Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Det gjør ingen ting å bli sliten når det er så mye gøy

Fra «Smart as a donkey». Foto: TamTam teater

Fra «Smart as a donkey». Foto: TamTam teater

Mini midi maxifestivalen er en internasjonal profesjonell teaterfestival som arrangeres av Vestlandske Teatersenter på flere steder i Bergen i begynnelsen av november. Jeg tok med meg min datter Ada og noen venner av henne for å se flere forestillinger, litt for å snakke om dem og sammenligne stykkene, og litt bare for å ha det gøy.

Det jeg var mest interessert i å spørre dem om, var hva det var de så, og hva de syntes om det som skjedde på scenen?
 
Vi hadde snakket om det å gå på festival på forhånd. Alle ungene er 6 år, og går i samme klasse. Jeg ville at Ada skulle ha med seg noen på sin alder for å få litt mer ut av diskusjonene. De trigger hverandre veldig lett. Mener den ene noe, så mener den andre det samme, i hvert fall når de er i «pitch». Dette selvsagt på både godt og vond. Godt fordi da kommer det mer betraktninger, og vondt da de helt klart legger seg på hverandres synspunkter. Det er viktig å være enig. Gøy var det uansett.
 
Ada går i første klasse på Christi Krybbe skole i Bergen, og har vært med på teater og dans siden hun var baby. Vi har ofte snakket om hva vi har likt og prøvd å beskrive ting. Det vi prøvde på denne gang var å gå på flere stykker innenfor et kort tidsrom; å være på festival.

Latter forbudt

Temperaturen utendørs var lav men hos Ada og Natalie var den høy da vi hadde fått billetter til festivalens åpningsforestilling som var «Latter forbudt» med Nakkesleng produksjoner. Vi gikk på premieren. Først kjøpte vi popkorn, så stilte vi oss opp i køen, og jeg kunne se at forventningene var store. Da vi kom inn og fikk oss en plass på første rad kom det først en mann som skulle holde tale. Det var Bergens nye kulturbyråd som skulle debutere. Da gikk popkornene ned på høykant.
 
Så kom Heidi Marie Vestrheim inn, og siden hun var kjent og likt av ungene, så jeg at det var mer interessant å forholde seg til siden de glemte å spise popkorn. Hun snakket og spilte en sang som hun hadde laget selv. I programmet sto det at forestillingen var anbefalt for 9 år +, men vi tenkte at vi kunne prøve å se det allikevel. Sånt bare må prøves ut.
 
Fra «Latter forbudt». Foto: Nakkesleng produksjoner.
 
Etter forestillingen var det tid for en liten samtale, før det skulle gjøres lekser.
 
- Hva var det dere så i kveld?
- Vi så en teaterforestilling hvor det var forbudt å le, men vi lo allikevel. Alle fikk lov å le etter en stund. Det var en mann som hang litt frem og tilbake, og sa at det var forbudt å le, men vi lo allikevel, men vi holdt oss for munnen slik at ingen kunne se at vi lo. Det var presidenten som hadde bestemt at det var forbudt å le, men etter at babyen i stykket hadde begynt å le, begynte de andre å le også, også statsministeren. Babyen fikk han til å le òg. Når ministerne lo fikk de andre lov til å le og, og så skulle alle få middag. Det var veldig bra at alle fikk lov å le til slutt. Vi skjønte ingenting av og til i stykket, sa Ada og Natalie, nesten i kor hele tiden.

Smart as a donkey

Neste forestilling var dagen etterpå. «Smart as a Donkey» var en relativt enkel historie og ungene var denne gang innenfor den annonserte målgruppen 6+. Det kunne man lett se, da det var lett for dem å følge med. Barna satt på noen lave benker foran de voksne i salen, og før selve forestillingen begynte, spilte de ganske meditativ musikk i høytalerne, noe som gav en viss ro i forsamlingen, og satte den litt vare forsiktige stemningen som preget hele forestillingen. Det visuelle var forførende da den også brukte en enkel form for animasjonsfilm, som tok fortellingen ut i et større fantasiunivers. F.eks. ved hjelp av et enkelt skyvbart målebånd, kunne man illudere en snegl. Alle figurene som kom inn i eselets univers var laget av tekanner og vesker, ja kort sagt ting man kunne finne på et loppemarked. Denne ordløse forestillingen dreier seg om et lite esel og alt det kommer ut for i sitt første møte med den store verden. Det må lære å finne ut av ting, bl.a. at det finnes positive og negative krefter i omgivelsene, og det må lære seg å ta seg frem i en verden som byr på mange utfordringer.
 
Fra «Smart as a donkey». Foto: TamTam teater.
 
Jeg intervjuet Ada og Natalie rett etter forestillingen. Ideen om at de skulle bli intervjuet gjorde dem begge veldig aktive og begeistrete. Jeg skulle altså spørre de om hva de synes, og så skrive det ned etterpå. Dette blir gøy.
 
- Hva handlet dette om da?
- Stykket handlet om et esel som bodde med en tekoker med briller som ikke var snill, fordi han tok eselet i fengsel bare fordi han jobbet ikke hardt nok. Det var ikke pga av at han var lat men han jobbet ikke skikkelig.
 
