Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Samtale om Samtidsorientert kunst for barn og unge i Lofoten

Under Stamsund Internasjonale Teaterfestival (SIT) 2010 ble det for fjerde gang avholdt en samtale for interesserte med tema Samtidsorientert kunst for barn og unge.

I panelet satt leder av tekstavdelingen ved Dramatikkens Hus i Oslo, assosiert kurator ved Avantgarden i Trondheim og prosjektlederen for Kunstløftet, Norsk Kulturråd, med kontor i Oslo. Moderator for samtalen var kunstnerisk leder av Teater NOR og SIT, med sete i fiskeribygda Stamsund. Salen var i tillegg spekket av taleføre fra både kunstfeltet, skolesektoren, akademia og kulturforvaltning. I forhold til tidligere år var konferanserommet til Stamsunds eneste restaurant mer fylt av meningstunge og engasjerte enn tidligere. Man kan si at samtalen fylte seg selv fra topp til tå og skapte det rom som initiativtakerne ønsket. Her var plass til alt fra usensurert og kritiske utsagn, til faglige innspill og endog det sedvanlige opprør fra salen etter at innlederne hadde snakket seg varme. Spørsmålene som ble reist dreide seg om ansvar innen førproduksjon (motivasjon, agenda, referanser, analyse), produksjon (kompetanse, økonomi) og distribusjon (DKS, internasjonal distribusjon). Det var stort sett enighet om at også barn og unge trenger kunstopplevelser, sågar høykvalitativ kunst, at man trenger å stimulere samtalen for å heve kvaliteten, at en fordypelse innen tema vil koste mer penger og at det i Norge, ut fra dagens nivå på tilskuddene til fordypelse, tenkning og innovasjon så var det best å forene krefter. To sentrale spørsmål var: 
Hva er egentlig "objektet" når vi samtaler om Samtidsorientert kunst for barn og unge?
Hvordan skal vi forene krefter og skape videre samtaler om samtidskunst for barn og unge? 
 
Fra seminaret på SIT. Foto: Ragnhild Lie.

Samtalestimulantene 

Representanten for vertskapet og kunstnerisk leder av SIT og Teater Nor innledet med å fortelle at de hadde fokusert på dette området i 10 år og hadde ønsket å fremme scenekunst for barn og ungdom som ikke bare dyrket eventyr og lek, men fokuserte på "samtidsånden". Fokuset på barn og barnekunst hadde gitt inspirasjon til og stilt verdifulle spørsmål ved deres egen kunstneriske produksjon som primært var rettet mot voksne. Engasjementet hadde endog utviklet seg til en ambisjon om å skape et "Senter" for kunst for barn og unge. Denne hybris hadde imidlertid vendt om til en tvil omkring egne motiver. Mon tro om de ikke selv i vel så stor grad som det tradisjonelle barneteatret hadde utviklet seg til voksenrepresentanter som i sitt umettelige behov etter å bearbeide egen forvirring, var i ferd med å tre voksnes erfaringer og problemstillinger over forsvarsløse barnehoder? Derfor denne samtalen. 
 
Tekstkonsulenten fra Dramatikkens Hus, med statlig mandat for å problematisere tekstbegrepet innen scenekunst, mente at teater for barn og unge fremdeles var billig, ufarlig og velmenende - tre adjektiver han mente ikke hadde noe med kunst å gjøre. "Barn var folk som ikke kunne protestere mot dårlig teater," hevdet han. Barn og unge hadde kommet i skuddlinja i bransjestriden mellom frifeltet og institusjonene. Med Dramatikkens Hus ønsket han å bidra til å fylle vakuumet som hadde oppstått mellom institusjonens "håndverksdyktighet, men kommersialisme" og frigruppenes "håndverksudyktighet, men oppfinnsomhet ". Dramatikkens Hus ville bidra med å skape prosser, fremme samproduksjoner og være visningssted. Han ønsket også med et tiltak han kalte "Talkshow" å skape fora for diskusjoner som lå mellom det private og det offentlige. Tekstkonsulenten var også klar i hva Dramatikkens Hus primært kunne bidra med: bidra til å forbedre tekstene og regien. Han håpet at de mange miljøer som arbeider med kunst for barn og unge i Norge kunne jobbe sammen, at de burde jobbe sammen. Dramatikkens Hus ville hente inn tekstprodusenter fra ulike genre, ulike skriftspråk samt invitere inn personer fra læreanstalter og forskning. Han passet også på å minne om at en større satsning på barn og unge innen Dramatikkens Hus ville forutsatte oppfølging og tilskudd fra det offentlige. 
 
