Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Et spørsmål om prestisje

Ole Marius Hylland, Bård Kleppe og Heidi Stavrum fra Telemarkforskning har evaluert Kunstløftet.

Ole Marius Hylland, Bård Kleppe og Heidi Stavrum fra Telemarkforskning har evaluert Kunstløftet.

Kunstløftet er evaluert, og vi refererer her fra seminaret ved lanseringen av rapporten «Gi meg en K».

Prestisje på kunstfeltet er preget av seige strukturer som ikke Kunstløftet rår over. Dette var en av konklusjonene når resultatet av evalueringen ble presentert onsdag 21. september. Seminardeltakerne tok det som en utfordring. I kurven ligger nå en rekke konstruktive innspill som kan bidra til å føre prosjektet nærmere målet om å heve prestisjen til kunst for barn og unge. Om seminaret var et fruktbart møte mellom forskningen og aktørene som evalueringsinsentivet skal være aktuelt for, får fremtiden vise.

En laudabel karakter 

Onsdag 21. september var dagen da Kunstløftet skulle møte kunstnere og kulturarbeidere for å diskutere fremtiden. Kulturrådet hadde trommet sammen til seminar i anledning lanseringen av evalueringsrapporten "Gi meg en K: En evaluering av Kunstløftet". Presentasjonen stod kulturforsker og prosjektleder Ole Marius Hylland i Telemarkforskning for. Spøkefullt ga han prosjektet en laudabel karakter, men var snar til å påpeke at den innbyr til mange interessante diskusjoner, nettopp fordi prosjektet berører kjernemomentene i hvordan Kulturrådet arbeider, og kanskje også bør arbeide, i følge ham. Og diskusjoner ble det. Undersøkelsen har dreid rundt to sentrale problemstillinger orientert om Kunstløftets organisering og arbeidsmetoder og i hvilken grad de er egnede midler til å nå prosjektets målsetninger. Hyllands presentasjon var konsentrert om fire utvalgte konklusjoner og de tematiske inngangene til dem. Seminaret på sin side ble organisert for å samle folk til samtale rundt resultatene av evalueringen og på den måten bringe forskningen ut i feltet.
 
Ole Marius Hylland fra Telemarkforskning.

Paneldebatt og diskusjoner 

At der var et behov for å si noe om Kunstløftet kom til uttrykk gjennom paneldeltakerne og et engasjert publikum senere på ettermiddagen. I panelet satt; Ola E. Bø, dramaturg ved Det Norske Teatret og tidligere medlem av Kulturrådet, Helene Illeris, professor i fagdidaktikk ved Universitetet i Agder og medlem av Kulturrådets fagutvalg for barne- og ungdomskultur, Tore Vagn Lid, regissør og kunstnerisk leder for Transiteatret, Karin Sunderø, prosjektkoordinator ved Gosen skole i Stavanger og Kai Johnsen, frilansregissør og kunstnerisk leder for utvikling ved Dramatikkens hus. Det var spørsmålet om prestisje til kunst for barn og unge, og hva som kan bidra til å heve den, som engasjerte mest, helt i tråd med Kunstløftets mandat. Et annet tema som ble tatt opp under evalueringsseminaret var i hvilken grad Kulturrådets økende makt påvirker kvalitet og refleksjon. Skolenes rolle i formidlingen av kunst for barn og unge, og hvordan Kunstløftets produksjoner kan oppnå kritikk og omtale i media var andre problemstillinger som ble reist, nettopp fordi kunstprosjektene det her handlet om i liten grad har blitt anmeldt. 
 
Fra venstre: Ola E. Bø, Helene Illeris, Tore Vagn Lid, Karin Sunderø og Kai Johnsen.

Prestisje til kunst for barn og unge

Ambisjonen med Kunstløftet har ikke bare vært å øke kunstnerisk kvalitet for målgruppen, men også å heve refleksjonsnivået for denne kunstens vilkår. Helt siden 1960-tallet har denne kunsten hatt en viktig plass i norsk kulturpolitikk, men fordi den ikke ble tatt tilstrekkelig på alvor meldte det seg et behov for en mer tilspisset satsning. Det var som et ledd i denne tankegangen at Kunstløftet ble etablert i forrige rådsperiode, fortalte Asta Busingye Lydersen, som er nestleder for Kulturrådet. 
 
