Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Månedens vektløfter i august: Sverre Waage

Cirkus Xanti

Cirkus Xanti

Vektløfteren er en månedlig sonde som Kunstløftet sender ut i kunst- og kulturfeltet for å undersøke hva ulike aktører tenker, erfarer eller opplever i utøvelsen av eller møtet med kunst for unge mennesker. Vektløfteren er en invitasjon til å tenke høyt og dele dette med Kunstløftet.no sine lesere.

PROSJEKT

Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?
 
 
Sverre:
Siden kunst som fenomen ikke har en spesifikk kjerne som gir grunnlag for en definisjon, dvs ingen kan egentlig si hva kunst er og kan være, tenker jeg mer på grunnlaget for kunstopplevelsen – årsaken til at den skjer. Hvordan kan et barn lære å se og lytte? Kan et barn lære å bli nysgjerrig? Eller er det medfødt og vil det da forsvinne når det ikke blir belønnet? For kunst slik jeg opplever det, er egentlig ikke noe annet enn oppfattelsen som skjer hos mottakeren, i dette tilfelle meg selv. Michael Kirby prøvde seg på en definisjon som gikk omtrent som følger:"...læring gjennom betydningsfull estestisk persepsjon...". Men det er nesten som en hund som løper etter halen sin.
 
Fra forestillingen Trollringen. Foto: Stian Frøysang.

I 1982 deltok jeg på et dramakurs på Oval House, hvor lederen holdt et lite foredrag først. Hun snakket mye om kjernen i hennes forståelse av kunst. All oppfattelse skjer gjennom prosessen: nysgjerrighet, interesse, forståelse. For kunstopplevelsen (eller som Kirby: betydningsfull estetisk persepsjon), gjelder samme prosessen: nysgjerrighet, interesse og ny forståelse.
 
Men hvordan måles eller erkjennes denne nye forståelsen? Her oppstår et nytt problem: den kan ikke måles. Hvordan forklare en blåfarge til en som er født blind?
 
Min start mot den vegen som førte til at jeg ble opptatt av kunstneriske uttrykk startet ved at jeg som barn ble dratt opp av senga og ut i naturen, før dagen grydde, hver søndag morgen hele året av min far. Han forklarte hva alt var, hva det het, hvor det kom fra. Jeg måtte smake på kvister, blader for å skille det fra andre trær, vi telte harer i lysninger i skogen osv. osv. - og samtidig spurte han meg hele tiden om alt mulig, inkludert gangetabellen. Flettet inn i dette kom et mylder av historier og anekdoter.
 
Foto: Magnus Jonas Fjell, http://myrsild.blogspot.com/
 
For meg satte dette i gang en indre verden som etter hvert ble vel så viktig som den ytre. Når Robert Wilson skriver om Christoffer Knowles, hans autistiske samarbeidspartner, og beskriver Knowles rike "inner screen", så kjenner jeg meg veldig igjen. Eller når biografier om Ragnild Jølsen beskriver hennes ensomhet og brevskriving til kattene hennes i barndommen. Denne gjenkjennelsen som er så viktig for utvikling av en egen identitet og tilhørighet kjenner jeg bare igjen i kunsten og naturen. Alt i mellom har jeg bare opplevd som overflate som vedlikeholdes og forsterkes av mennesker og systemer som kun tenker profitt, kortsiktig begjær og forbruk. Det finnes ikke frihet, kun natur og kultur. Natur er det som er, kultur er hva naturen brukes til, og alt levende har en like sterk kultur, også estetisk kultur. Det er bare vi mennesker i vår arroganse som tror at vi er så forskjellige fra dyrene, plantene og insektene – historien skrives som sagt av "seierherrene".

OPPVEKST I KUNSTEN

Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?
 
Sverre:
Her dukker spesielt to frem..... selv om bare det å tenke på dette setter i gang en kjedereaksjon som får et mylder av minner til å velte frem. Men jeg prøver nå å holde fast i disse to siden det ikke spørres etter natur, men kunstsammenhenger for barn:
 
Min farfar var en litt skremmende mann, kjempestor og tykk som en vintønne, han svingte slegga si rundt og rundt i hagen, han var idrettsmann, velkjent av alle, men noen ganger fikk jeg lov å sitte på fanget hans og han leste for meg i en barnebibel med store glansede kopier av gamle malerier. Dette satte i gang en brennende interesse for bøker og bilder.
 