Kunstkuratoren, med oppdrag til å samtidsorientere Avantgarden i Trondheim, ønsket å bidra til det han oppfattet at feltet manglet – nemlig en formulering av spesifikke problemstillinger. Han forsøkte å sette samtidskunst for barn og unge inn i dagens økonomiske, politiske og ideologiske situasjon, som han omtalte som å bære preg av en strukturendring innen nordisk kulturpolitikk hvor kunsten på grunn av trykket fra den globale kulturinstrien, i stadig større grad blir et instrumentelt verktøy i kunnskapsproduksjon. Den ikke-materielle produksjonen er blitt viktigere og mer dominerende enn den materielle produksjonen, hevdet han. Reklame, markedsføring, media, dataprogrammer, utdannelse er blitt viktige komponenter i økonomisk utvikling. Dette trykket skaper mer behov for "kritisk motstand". Kunsten må ikke lenger være kun oppbyggelig, effektivisere innlæring, gi oss mangfold, uttrykksevner, selvtillit, og heller ikke bli en "flink" kulturproduksjon som fiffer seg opp med de nye verktøy. Kunsten må "åpne for et subjektivt tenkesett, som synliggjør normer, maktstrukturer, formulerer ambivalente problemstillinger og peker mot mulige alternative scenarioer", kanskje til og med dyrke fram "et anarkistisk tenkesett", og ikke la seg ukritisk underlegge seg den gode viljen innen samfunnselite og forvaltning. Alternativet ble formulert som "de marginaliserte andre" hvor også barn og unge inngår. Kunstner bør holde mer stand overfor forvaltning og skolens rop etter verktøy til å realisere læringsmål og andre offentlige føringer. Og ikke kun tale til og for barn og unge, eller spille ut sin tradisjonelle rolle hvor kunstneren taler på vegne av andre eller representere de andres "samvittighet" eller bevissthet. Kunst for barn og unge må ta utgangspunkt i noe som interesserer kunstneren, men som samtidig berører og angår barn og unge. Han ønsket læreprosesser i grensesnittet mellom samtidskunst og utdannelse, som kunne gi rom for ambivalens, usikkerhet, tvil, motsigelser og åpenhet for vanskelige spørsmåls kompleksitet. Som en kommentar til kunstfeltet erklærte han "det ironiske prosjektet" for avgått med døden og formulerte ansvar, dette å komme nærmere "det virkelige" og "ta ansvar", som credo for dagens kunst. Problemstillinger som kunst for barn og ungdom bør ta opp er den nye arbeidløsheten, den nye økonomien, den globale handel, den økologiske trusselen, kampen om tiden og spørsmål som – Hvem styrer oss? 
 
Rolf Engelsen, prosjektleder for Kunstløftet. Foto: Ragnhild Lie.
 
Prosjektleder for Kunstløftet, med statlig mandat til å bidra til å heve status og kvalitet innen samtidskunst for barn og unge, tok i et polemisk innlegg et oppgjør med det instrumentelle kunst- og kultursynet som han mente fremdeles rår grunnen i Norge. Han ettersøkte en offentlig diskusjon av kunst for barn og unge og en avklaring av de begreper som han opplevde svever fritt innen dette feltet. Han ettersøkte bidrag fra både media, akademia/forskning, kunstutdanningen og kunstnerne selv som belyser dette problemfeltet. Han etterlyste mer oppfølging av dette feltet fra medias og fra Akademias side en hjelp til å verifisere det som blir gjort innenfor dette feltet. Ignorering fra medias og Akademias side bidro til en degradering av feltet og således til en opprettholdelse av status quo. Han savnet også initiativ fra kunstutdanningen, som han mente måtte bidra til diskusjon og utvikling av dette feltet. Han hadde også registrert en vegring overfor barn og unge blant kunstnerne selv, noe han så på som svært negativt. Han mente i motsetning til tekstkonsulenten at unge mennesker gir de voksne motstand og henviste til ungdommens språkrikdom, teknologiske overlegenhet (PC, nye media, sosiale kanaler). Han spådde at kunstnermyten og det tradisjonelle kunstparadigme var ut, og i ferd med å bli overtatt av et medialt paradigme. I kjølevannet av dette ville det utvikle seg en ny profesjon bestående av medievitere. Kunstnerne måtte oppdatere seg for ikke å falle av lasset i den mediale utviklingen vi var inne i. På vegne av Kunstløftet og i likhet med Dramatikkens Hus ønsket også han seg et større økonomisk spillerom for å henge med denne i utviklingen. Både forvaltning, kunstutdanning og skole inviterer ikke nok til dialog på tvers av sine profesjoner. Både DUS og Kulturelt Mangfold er fine initiativ, men preges fremdeles av for lite kritisk refleksjon. Kunstløftes representant ønsket et kunstfelt som ettersøkte barn og unges egne stemmer, deres egne historier, spørsmål og dramaturgi og også verk hvor barn og unge skaper selv og hvor kunstneren påtar seg en lyttende jordmorfunksjon. 

