Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Alvorlig talt

Illustrasjon: Une Holden Vadstein

Illustrasjon: Une Holden Vadstein

Fragmentert kommentar til Kunstløftets kongress «Vi prøver å planlegge det helt perfekt».

ALVORLIG TALT
A: Kunstløftet skal evalueres
B: Rives ned?
A: Nei, nedmonteres, de skal ta ut de beste bitene og …
B: Sprenges?
A: Kanskje, men det må gjøres med høy presisjon
B: Det kreves stor kunnskap for å gjøre det
A: Kunnskapen er der, de skal ta vare på avfallet, noe kan brukes videre
B: Kan de ikke gjøre en ombygging
A: Vet ikke enda
B: Typisk at det spres miljøgifter i slike rivinger
A: Ja, men de planlegger å gjøre det helt perfekt
 
 
OPPROP
A: Skal vi vitalisere samtalen om kunst for barn og unge?
Kor: Ja, det skal vi, ja det skal vi!
A: Vil dere være elever ?
Kor: Ja det vil vi!
A: Vil dere lære?
Kor: Ja det vil vi!
A: Dele kunnskap?
Kor: Ja det vil vi!
A: Gi perspektiv til fremtidens kunst for barn og unge?
Kor: Ja, det vil vi!
A: Da starter vi med en kongress
Kor: Ja vi kommer!
A: Hvem er dere?
Kor: Kunstnere, lærere, regissører, scenografer, skuespillere, kuratorer…
 
Barn: Vi vil også være med!
A: Dere er for små!
Kor: Alt for små.
Barn: Vi er også kunstnere.
A: Nei, det er bare tull.
Kor: Dere er for lave.
A: For lav status.
Uten at noen så det snek barna seg med på kongressen. De la seg under stolene, bak sceneteppet, under talerstolen, en klatret opp i taklampa og så ned på de gråhårede skallede hodene. De ble liggende der hele kongressen. De sov litt når det ble kjedelig, og klappet i smug. Uten helt å ville det selv skjedde det noe med dem. Sakte forvandlet de seg til små maur. De krøp frem fra gjemmestedene sine: opp langs føtter, ned i gensere, underbukser og inn i armhuler. Folk ble urolige, bekymret, det var noe som plaget dem. Det klødde i hjertet, urolig, litt redd, vekket til live en uro de ikke kunne slippe. En tanke om at det var noe de hadde oversett, noe de hadde glemt da de diskuterte og arbeidet. 
Bekymret reiste de hjem fra kongressen, det var helt perfekt!
 
 
AVKLARING
- VI ER ENIGE OM AT KUNSTFAG ER VIKTIG I SKOLEN.
- VI ER ENIGE I AT KUNST ER VIKTIG FOR UNGE MENNESKER.
- VI ER ENIGE I AT DKS OG KUNSTLØFTET HAR VÆRT MED PÅ Å HEVE STATUSEN FOR KUNST FOR ET UNGT PUBLIKUM.
- VI ER ENIGE I AT KUNSTEN ER KOMMERSIALISERT.
- VI ER ENIGE I AT DOMMEDAG KOMMER EN GANG.
 
VI ER IKKE ENIGE OM HVORDAN KUNSTNERE OG SKOLEN KAN SAMARBEIDE ELLER HVORDAN KUNSTNERNE SKAL SE PÅ SKOLEN SOM ARENA.
DET ER SÅ MYE UENIGHET OM DET AT DET BLIR INGEN AVKLARING 
 
 
BEHØVER VI UTDANNING?
Sceneanvisning
Alle deltagerne kommer litt forvirret inn, hvor skal de være? De har følelsen av å være elever første skoledag, det er vanskelig å finne frem, de skjønner at det er planlagt, de skal føle seg som elever. De setter seg i en ring på stoler. Det er lærere, kunstnere, studenter og forfattere. Tilsammen 11 deltagere. Workshoplederen er litt grå i håret. Han lener seg tilbake på stolen, litt kul, så begynner han å snakke, han er engasjert, ivrig, snakker fort.
 
Han heter Henning Gärtner, er dramatiker, skribent, litteraturviter og pedagog. Den ene av deltagerne har lest at han ikke er skuddredd, det kan virke som det stemmer. Han skyter fra hofta når han snakker, kaster ut sannheter. Kanskje for å provosere? At han er tydelig gjør at deltagerne blir tydelige tilbake, de tenker litt før de snakker.
 
