finne løsninger som gjør at kunsten på skolen ikke blir en 40 minutters «kreativ pause», men at opplevelsen de får sees i sammenheng med den kunstaktiviteten som ellers skjer på skolen og på kulturskolen etter skolen for de av barna som går der. Vi som møter barnet i en kunstnerisk setting bør kunne samarbeide bedre. En konsert med barokkmusikk gjennom skolekonsertordningen kunne kanskje følges opp av en barokk-periode på kulturskolen? Og parallelt tas opp som historisk periode i undervisningen? Her finnes mye man kunne gjøre, uten at konsertopplevelsen av den grunn reduseres til å bli en instrumentell faktor i skolens hverdag. 
 
Lyriaka på Gamlegrendåsen, Rikskonsertene.
 
– Meiner de at det arbeidet de står for i dag er tilfredsstillande? 
 
– Jeg vil i grunnen si det. Vi har fantastiske konserter med stor variasjon – alt fra musikk som oppleves som «trygg» og kjent til for eksempel samtidsmusikk eller indisk raga. Mangfoldet er viktig for oss, selv om det setter større krav til oss med tanke på å hjelpe skolen i tilretteleggingen. I skolen i dag har elever og lærere mye å gjøre. Kulturkontaktene, som er vårt mellomledd og som skal informere inn i skolen om hva som kommer av konserter, forteller ofte at arbeidet deres blir forsømt: Dette er det ofte ikke lov til å prioritere på skolen. 
 
– Nok ein gong eit spørsmål for departementet? 
 
– Ja, vi har et Kunnskapsløft som i hovedsak er opptatt av andre ting enn estetikk. Samtidig er det vedtatt at barn skal oppleve kunst i skolen som en viktig del av barnets helhetlige utvikling. For at vi skal få en optimalisering og nyte godt av ressursene som legges opp fra både Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet innenfor kunst og kulturfeltet, burde nok departementene snakke mer med hverandre, seier Bergroth-Plur. 
 
– Har du nokon tanke om korleis ei slik optimalisering kunne løysast? 
 
– For å kunne definere en felles base for hvordan kunsten kan og bør bli en naturlig del av barnets liv i Norge – både på skoletid og etter – må departementene kunne se ting i sammenheng og ha en åpen dialog om hva den felles målsettingen egentlig er. Deretter må de ta de strukturelle konsekvensene av dette i form av tydeligere retningslinjer – direktiver men også insentiver – både til dem som leverer kunstopplevelsene og til skolen som mottakere. Jeg vet at departementene oftest ikke vil gi konkrete direktiver nedover i systemet. Men her snakker vi om faktorer som i dag er ganske uklare og som kan ha en avgjørende betydning for om de store budsjettpostene blir en suksess eller ikke. Mer tydelige retningslinjer ville sikre et mer likeverdig tilbud til alle barn i landet. Også der hvor det ikke finnes ildsjeler og innsiktsfulle rektorer på grunnskolen og kulturskolen, har barna rett til å få den samme kvaliteten og den samme kloke organiseringen og samhandlingen mellom aktørene. 
 
– Det er også andre ting man kunne gjort for å forbedre kommunikasjonen og samarbeidet mellom skolen som mottaker og kulturen som leverandør, seier Bergroth-Plur. – Man kunne opprette evalueringsråd innen for alle kunstformer, og brukerråd i alle fylker. Etter at referansegruppen for Den kulturelle skolesekken ble lagt ned finnes det ikke i dag noe formelt forum som sammen diskuterer kvalitet og som samlet kan gi sine råd til departementene. 
 
Animasjonsfilm laget av 6 klasse ved Strand skole i Vesterålen sommeren 2008;
Støttet av Sortland kommune og den kulturelle skolesekken. 

Det estetiske ikkje Difi si oppgåve 

Rikskonsertene meiner å ha gode ordningar for å vurdera kvaliteten på eigne produksjonar. Men bør det alltid vera opp til ein institusjon å vera den som vurderer kvaliteten på det institusjonen leverer? 
 
I prosjektplanen til rapporten, Nye tider – nye takter? siterte Difi departementet. Det å «sikre et godt musikktilbud i hele landet» var mellom grunngjevnadene for å gjera ein gjennomgang av institusjonen – som Difi understrekar at ikkje er ei evaluering, men ein gjennomgang. 
 