Behovet av de andre/fellessatsning 

Som svar til Kunstløftets leders ettersøkning etter forskning og oppmerksomhet fra det akademiske miljøet svarte en ansatt underlagt Universitetet i Tromsø at forskere stort sett er selvopptatte mennesker. Og det med rette. At forskere og akademikere valgte å tilfredsstille sin egen lidenskap, dyrke sine objekter kunne hun ikke se på som en fallitt. Er ikke dette heller realisme?, spurte hun. At forskere er egosentriske er ikke det verste. Forskere skriver om det de er opptatt av. Forskere som folk flest projiserer sine egne behov, lidenskaper inn i det de opplever. Voksne forskere kan ikke annet. Hvis hun i det hele tatt våget seg ut på barndommens stier vil hun valgt veien om Proust, ikke Anne Cath Vestly. Hvis hun hørte at man gir 40 millioner til forskning på barne- og ungdomslitteratur ville hun som forsker bli forbanna. Dette fordi en slik bevilgning i hovedsak ville tiltrekke forskere som har en tilbøyelighet til å projisere inn funn og svar som samstemmer med oppdragsgivernes ønsker. Forskere med et minimum av integritet løper ikke umiddelbart etter "nye objekter" og "nye verktøy". I en kommentar til instrumentaliseringen innenfor kunstfeltet advarte hun mot å overvurdere erkjennelse innen kunsten, og mente potensialet i kunsten i hovedsak er Nytelse og Glede. Der forvaltningen preker "Lev lenge, lykkelig og gjennomsnittlig", preker kunsten at vi må "Dø, og helst fort". Dette er det beste ved kunsten. Selv ble hun som filosof nervøs av programmer som heter "Filosofi i skolen". For du kan ikke filosofere under tvang. Du må ha et behov. 
 
En stipendiat fra Nesna Høgskole hevdet som svar til de som ropte etter hjelp til begrepsavklaring og verifisering, at Akademia ikke hadde definisjonsmakt. Hun minnet også salen om at det innen akademia er gjort mye forskning på barn og ungdomsfeltet, men at denne stort sett var forbigått i stillhet av forvaltingen og kunstfeltet. En animasjonskunstner med lang erfaring med arbeid med barn og unge henviste til egen praksis og ga sin oppskrift på å tilnærme seg barn og unge:
 
1) Marker at du som kunstner er proff. Dette aksepterer barn, dette synes de spennende.
 
2) By på deg selv. 
 
3) La ungene få by på seg selv. 
 
4) Og skap i lag med barn.
 
Hun definerte sin egen "genre" barnefilm som det barn forstår, som skal oppleves av barn. Som kunstner som arbeider med barn og unge må man stille seg spørsmålet: Liker jeg barn og unge? Kjenner jeg barn og unge? Én møteplass for voksne og barn er dataspill, fordi det blant annet forener alle uttrykk. 
 
Seminardeltakere. Foto: Ragnhild Lie.

Den kongelige instrumentelle skolesekken 

Naturlig nok var Den kulturelle skolesekken (DKS) også en skyteskive under debatten. Tekstkonsulenten mente at DKS mangler et kvalitativt distribusjonsapparat. Det lages mye, men få er de som ser det. Alle scenekunstnere som benytter DKS som distribusjonskanal, vil helst spille på arenaer i Tyskland. Konklusjonen er at for å tilfredstille både DKS, kunstnernes og forvaltningens behov så må vi ha mer penger. En representant fra en av de praktiserende teatergruppene kunne da opplyse at de på internasjonal basis var blitt sett av 50.000 publikummere. Prosjektlederen for Kunstløftet mente at håndverket hadde blitt bedre men at distribusjonen, formidlingen henger etter. Han advarte mot en skjønnmaling av distribusjonssida. En distributør og kvalitetssikrer fra Scenekunstbruket advarte mot å svartmale situasjonen og gi det inntrykk at det står dårlig til med kunst for barn og unge her i landet. Han møtte denne svartmaling ved rette oppmerksomheten mot prosjekter som Klangfugl og kunstnere som Tore Vagn Lid. Barn og unge er blitt mer kompetente. Også voksne sier ikke fra. Det norske publikum er ofte "veloppdragne". Innen barn og unge-feltet skjer det en gjenbruk av "gamle koster" (særlig regissører). Slipp nye talenter til var hans oppfordring. Mange av de unge han hadde møtt møter mennesker, her og nå. Det står ikke så ille til. I utlandet ser man til Norge, til prosjekter og satsninger som Klangfugl og DKS som forbildlige. 
 