1. akt
H: Jeg vil lage en workshop om å rive ned skolen. Trenger vi skole?
Skolen ødelegger barns kreativitet, barn er født genial og kreative, men de blir alle puttet inn i den samme kvernen der de mister sin egen stemme.
I den offentlige skolen skjer det en strømlinjeforming, rebellen i oss blir nedtrykt, det blir verre og verre, man blir ødelagt.
Jeg tenkte først å lage en workshop om å ta vekk institusjonen skole, men så tenkte jeg at tar man vekk institusjonene tar man også vekk rammene som gjør at vi kan holde på med det vi gjør. Vi trenger ikke legge ned skolen, men revolusjonere den slik at vi ikke trenger å drive en praksis som bryter ned elevene, men bygger dem opp. Hvorfor må vi gå så lenge på skole for å bli en del av samfunnet? Hvordan kan vi hjelpe elevene til å ville bli en del av fellesskapet og se hvor de passer inn der?
 
En av deltagerne tenker at den tanken er gammel, det har vi hørt før tenker hun, men sier ingenting. Det er jo ikke sikkert at det var akkurat det han sa, ingen vits i å være negativ helt sånn i starten. Hun tenker på boken «La skolen dø». av John M. Steinberg og Summerhill- skolen i England som drives etter prinsippet «Læring uten makt» og er kjent for sin frie oppdragelse. 
 
E: Vi trenger jo kunnskap så på en eller annen måte må vi jo få det.
H: Ja , det er riktig, men vi må gjøre det uten å undergrave andre. Gjennom å være lærer står man i fare for å overse andre mennesker.
 
2. akt
Alle får fortelle om sine forbilder. Hvem har betydd noe for deg i en læringssituasjon?
Han deler elevene i grupper, med hvert sitt bord med papir på. På alle bordene står det spørsmål som deltakerne skal skrive ned stikkord til:
- Hvordan har skolen hjulpet meg / hindret meg i å finne min stemme?
- Hvordan kan jeg bidra til at unge finner sin stemme?
- Mitt ansvar for fellesskapet.
 
Elevene får se Pink Floyds musikkvideo «Another brick in the wall».
 
E: Da jeg gikk på skolen så husker jeg mest at det var læreren som ble undertrykt og ikke elevene. Læreren ble tråkket på og plaget.
 
Så er timen over og alle går ut. Noen blir stående igjen å diskutere.
 
3. akt
Elev1: «Læreren blir undertrykt» Enn at hun sier noe sånt! …hun har hatt det lett på skolen…
Elev2: Hm.
Elev1: Ja, men all forskning viser at det er lærerne som ikke bruker seg selv i undervisningen som blir mobbet. Lærerne som ikke forteller noe om seg selv og tar på seg en maske når de går inn i undervisningen. Elevene tror at de lærerne bor på skolen og ikke har noe liv utenom, de ser ikke på dem som mennesker og derfor kan de plage dem. Det er som i «The wall», der lærerne skifter ansiktsutrykk før de møter elevene. «Læreren som blir undertrykt» - slikt sier bare flinke jenter som aldri har hatt det vanskelig på skolen. 
 
Elev2: Henning burde vært sendt ut av Kristin Halvorsen til alle skolene i hele Norge.
Elev1: Nja.
Elev2: Jeg mener det! Dette er så viktig, han snakker om hvordan virkeligheten må inn i skolen, det må være rom for følelser. Det må være rom for sorg. Skolen som institusjon må ikke være på siden av samfunnet, men en del av det. Lærere må stille de rette spørsmålene, engasjere elevene slik at de blir kritiske til verden rundt seg. Slik at de får lyst til å være en del av samfunnet og gi dem redskaper for å takle sine egne liv. 
Elev1: Hm.
Elev2: Ja, gi Henning Gärtner til folket! Det er dette som kan redde en skole i krise.
 
 
BEKREFTENDE RYKTER OM KUNSTNERTYPER I SKOLESEKKEN
Det kommer til å bli et sikkelig sjøslag mellom disse måtene å tenke kunst og formidling på.
 
Kunstnertype 1 Lider av pedagogangst: hva kommer de andre til å si om meg nå som jeg jobber i skolen, ikke tatt alvorlig, mislykket kunstner. Angst!
 
«Jeg jobber i Den kulturelle skolesekken fordi det er der pengene er, jeg er tvunget inn i et system jeg ikke vil være i. Kunsten min blir presset inn i et system hvor den ødelegges. Lærerne er sure og elevene blir ikke tatt ordentlig vare på av skolen. Jeg er på turné altfor lenge. Kunsten min blir en samlebåndproduksjon. Jeg er kunstner - ikke lærer.»
 
Kunstner 2 «Har et hjerte som banker for ting som hun tror på». Oppriktig engasjert i det arbeidet som gjøres på skolen og i møtet med elevene.
 
«Jeg synes skolen er en utrolig arena å ta utgangspunkt i for kunstnere. Vi kan bruke kunsten til å underbygge strukturer i samfunnet eller for å kritisere dem og bryte opp.
Ved å jobbe i skolen får du jobbe i samfunnet, kunsten får møte folket. I skolen er det alle slags mennesker fra alle slags samfunnslag. Der har vi mulighet til å møte dem som vanligvis aldri ville gått på teater. Vi har mulighet til å gjøre en forskjell.»
 