Som del av Difi sine mål for rapporten, var også det å vurdera Rikskonsertene sine mål, resultat samt mål- og rolleforståing teke med. 
 
– Kvifor er det då slik at rapporten handlar aller mest om organisatoriske, og ikkje dei estetiske tilhøva? 
 
– Departementets oppdrag til Difi kan bare være ett av mange elementer i departementets og andres arbeid for å sikre et godt konserttilbud, svarer Dag Solumsmoen, som var prosjektleiar for rapporten. 
 
– I det sitatet du viser til, brukte departementet da også formuleringen «Som et ledd i arbeidet med å sikre et godt musikktilbud i hele landet tar departementet sikte på å gjennomgå Rikskonsertenes virksomhet», med vår utheving. 
 
Datarock. Foto: Rikskonsertene/Stian Andersen.
 
– Mandatet slik det framgår av prosjektplanen vår, kan tolkes både vidt og mer snevert. Vi måtte velge en relativt snever fortolkning, både ut fra hensyn til kapasitet og tidsfrist og den kompetanse vi rår over. Dette valget kunne vi nok ha gjort mer eksplisitt rede for innledningsvis i rapporten. I praksis la vi hovedvekt på å få belyst Rikskonsertene som organisasjon, dels de interne sidene ved å analysere ressursutnytting og organisering, dels de eksterne aspektene ved å se nærmere på mål, strategi, rolleforståelse og utfordringer, blant annet med vekt på å belyse hvordan samarbeidspartnere og andre oppfatter Rikskonsertene. 
 
– Meiner de sjølve at rapporten leverer tilfredsstillande svar på om Rikskonsertene sikrar eit godt konserttilbod i heile landet? 
 
– Vår rapport går mer i retning av å svare på i hvilken grad Rikskonsertene som organisasjon og i sitt arbeid er godt innrettet på å sikre et godt konserttilbud i hele landet. Slik mener vi å ha bidratt til «et oppdatert kunnskapsgrunnlag for kulturpolitikken på musikkområdet», jamfør Kulturrådets høringsuttalelse. Men det trengs også andre bidrag med bruk av mer sektorspesifikk kompetanse for å gi et mer helhetlig grunnlag for vurdering. Når Kulturrådet i sin høringsuttalelse etterlyser en «kunstfaglig vurdering av de roller og funksjoner Rikskonsertene har i norsk musikkliv» og når det på Ballade.no etterlyses «en kjølig vurdering av de estetiske eller kunstfaglige rollene Rikskonsertene spiller, ikke minst på det såkalt flerkulturelle området», vil vårt svar være at vi ikke oppfattet dette som vår oppgave. 
 
– Ville de fokusert meir på det estetiske innhaldet dersom dette var ein meir tydeleg ambisjon frå departementet? 
 
– Vi ville nok snarere ha gjort departementet oppmerksom på at det i så fall ville kreve en annen type gjennomgang og med bruk av en annen type kompetanse enn den vi rår over. 
 
– Er det rett og slett ei for vanskeleg oppgåve å måla om konserttilbodet er godt nok ut frå kvalitative storleikar? 
 
– Generelt lar det seg jo gjøre å gi en musikkfaglig vurdering av et konserttilbud, og ved å innhente slike vurderinger fra flere sakkyndige eller interessenter, gjerne med ulike faglige ståsteder, kan man få et holdbart uttrykk for faglig kvalitet. Men Rikskonsertenes konserttilbud må jo vurderes langs flere dimensjoner: Nyskaping, sjangerbredde, publikumsoppslutning, geografisk spredning med flere. For hver av disse kan det vurderes kvalitativt og til dels kvantitativt hvor godt Rikskonsertene scorer, men som vi påpekte i rapporten, står Rikskonsertene her overfor vanskelige avveininger om hva som er «godt nok» og om hvor mye vekt de ulike dimensjonene skal tillegges når de utformer sitt konserttilbud. Det var derfor vi i rapporten anbefalte at det legges noen føringer ovenfra som kan gi en noe enklere prioriteringssituasjon for Rikskonsertene når det gjelder de offentlige konsertene. 
 
Figurteateret "Hunger", Den kulturelle skolesekken.