- Var det flere med i stykket?
- Der var mange flere med i forestillingen bl.a. en kikkert og to slemme økser som krasjet i en bil, og det var ikke bra selv om de ikke var snille. De slemme øksene tok skoene til eselet opp i et tre. Eselet var allikevel heldig fordi det var noen som hjalp han. Han var av og til også litt lei seg fordi noen hadde mobbet han og tok skoene, det var ikke bra.
 
- Hva skjedde med eselet?
- Eselet havnet på et sirkus til slutt, og der møtte han en jente, og da ble det bra. Fordi det var litt trist først fordi han måtte være i en boks på sirkuset, og det likte han ikke. De skulle vise noe og vi måtte klappe.
 
- Var dette slik som i virkeligheten?
- Nei, det var ikke sånn som i virkeligheten for man så jo menneskene, men det gjorde ingen ting fordi det var gøy allikevel. De hadde bl.a. en pil som gikk i alle retninger og eselet ble veldig forvirret. Musikken var veldig fin, fordi melodien var av og til litt trist og av og til litt glad. Av og til var det dag og av og til var det natt. Bl.a. i fengselet var det natt, en sommerfugl kom, og da måtte han lure seg ut av fengselet. Der var det ikke gøy. Det var urettferdig at han havnet i fengselet. Han gjorde så godt han kunne, og allikevel puttet de han i fengsel...og mange var slemme, spesielt øksene.
 
Svarene var gitt nærmest i kor på den måten at den ene begynte setningen og den andre avsluttet den.

Charlies unge

Vi fortsatte vår festivalrunde med å besøke Pantominteatern som spilte «Charlies unge» på Ungdomhuset 1880, kl 17.00 rett etter SFO-en, med en bolle med sjokoladebiter i hånden.
 
Dette er en iscenesettelse av Charlie Chaplins stumfilmklassiker i en melankolsk og humoristisk historie om fattige og rike, barn og foreldre i en verden der ikke alt er svart hvitt. Det var en vakker, varmhjertet og teknisk finurlig mimeforestilling om landstrykeren som tar seg av et foreldreløst barn. Denne var også innenfor målgruppen, og nå var det tre venninner som skulle se dette stykket sammen.
 
- Likte dere forestillingen?
- Ja, dette var den gøyeste forestillingen vi har vært på.
 
- Hva var det dere likte her da?
- Jeg likte at hun jenten og han faren fant på så mye gøy. De hadde de det fint sammen, og gjorde av og til litt gale ting også. De tok babyen fra moren og det er galt.
 
- Kjente dere dere igjen i forestillingen?
- Nei, sies det bestemt. - Ingenting, og jeg vet hva det betyr at man kjenner seg i igjen, at det er noe som er make, og jeg kjente meg ikke igjen i forestillingen fordi det er ikke make til slik jeg har det sier Ada.
 
- Hvem var med i stykket?
- Politiet og en jente og en far og en mamma, men mammaen var alle (dvs. flere roller). De som var i kloakken var skumle og stjal babyen. Der var også en tyv og en vaskehjelp og en stor sterk mann som slo pappaen fordi han hadde skadet datteren hans. Det var noen som ble skremt av babyen, og de var litt skumle, de var fattige og var i kloakken og var skumle. Det med politiet var gøy da de løp rundt omkring og de sloss med lekehunden.
 
- Hadde alle det like fint?
- Nei, ikke alle. Pappaen og ungen hadde trøbbel av og til og det var gøy. Fordi jenten og faren og politiet løp rundt omkring. Hun damen mistet babyen, og det var ikke bra for da fikk hun ikke babyen hjem, men på slutten ble mannen kjæreste med hun rike damen og alt gikk bra til slutt.
 
Fra «Charlies unge». Foto: Pantomimteatern.
 
Noe jeg synes er viktig med å ta med barn på disse forestillingene er å inspirere dem til å gå på teater senere i livet også, og ikke bli vaksinert mot opplevelser i teateret for bestandig. Selv husker jeg da vi måtte på klassiske konserter på skolen, og vi kjedet oss veldig, men for min del gikk det bra. Jeg vet om andre som ble hardere skadd.
 
Under mini midi maxi festivalen besøkte vi også franske Turak Theatre som spilte «New and Short Stones» og «Knutsen & Ludviksen» på DNS. Barna hadde også sett «Kasse Madsen» med skolen.
 
Avslutningsvis, etter at hverdagene var blitt mer normale, ville jeg stille Ada noen spørsmål.
 
- Synes du det var gøy å være på festival?
- Ja. Vi så mange stykker, og det var gøy.
 
- Det ble ikke for mye styr da?
- Nei. bare litt, av og til var det litt stress å rekke de forskjellige stykkene, og skifting av klær og frem og tilbake.
 
- Lærte du noe?
- Nei, men kanskje litt. Jeg lærte at vi ikke skal stjele babyer.
 
- Ble du sliten av så mange forestillinger?
- Ja, men det gjorde ikke noen ting, for det var så gøy.
 
 
Bidrag til artikkelserien «Ung i kunsten», av Jørgen Knudsen, komponist og utøver, og far til Ada (6).
25.11.11

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>