Månedens vektløfter i juni: Lars Mæhle
Vektløfteren er en månedlig sonde som Kunstløftet sender ut i kunst- og kulturfeltet for å undersøke hva ulike aktører tenker, erfarer eller opplever i utøvelsen av eller møtet med kunst for unge mennesker. Vektløfteren er en invitasjon til å tenke høyt og dele dette med Kunstløftet.no sine lesere.
PROSJEKT
Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?
Lars:
Dette er ingen liten oppgave! Hadde jeg vært et geni, ville jeg laget et slikt standard-skjellsettende prosjekt for lenge siden, antagelig. :-) Åkke som: Når den første prestasjonsangsten hadde lagt seg (eller ville den det?), ville jeg startet med følgende utgangspunkt: Barna selv må involveres.
Dernest måtte det ha noe med fantasi å gjøre – et prosjekt som kan fremme fantasien hos barn og unge. Alle barn har rikelig med fantasi. De har også den fordelen framfor voksne at de ikke – i like stor grad – legger sensur på seg selv. (Voksne er til gjengjeld særdeles flinke til å legge bånd på tankerikdommen – både hos seg selv og hos barn.)
Noe i retning av en utstilling eller et «samfunn» på nettet? Jo. Et nettsted der barn selv kan være med å bestemme innholdet, en tankesmie der unge kan boltre seg i ulike kunstneriske sjangre, legge ut tegninger, animasjoner, filmer, spille spill, stille spørsmål til voksne kulturarbeidere, besøke voksne kunstneres utstillinger, få tilbud om kurs i billedkunst & historiefortelling osv., finne lenker til andre spennende nettsider. I det hele tatt. En slags kunstnettby der barn kan komme og gå som de vil, og hvor de ikke blir møtt av moralske pekefingre.
OPPVEKST I KUNSTEN
Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?
Lars:
Jeg merker her at tankene mine straks vandrer i retning billedkunst. Jeg forsøker å huske en utstilling jeg har vært på i barndommen, et maleri jeg har sett. Dette er naturligvis en feilaktig, men ikke desto mindre vanlig innskytelse. Så snart begrepet "kunst" nevnes, knytter mange det straks an til visuell kunst.
Uansett: Jeg var ikke på mange utstillinger som barn, kan bare vagt huske én eneste en i Kulturhuset i Sunndal (hvor jeg kommer fra), en replikk en lærerkollega av min far kom med foran et maleri: «Den fesken der skulla du og e òg klart å mal, Magnus!»
Hvor jeg vil med dette?
To ting.
Den første: Et kort øyeblikk fryktet jeg at min barndom rett og slett var kunstløs, uten kunstneriske stimuli overhodet. Selvfølgelig er det en feilslutning. Jeg var omgitt av kunst hele tiden. Hadde ikke faren min kjøpt en boks med alle Beatles-albumene gjennom bokklubben? Spilte vi ikke hull i disse Beatles-LP-ene? Jeg kunne alle tekstene utenat, og selv om jeg ikke skjønte så mye av dem da (og kanskje enda mindre nå), så ga musikk & tekst meg kunstopplevelser. Og dét uten at jeg visste om det.
"The yellow submarine" av The Beatles.
Og hadde vi ikke et rikholdig bibliotek med barnebøker? Hva med André Bjerkes, Inger Hagerups og Halfdan Rasmussens barnerim? Er ikke det ordkunst på høyt nivå? Er ikke Alf Prøysens tekster det? Er ikke folkeeventyrene det?
Her er jeg framme ved mitt andre poeng: selve kunstformidlingen. Hvorfor var det ikke noen som kunne fortelle meg dette? At Beatles var kunst. At Alf Prøysen var det. At grunnen til at folkeeventyrene har tålt tidens tann nettopp er at de er historiefortellinger av høy kunsterisk klasse? Hvorfor var det ingen kulturarbeidere eller lærere som jobbet mer bevisst med og for barns (og voksnes) forståelse av kunst?