Etterlyser borna sin synsvinkel 

Difi er samde med dei andre aktørane i artikkelen om at det let seg gjera å finna haldbare måtar å uttrykkja og måla fagleg kvalitet på. Så gjenstår kanskje spørsmålet om dette elementet bør vera ein viktig faktor måla? 
 
– Vi snakker for lite om kvalitet, meiner Astrid Holen, som heilt klårt ynskjer seg meir forsking på estetikk og estetiske opplevingar – og særleg kva gjeld barn. 
 
Denne hausten lyste Den kulturelle skolesekken ut midlar til forsking. Formålet var å «utnytte eksisterende ressurser på best mulig måte og å bygge opp et forskningsmiljø i tilknytning til dette feltet». 
 
– Betyr dette at det er lite forsking på barn og kunstopplevingar frå før av? 
 
– Ja det mener jeg. Vi vet for lite om hvordan tilbudene fungerer – og vi vet lite om hvordan barn opplever kunst. Det siste synes jeg er det aller mest interessante; hva skjer i møtet mellom elevene og kunstnerne? Det er nok også dette som er mest vanskelig å måle. 
 
– Kvifor trur du me har så lite forsking på området? 
 
– Det er vel ikke et tema som er spesielt mye prioritert ellers heller. Vi ser at «barn og unge» er et greit punkt å ha med i tildelingsbrev fra staten og i andre sammenhenger, men satsningen på barn og unge er ikke flaggskipene til de store institusjonene. Det er bare Rikskonsertene som har dette som den viktigste delen av porteføljen sin; det er i grunnen helt enestående at de fra starten i 1968 bestemte seg for å ha en egen del som handlet om skolekonserter, seier Holen. 
 
– På samme måte har kanskje ikke barn og unge og kunst vært betraktet som særlig spenstig av forskerne. Den kulturelle skolesekken har eksistert siden 2003. Underveis har vært en del rapporter og det finnes både doktorgrader og masteroppgaver rettet mot feltet. Men i forhold til volumet på aktiviteten vår, kan vi nok slutte at dette ikke er det mest sexy å holde på med i forskningsmiljøer. 
 
Ved utlysninga av midla til forsking, var emneområdet delt i fire. Ein ville sjå på Den Kulturelle Skolesekken og -elevane, -kulturlivet, -skulen og -offentlege myndigheiter. Frå dette har Uni Rokkansenteret, som fekk oppdraget, utarbeida tre forskingsinnsatsar. 
 
Den første, Den kulturelle skolesekken, kunsten, elevene, lærerne og skolen er karakterisert som prosjektet sitt hovudinnsatsfelt. Dette vil ta føre seg elevane sitt møte med kunsten. Forskingsinnsats 2, Den kulturelle skolesekken mellom sektor og nivå, ser på forvaltinga av Den kulturelle skolesekken. Medan den tredje innsatsen, Den kulturelle skolesekken, kunst- og kulturfeltet, handlar om tilhøvet til kunstnarlege aktørar og institusjonar utanfrå. 
 
– Er de trygge på at Uni Rokkansenteret kan ivareta ynsket om å forska meir på estetisk oppleving og kvalitet? 
 
 
– Sånn Rokkansenteret har lagt det opp, vil det bli både kvantitative målinger og mer dyptgående intervjuer, og man vil også se på andre måter å få elevenes respons på. Det er store forventninger til prosjektet, men vi kan jo ikke vite sikkert i hvilken grad de finner ting som vi synes er spennende, seier Holen. 
 
– Hovudinnsatsfeltet veit me lite om: Kva meiner du sjølv er det viktige å fokusera på når ein forskar på barnet si oppleving av kunst?
 
– Jeg føler meg trygg på at forskerne har god kompetanse på dette feltet, men jeg vil tro at en kombinasjon av observasjon og dybdesamtale med barn, enkeltvis og flere, kan fange opp mye. I denne sammenhengen er det viktig at forskeren både har kompetanse på kunst- og kulturuttrykk og barnefaglig kompetanse. 
 
Omara Portuondo Divaen fra Buena Vista Social Club på turné i Norge! Foto: Tomás Miña.