Stipendiaten fra Høgskolen i Nesna mente at etter innføringen av DKS er diskusjonen om kunst for barn og unge nå flyttet til skolen og er blitt til en diskusjon om på hvilken måte DKS fungerer og bør fungere. Skolesekken medvirker til en utarming av kunstfaget i skolen. Lærere er mer og mer blitt "inkompetent" vertskap når kunstnerne kommer til skolen. Å bli pådyttet rollen som "inkompetent" skaper motstad. Alt ligger nå på KSYS, som gjør det lett for lærere og skoler til å distribuere, men samtidig fratar lærernes egne innspill. Det skjer også mye positivt innenfor DKS, men samtidig så hun tendenser til at DKS har utviklet seg til en institusjon uten diskusjon. Det er blitt vanskeligere å si noe om kunst for barn og unge. Kunst i skolen er blitt til en "ubekymret tilbudsliste". Distributøren fra Scenekunstbruket mente på sin side at diskusjonen innen DKS og Fylkeskommunen pågår! Det avikles seminarer, blant annet om kvalitet. Selv etterlyste han flere innspill fra kunstnerne i den debatten som foregår innenfor DKS. Og hvor er pressen? Når så man sist en anmeldelse av en skoleforestiling? Han hadde registrert at flere og flere kunstnere jobbet seriøst i relasjon til DKS og Fylkeskommunene. Kunstnere som lyttet til barn og unge og som hadde et ønske om å møte dem der de er. 
 
Kunstkuratoren, tekstkonsulenten og prosjektlederen. Foto: Ragnhild Lie.

Forslag til en framtidig bordsetting 

Seminaret mønstret som sagt interesserte fra ulike miljøer og profesjoner. Samtalen denne opplyste junidagen i Stamsund fylte seg selv fra topp til tå kan man si. Denne samtaleformen bør man opprettholde. Men for å tilfredsstille behovet for fordypning trenger man neste gang kanskje et supplement. Et supplement tilfredsstiller det behovet man ofte får etter makrodebatter - for ytterligere presisering av samtaleobjektet, mindre profesjons kyt, mer verbal nytelse. Makrosamtaler har som vane å hekte seg opp i dikotomier av typen "de som er inne" vs. "de som er utenfor", "vi på kontoret" vs. "vi som jobber der ute", "de tradisjonelle" vs. "de nyskapende", "kunstnere" vs. "pedagoger". Innenfor en festivalramme er det da kanskje raskest å gå tilbake til en samtale om det spesifikke "verket/prosessen". En samtale om et verk som alle deltagerne har sett. Altså en samtale hvor "objektet" i større grad blir avgrenset og holdt fast. For det er vel egentlig verket/prosessen og kunstneren vi til syvende og sist samtaler om. En oppskrift kan da være: 
 
1) La samtalen ta utgangspunkt i I-3 verk/prosesser hentet fra festivalprogrammet. Her mener jeg "forbilledlige" produksjoner, som direkte eller indirekte tangerer/illustrerer problemområdet. Av typen de verk/prosesser deltakerne hyppig refererte til under årets samtale – Tore Vagn Lids prosjekter med barn og unge som referansegruppe, Eva Meyer-Kellers Building after Catastrophes, Thomas Jahnsons workshop i Stamsund, Katrine Strøms Rust og fra årets festival program verker som Etienne Borgers Herr Mølsk, NIEs Kollaps og voksenforestillinger som Transiteatrets Ressentiment. På forhånd inviteres et knippe vitere fra ulike fagområder (psykolog, sosiolog, religionsviter - unngå kunstfagspersoner i denne sammenheng) til å kommentere verkene/prosessene ut fra deres (gjerne outsider) posisjon og med mandat om å vektlegge verkets "hva" (tenkning, retorikk, diskurs), ikke "hvordan" (virkemidler) eller "prestasjonen". 
 
2) Viterne fremlegger deretter sine funn for publikum. Fremleggelsen må være forberedt, skriftlig og man bør stille krav til fremføringen, at den i det minste holder folk våkne. For ikke å havne i forsvarsdialoger bør kunstnerne ikke delta i denne delen, Hvis de derimot ønsker å delta, bør de være forskånet fra å forklare seg. Viterne må på sin side ha rett til fritt å utale seg. Tilhørerne kan deretter kommentere kommentarene eller bidra til formuleringen. 
 
3) De forberedte innlegg, pluss referat fra seansen bør så gjøres skriftlig, slik at kunstnerne i ettertid skal kunne dra nytte av det om det er ønskelig. 
 
Jeg gjentar at dette er ment som et supplement. Samtalen denne opplyste junidagen fungerte som sagt godt. Folk forlot tilslutt Skjærbrygga og beveget seg videre til kveldens forestillinger, mange synlig opplyste, om enn ikke like opplyst som den midtsommernatten som sakte senket seg over Lofoten. Men det ville være for meget å be om. 
 
 
Preben Faye-Schjøll
21.06.10

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>