Forholdene rundt kulturformidling er kanskje bedre i dag. Det fins, så vidt jeg vet, også egne utdanningslinjer for kulturformidling. Men rent generelt frykter jeg at det fortsatt er en lang vei å gå her.
Hvordan jeg så skulle presentere mine barndomsminner for å gi ny innsikt i barndom og oppvekst? Aner ikke. Barndomsminner er jo individuelle, og utfordringen her ville da nettopp være selve formidlingen: å gjøre det individuelle allment. Siden jeg er forfatter ville jeg trolig skrevet en fortelling om det, om den gangen jeg var på utstilling og en lærerkollega av min far sa: «Den fesken der skulla du og e òg klart å mal, Magnus!»
MAKTKAMP
Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere. Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?
Lars:
Jeg ville satt opp et komisk-allegorisk skuespill, der utelukkende barn satt i maktposisjoner. De skulle bestemme ting ut fra sine ønsker, sitt perspektiv, mens de voksne måtte ta til takke med statistrollene. Barna skulle ha heftige budsjettmøter om hvordan pengene skulle fordeles mellom «Is- og brus-departementet», «Prinsesse-departementet», «Lekebil-departementet», «Star Wars-departementet» osv.
Denne forestillingen kunne godt ha blitt iscenesatt av barna selv, eller en leken teater-regissør, f.eks. Alexander Mørk-Eidem.
PROSESS/PRODUKT
Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?
Lars:
Jeg er på langt nær er like pessimistisk som premissmakerne for problemstillingen overfor. De skulle ha vært med på visningen av verdens første animerte langfilm, Snehvit (1937), for mine barn i 2010. De satt limt til skjermen i 1 time og 15 minutter. Dramaturgien er helstøpt – selv med tanke på dagens formspråk. Ikke mye oppløsning å spore der, nei.
Men til spørsmålet: Dialogen med unge mennesker i utformingen av kunstverk for barn kan ha både alt og ingenting å si. I noen tilfeller klarer kunstneren seg uten. De beste kunstnerne er dem som klarer å leve seg inn i barns kår og tilværelse, og så framstille dette på en måte slik at barn kjenner seg igjen i det. Alle har vært barn, også kunstnere, ja, det er vel nettopp dem som har opplevd sterke ting i barndommen som ofte blir kunstnere. Slik har de også gode forutsetninger for å skape gode kunstopplevelser for barn.
Men likevel: Ikke alle kunstnere er like flinke til å formidle kunst til barn. Og tidene endrer seg. Så også framstillingsmåtene. Man kan ikke leve i sin egen kokong.
Jeg er jo barne- og ungdomsbokforfatter, og jeg har hele tiden – og med hell – benyttet unge konsulenter underveis. Slik kan man få nyttige korreksjoner, innblikk i, og ikke minst unngå pinlige feil i framstillingen av barnas verden – i dag.
"Knoterud FK" illustrert av Steinar Moldestad.
VISJON
Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida?
Lars:
Noen kunstneriske rom vil bli lukket, mens andre vil åpne seg. Det er vanskelig å si hva f.eks. internett og ny teknologi vil ha å si for utviklingen av kunstformer – og for samtalene om kunst. Noe vil helt åpenbart endre seg. Men jeg håper selvsagt også de såkalt tradisjonelle uttrykksformene, og kunstformidlingen som sådan, vil ha en sterk(ere) posisjon.
Kunst for barn og unge bør innen den tid ha blitt en naturlig del av undervisning og samfunnstilbud, det være seg store byer så vel som små steder. Og politikere i 2040 forstår naturligvis at kunstneriske opplevelser og tilbud for barn har like forebyggende og helsebringende effekt som idrett. På apotekene får du filmer, bøker, illustrasjoner og musikk for barn på blå resept. Barn har sin egen kulturformidler tilgjengelig på mobilen. Og på betal-tv vil klassikere for barn være gratis. Kort sagt: Pengene vil være på bordet. Barn vil bli sett og satset på.