Ulike formuleringar av kvalitet 

Borna sin synsvinkel er sterkt vektlagt hjå Holen. På spørsmål om kva kriterium som elles er viktige for å måla kunstnarleg kvalitet i skulesekk-produksjonane, trekkjer ho fram mykje av det same som Bergroth-Plur. Det skal vera godt handverk, utøvarane må vera gode og ha evna til å gå ut over scenekanten og møta publikum. Men Holen peikar på at formuleringane kring kvalitet kan vera ulike, avhengig av kva ein ser etter. 
 
– Unni Færøvik har nettopp levert en masteroppgave om kvalitet i Den kulturelle skolesekken. Hun har noen interessante synsvinkler synes jeg; hun ser på forskjellige diskurser for vurdering. Man har en sanselighetsdiskurs knyttet til det sanselige, kroppslige, og man har en kunstnerisk diskurs med kunstinterne kvalitetskriterier. Så kan det være en læringsdiskurs – med flere. Det er mange måter å se kvalitet på. 
 
– Videre synes jeg det er interessant det som påpekes i rapporten til Difi, at produsentene har så stor makt når det gjelder utvelgelsen av produksjoner. Man får «produsentblikket»; det produsenten liker er kvalitet. Men er dette nødvendigvis det barna selv opplever som god kunst? Jeg mener ikke at barnas synsvinkel skal være den eneste viktige. Elevene er forholdsvis ukyndige, og smaken deres utvikler seg sannsynligvis jo mer de har sett. Poenget er at det er et altfor lite prioritert område. 
 
– Meiner du at me per i dag har gode nok produsentar, samt ei god nok breidde mellom dei, så me får fram dei beste – og mest varierte – kunstnarlege produksjonane?
 
– Det er umulig å svare generelt på dette. Mange produsenter er svært gode og erfarne og bruker godt skjønn når de skal velge ut produksjonene, men det er også forbedringspotensialer, slik det er i alle sammenhenger, for den saks skyld også blant forskere, journalister og byråkrater, svarer Holen. 
 
– Men det kan lett bli snevert når én person gjennom mange år skal velge ut produksjoner for sin region i sitt kunstuttrykk. Det er alltid godt å samtale med andre, gjerne noen som har kompetanse innenfor andre kunstuttrykk. I noen fylker har man produsenter for alle uttrykkene i Den kulturelle skolesekken, og hvis disse har god dialog seg i mellom, kan det gi nye innspill når man skal velge ut. 
 
– På kva måte meiner du at borna sjølve kan bli meir integrerte i prosessen med å velja ut framsyningar? 
 
– Mange skoler har elevverter som tar i mot turnerende kunstnere og legger til rette for besøket på skolen. Jeg er sikker på at mange av disse vil kunne brukes i faglige råd i utvelgelsesprosessen av produksjoner, og det vet jeg gjøres enkelte steder også. 
 
– I det hele tatt tror jeg det ville være en berikelse å få med noen yngre stemmer. Vi skal ikke undervurdere barn og unges evne til å kunne skille mellom godt og dårlig. I den forbindelse kan jeg nevne den årlige utdelingen av Gullsekken, for beste skole og beste produksjon i Den kulturelle skolesekken. Der har vi også en egen elevpris, der elevene i fylket som er vertskap for Gullsekken, deler ut pris til den beste produksjonen i sitt fylke, seier Holen. 
 
Gullsekken 2010.
 
Kyndig eller ikkje: Med fare for at denne artikkelen går i ring kjem me mot slutten attende til at kunstnarleg kvalitet er subjektivt, og ikkje umiddelbart enkelt å fastslå. 
 
– Det vanskelig å vite hva det er som gjør at noe treffer, det ser man også i kunsten for voksne. Anmeldelser kan av og til sprike i synspunktet på hva som er godt og dårlig. Slik tror jeg det er med barn også. Når det er sagt, tror jeg at man blir bedre til å vurdere kvalitet jo mer man har sett og hørt. En garvet teateranmelder har lettere for å se svakhetene ved en produksjon enn en som anmelder for første gang. De som velger ut programmer er nødt til å høre mye og snakke mye om hva som er godt og dårlig, seier Holen og konkluderer: 
 
– Jeg har ikke noe fasit: Det er et vanskelig tema, men vi er nødt til å snakke om det. 

Ida Habbestad, tidligere redaktør for kunstløftet.no.
 

 

Linker: 

En gjennomgang av Rikskonsertene – DIFI rapport 2009:3 
 
Rikskonsertene: retningslinjer programrådet 
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>