Et annet sterkt minne var fra barnehagen. Jeg gikk på en katolsk barnehage med ekte nonner i svarte og hvite gevanter, noe som var en opplevelse i seg selv, men de spilte dukketeater for oss. Dette var ikke noe søtt og uskyldig dukketeater – jeg husker fremdeles hvordan jeg ble slengt fra intens innlevelse og glede til en skjelvende angst som gjorde at jeg løp og gjemte meg når den grønne krokodillen med det røde gapet og de store hvite tennene kom frem...
 
Sirkus som jeg er spesielt opptatt av, og som jeg aldri har sett på som noe annet enn en av mange teaterformer, har jeg sett fra før jeg kan huske, og var for meg en fantastisk levendegjørelse av alle eventyr og drømmer. Det var et totalteater av sanseopplevelser fri for alle sosiokulturelle koder.
 
Sirkus gav meg den sterke følelsen av at verden der ute var full av eventyr, og bare jeg ble stor nok skulle jeg ut og ta del i det virkelige eventyret.
 
Fra forestillingen "Trollprinsen". Foto: John Hughes.

MAKTKAMP

Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere. Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?
 
Fra forestillingen "Vintersol". Foto: Stian Frøysang.
 
Sverre:
Jeg vil simpelthen svare at så lenge barn og unge fjernes fra naturen er all kunst også bortkastet – eller den blir en del av den overflatiske forbruksspiralen. I Wales har de et ordtak som sier: "You have to know your own square mile to be a real artist".
 
For noen år siden da jeg jobbet en del på Madagaskar med gassiske scenekunstnere slo det meg at det var så få glade barn i byene, men bare glade barn på landet. Like fattige var de alle sammen, men de som levde i små jordbrukslandsbyer var lykkelige og friske, kontrasten var slående. 

PROSESS/PRODUKT

Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?
 
Sverre:
Jeg kan komme med et helt konkret eksempel knyttet til Sirkuslandsbyen vi holder på med å bygge opp for å få til en reell utvikling av sirkus som scenekunst i Norge. Vi har to hovedfokus: det ene er å vise at sirkus er en seriøs forestillingsform for voksne på lik linje med hva f.eks. Dansens Hus og Black Box Teater viser. Det andre er å åpne sirkus opp mot barn og unge, ikke bare som et sosialt og pedagogisk virkemiddel, men som et eksempel på at fysiske ferdigheter kan gi nye estetiske dimensjoner og læring.
 
Vi har fått laget et small scale-sirkus som både skal være et sted sirkusartister kan utvikle forestillinger for og med barn, men også et sted barna selv fritt kan lage sine egne forestillinger. Vi har en del inngrodde konvensjoner å kjempe med, men også sosiale fordommer mot ekstreme fysiske ferdigheter som et estetisk virkemiddel.
 
Den canadiske sosiologen Paul Boissac har skrevet mye om sirkus, og han hevder at moderne forskning kan vise at genene våre husker situasjoner som gjenoppleves gjennom sirkusartistenes fysiske ferdigheter og åpner opp dører mot en mer helhetlig forståelse av oss selv som mennesker.
 
Jeg er ikke så opptatt av å nå flertallet av barn, men heller av å nå barn som tror de er ensomme med sine tanker, bilder og indre historier. Hvis en forestilling kan skape bare en liten bro over i et tryggere og åpnere selvbilde for et barn, er det mer enn verdt alt arbeidet.
 
Jeg har hatt små barn rundt meg som far i 35 år, så det er klart det er en sterk påvirkning og inspirasjon. Men skraper en vekk lagene av metoder, trender, bølger og loops, så står det grundige forarbeidet igjen, et brennpunkt som svir hull til å se gjennom. 
 
Fra forestillingen "Sirkus Cirka". Foto: Stian Frøysang.

VISJON

Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida? 
 
Sverre:
Jeg vet ikke. Det er det beste jeg kan svare. Jeg var mentor i en kort laboratorieperiode for den finske forestillingen Petit Mal, som kommer til sirkusfestivalen vår nå i Torshovparken den 8. og 9.september. En av dem uttalte at bakgrunn for forestillingen de skulle lage var et barn han hadde sett på en togreise gjennom et krigsherjet land og en by i ruiner. En liten gutt stod nede i et bombekrater med 3D-briller på og lo. Barns lek og kunst har ofte mange likhetstrekk.
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>