En av Kunstløftets hensikter har altså vært å øke prestisjen til kunst for barn og unge i kunstfeltet. Evalueringen konkluderer at: "Prestisje i kunstfeltet er preget av seige strukturer, delvis implisitt i selve måten kunstfeltet, "the artworld", er bygget opp på. Det er ambisiøst over grensen til det urealistiske at et tidsavgrenset prosjekt som forvalter 6-7 millioner kroner, skal kunne påvirke disse strukturene i stor grad."
Men det konkluderes også slik: "Det er rimelig å anta at prestisjen som er knyttet til arbeidet med kunst for barn og unge vil stige med et økende antall anerkjente prosjekter og kunstnere som retter seg mot denne målgruppen". Med andre ord tenker forskerne seg at kvantitet og kvalitet vil kunne gjøre dette feltet mer attraktivt for kritikk og omtaler. 

Aslaug Nyrnes sitt kommentarinnlegg 

Aslaug Nyrnes' kommentarinnlegg før pausen var et høydepunkt. På en uhyre subtil måte gikk hun i nærkamp med problemstillingene og materialet fra evalueringen. Nyrnes, som er professor i kunstfagdidaktikk ved KHiB, holdt et tankevekkende foredrag om måten kvalitet blir forvaltet og utviklet gjennom verbalspråket, og siktet spesielt til administrasjons- og søknadsprosessene i Kulturrådet: "Språket i en prosjektpresentasjon kan være døren inn", hva er det som kvalifiserer? "Er prestisje knyttet til det høystemte?" spurte hun. Nyrnes var enig i at verbalspråket kan bidra til å bevisstgjøre og kvalifisere kunst, men påpekte samtidig verdien av å kjenne verbalspråkets begrensninger, nemlig at det kan virke hemmende på kunstens eget formspråk.
 
Aslaug Nyrnes.
 
Hennes kommentar var orientert omkring to av evalueringens sentrale problemstillinger: "På hvilken måte blir kvalitet forvaltet og forstått i kunstløftet? Og: Er det rett og effektivt at et og samme prosjekt både skal støtte kunstproduksjonen og fremme diskusjonen om kunstproduksjonen?" Hun stilte seg ydmyk overfor alt arbeid som er lagt ned i søknader, søknadsbehandlinger, prosjektutvikling, gjennomføring og arbeidet for og gjennom rammeverket, og overfor rapporten som hun mente har ført frem til tydelige poeng. Hennes kommentar problematiserte Kunstløftets rolle i forholdet mellom kunstproduksjon og diskurs. Evalueringen etterlyste en større bevissthet omkring Kunstløftets rolle som kunnskapsaktør innad i Kulturrådet og Hylland kommenterte at dette er en diskusjon som han syntes Kulturrådet bør løfte frem. Nyrnes, på sin side, støttet koblingen mellom kunstproduksjon og det å fremme diskusjonen om den samme kunsten. Hun pekte på det som et godt eksempel på hvordan verbalspråklig arbeid kan bidra til kvalitet: "Her i ligger muligheten til å få frem detaljene", konstaterte hun.
 
Nyrnes har tidligere publisert boken Ut frå det konkrete: bidrag til ein retorisk kunstfag didaktikk (2008). Kunstfaglærerne kom også på banen i innlegget. I motsetning til det prosjektlederen for Kunstløftet, Rolf Engelsen har uttalt til forskerne, poengterte hun at kvalitet i kunst for barn og unge ikke ligger i forholdet mellom barn og kunst, men handler om situasjonell tenking. Situasjonell forståelse er en kvalitetsmarkør som oppstår over tid. "Å lese situasjonen er noe både kunstneren og pedagogen må kunne", sa Nyrnes. Med henvisning til Kunstløftets ambisjon om å styrke kvalitet og heve refleksjonen når det gjelder kunst for barn og unge mente hun derfor det kunne være en idé å inngå samarbeid med de kvalifiserte kunstfaglærerne, en yrkesgruppe som jobber metodisk med kompetanseheving og refleksjon i kunstfeltet.