 
UROEN BRER SEG I GANGENE
Hviske, tiske, hviske, tiske, i gangene, i røyketeltet, på flyet, hviske tiske, samtalen vitaliseres. Det snakkes høyt! Byen fylles av stemmer som har vært på kongressen.
 
En dame har oppdaget maurene som kryper over kroppen hennes. Hun prøver å tråkke på dem, da skriker de og spiller Justin Bieber høyt og hun skjønner at hun har tapt og går hjem. 
 
Noen andre blir sittende på en benk ved Akerselva.
A: Urolig
B: Ja, jeg merker det jeg også
A: Urolig for om DKS kommer til å bestå
B: Patetisk, det er så mye annet som er viktig, så mye å uroe seg over
A: Nei, ikke så viktig, men viktig
B: Støtteordninger til kunstnerne har alltid forandret seg
A: Ja, men dette handler ikke bare om kunstnere
B: Nei?
A: Det handler om likhetstanken, at alle barn i skolen kan få noen opplevelser. Det er en opplevelsesfattigdom i Norge, DKS kan gjøre en forskjell slik at alle barn i Norge har vært på kino, sett en teaterforestilling, vært på kunstutstilling, møtt kunstnere, skapt kunst selv og slik fått se seg selv på nye måter.
 
En dame står øverst på hustak og snakker i ropert.
«La kunnskapsdepartementet og utdanningsinstitusjonene selv ta ansvar for å utdanne lærerne til å bli kompetente i kunstfag.»
 
En forsker har klatret opp på et annet hustak på og roper tilbake.
«Hallo, hallo, kan noen høre meg! Vi har forsket og forsket, snudd på hver en stein og vi kan ikke finne ut noe annet enn at det beste for elevene er at det brukes kunstfag i skolen. Hvorfor hører ingen på meg? Estetiske fag i skolen! Noen rapporter viser at hvis ikke læreren har kompetanse og allikevel bruker det så kan det gjøre vondt verre. 
Dere må våkne opp og se at estetiske læringsprosesser tar i bruk følelser, tanke og handling i innlæringen. Ting de lærer gjennom estetiske fag kommer de til å bruke som en referanse i sine liv i forhold til seg selv og andre. 
Dette må utdanningsinstitusjonene ta på alvor.»
 
Noen sprer rykter fra Nord.
Har du hørt det? Det er helt forferdelig. En skole i Troms sa nei til å se forestillingen «Fredlaus» av Hålogaland teater, fordi den handlet om skillsmisse og det ble et for vanskelig tema å ta opp med elevene. Skjønner ikke at det skal være et vanskelig tema når de fleste av lærerne er skilt og kanskje 50% av elevene har skilte foreldre.
Skolene skal ikke selv kunne velge hva de vil ta i mot av ulike forestillinger i DKS. Det skal ikke være opp til lærerne å avgjøre om de har lyst til å se den. 
 
De synges stille på en pub. 
Melodi: Ingen klarer helt å høre hvordan melodi det er, kanskje er det «Kjærlighetsvisa» eller «Halleluja»? Nei, ikke noen av dem, men det er en fin sang, det er alle enig om. Alle synger med selv om det er en folkelig sang. Sangen blir sunget i mange år.
 
Skolesekken e så bra
den synes vi at alle må ha
sekken som går ut å te heile Norge
vi vet at en heil verden træng 
men det e jo det at dæm mangle peng
ikkje tænk på dæm no
bare tenk på ungan 
som vi skal se og hjepe te at skal vokse å gro
 
Feilan te sekken e mang
fordelinga e skeiv og skjer av en fylkesmann
det sitt noen kontordama dær 
og langt inn i sekken græv
men vi ska ta sekken tilbake
fylkesfolkan ska ikkje få styr
som nånn ville dyyyyyr
 
Kuratoran ska ta over
og følge sekken sitt mandat
vi træng ingen mellommenn 
som fylkessnobba som spare peng
og ikkje ser at heilheten i sekken bli borte
Vi skal ikkje stå om nån år å lure
på kor sekken blei av
vi ska ikkje græv vår eiga grav
 
Tænk no på korr bra det blir
med kuratora som kjøre stil
Kunstneran blir sett å hjulpe te
tett fulgt opp av dæm som kan det
 
Dæm kunsteran som ikkje vil
føle dæm har gått sæ vill
i det hælvettes skolesystemet
dæm kan bare dra dit pepperen gror
og lage kunst en anna plass
for sækken vårres e ikkje nåkka utedass
Lag kunsten dokkers på galleri
for i sekken ska man føl sæ fri 
og ikkje plages av kunstnera 
som bruke sekken for selvrealiseringa
 
Skolesekken skal bestå, hei å hå
 
 
Rebekka Brox Liabø er teaterarbeider
23.06.11

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>