Hvor er barna og de unge?

I evalueringens konklusjon råder det usikkerhet om hvordan kunstprosjektene har nådd ut og fungert i praksis, fordi det har vært lite oppfølging av de konkrete prosjektene innad i Kunstløftet. Med tanke på at prosjektlederen for Kunstløftet har uttalt at kvalitet er noe som oppstår i det barna opplever at kunsten angår dem, er det tankevekkende at det ikke finnes dokumenterte opplysninger som sier noe om mottakernes opplevelser av kunsten. De var også mange som savnet stemmen til barna og de unge blant informantene i evalueringsrapporten. 
 
Å kjenne sitt publikum er fundamentalt for å kunne lage god kunst, minnet Kai Johnsen oss om. Det at barn og ungdom ikke hadde blitt brukt som informanter i evalueringen av Kunstløftet, opplevde han derfor som veldig problematisk. "Å ta med ungenes refleksjonsnivå ville gitt denne rapporten et videre uttrykk" i følge Ola E. Bø. Han syntes det var merkelig om det ikke fantes folk mellom 0 og 26 år som er i stand til å formidle sine erfaringer av kunsten. Et av hans forslag var å etablere et nettrom hvor barn og ungdom kan kommentere forestillingene og på den måten oppøve kritisk refleksjon og evnen til å sette ord på sine opplevelser.
 
Blant publikum satt en representant fra barneombudet som har jobbet med barns rett til kunst og kultur siden 2005. Hun fortalte om stor motstand mot målgruppetenking i kunstmiljøet og hadde en klar formening om at dette kommer av at fokus har vært på tenkingen om kunsten som en autonom størrelse. Autonomitenking er en side ved kunstfeltet som evalueringen har belyst som en mulig årsak til at kunst for barn og unge har lav prestisje. Det blir da referert til kunstsosiologiske analyser, inspirert av Pierre Bourdieu som hevder at det autonome alltid vurderes høyere enn det heteronome. Kunst for barn blir sett som mindre uavhengig og dermed mindre autonom, noe som har ført til at den har lavere prestisje. Et annet problem som knytter seg til målgruppetenking, og som Johnsen også trakk frem, er at kunst som har veldig generelle målgrupper alltid vil møte problem med å oppnå høy status i kunstfeltet. Hvilke kilder han baserte dette utsagnet på, og hvilke kunstprosjekt han her tenker på kunne vært interessant å få nærmere kjennskap til. Slik han så det er utfordringen derfor ikke se på barn som en målgruppe, men flere. Bøs idé om et nettfora vil absolutt kunne være et tiltak der det vil være mulig å sortere uttalelsene fra barn og unge inn under prinsipielle målgrupper, sett ut fra ulike forskningsøyemed.
Hva skjer nå?
 
Ellen Aslaksen.
 
Tone Gelleins film, en kortfattet kavalkade over utvalgte kunstprosjekter som har blitt til med støtte fra Kunstløftet, dannet et illustrativt bakteppe for seminaret. Som overgangssekvens mellom filmen og det hun kalte "kalde" fakta, introduserte Ellen Aslaksen seminaret som et møte mellom forskningen og aktørene som evalueringsinsentivet skal være aktuelt for. Og det ble det: i salen satt nærmere 100 kunstnere og kulturarbeidere som var interessert i Kunstløftets fremtid. Aslaksen, som er forskningsleder i Kulturrådet, poengterte at evalueringen er ment å gi Kulturrådet et utgangspunkt for å jobbe videre med de spørsmålene som prosjektet reiser. 
Innspillene fra deltakerne manglet ikke, og like lite manglet diskusjonene kritisk brodd. Seminaret kan på den måten sies å ha oppnådd sin hensikt, å bringe forskningen ut til høring. Den 27. september ble det bestemt at Kunstløftet fortsetter fire år til. Det gjenstår å se om de blir tatt opp til vurdering i Kulturrådets videre arbeide med å fremme kunst for barn og unge.
 
 
Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa, kunsthistoriker
30.09.11

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>