Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Klasserommets demokrati: om kunstundervisning i skolen

Maria Lind, direktør ved Tensta Konsthall og Rickard Borgström, kurator.

Maria Lind, direktør ved Tensta Konsthall og Rickard Borgström, kurator.

Kommentar til Kunstløftets kongress «Vi prøver å planlegge det helt perfekt».

Hvordan står det til med undervisning av unge i den norske skolen i forhold til kunst og litteratur? Dette spørsmålet lå til grunn for Kunstløftets konferanse Vi prøver å gjøre det helt perfekt. For meg, som betrakter og utenforstående (jeg deltok ikke aktivt på noen workshops eller holdt noen innlegg), er det åpenbart at dette er spørsmål man bør stille seg med det aller største alvor. Jeg kjenner ungdom og barn som frustrert forteller meg om den program-pregede og oppskriftsmessige undervisningen som foregår på norske skoler – også i dag. Det er selvfølgelig unntak her, ildsjeler som bryter med normen, det er det ingen tvil om, men jeg mistenker at situasjonen ikke er helt ulik da jeg selv gikk på grunnskolen og, deretter, gymnaset. En situasjon som jeg da – som nå – oppfatter som helt uholdbar. 
 
Dette har to hovedgrunner. For det første at man underviser med en underliggende tvang: det er lite lystbetont når man skal lese de norske klassikerne eller ta den obligatoriske runden på Nasjonalgalleriet for å se Munch eller den norske Nasjonalromantikken. For det andre – og dette er det mest kritikkverdige etter min mening – er hvordan skolesystemet legger opp til standardiserte lesninger av klassikerne. Når man leser Ibsen er det, for eksempel, kvinnefrigjøringen han tar for seg i Et dukkehjem. Punktum. Eller, for å gå mer på detaljnivå, blir man oppfordret til  lese poesi med tanke på hvilke "virkemidler" forfatteren bruker. Instruksen er gjerne – finn similen i dette diktet, finn metaforen i denne novellen. Osv. Når man tenker slik er det ikke rart at store mengder elever hater både kunst og litteratur som pesten. Litteratur og kunst har jo med å tenke utenfor de vante mønstrene, om å kunne se verden og seg selv utenfor boksen! 
 
Jeg skal ikke klage mer over dette nå, men det var i hvert fall med stor interesse jeg gikk på Vi prøver å gjøre det helt perfekt. Det var en rekke seminarer, workshops og forelesninger å spore og mange av de jeg fikk mulighet til å overvære var absolutt på riktig spor. Maria Lind, den renommerte kuratoren, holdt en av mange interessante workshops. Kunstløftet skal ha honnør for høyt nivå på deltagersiden. Sosiologen Zigmunt Bauman, som jo er en regelrett teori-superstjerne, manet til besinnelse i forhold til instrumentaliseringen av kulturprodukter. – Kunst og litteratur skal ikke være dekorasjon for borgerskapet, men være medium for erkjennelse og langsomhet.
Men høydepunktet, for min del, var faktisk Henning Gärtners innlegg om Ibsen. Gärtner, som både har vært aktiv i teater og som kritiker i Morgenbladet, jobber for tiden som lærer og trakk opp noen perspektiver som kanskje var radikale, for noen, men som for meg var right on target. 
 
Henning Gärtner
 
– Ibsen er en del av vår kollektive underbevissthet. Vi vasser i Ibsen, sier Gärtner. 
– Har man først fått Ibsen inn i livet sitt får man han ikke ut igjen, han kommer tilbake som en boomerang og slår deg i hodet. 
 
Ganske riktig. Men det finnes, heldigvis, håp, ifølge konferansens Ibsen-ekspert. I stedet for å påtvinge elevene autoritære lesninger må man heller bruke umiddelbare reaksjoner, spontane magefølelses-uttrykk for å diskutere teksten. Det er underordnet hva teksten, etter tradisjonen eller konvensjonen, skal bety; det som er viktig er å koble seg på elevenes liv og hva de oppfatter som viktig i sine hverdager. På denne måten aktualiseres også Ibsen. Målet er ikke å overføre en interesse for Ibsen – eller hvilken som helst kanonisert forfatter eller kunstner – men å skape et rom hvor elevene selv kan oppleve det som kan være relevant for dem i de aktuelle tekstene, den aktuelle kunsten. Å lese litteratur dreier seg om kritisk tenkning og demokrati, sier Gärtner. – Å ta siste ordet og fortelle hvordan noe skal leses er ikke demokrati, fortsetter han. 
 
Gärtner er inne på noe helt avgjørende her; spørsmål som er berørt av blant annet en pedagog som Paolo Freire, som insisterer på at man må oppgi det han kaller "bank-modellen for læring", hvor eleven er en tom, passiv konto som læreren fyller på med kunnskap. Kanskje en enda mer interessant analogi her er Jaques Rancieres radikale pedagogikk i Den uvitende skolemester, hvor det skisseres en modell hvor ikke læreren definerer seg som den som kan noe og eleven som den som ikke kan noe. Det man bør gjøre, mener Ranciere, er å ta utgangspunkt i en situasjon som er demokratisk fordelt mellom elev og lærer: i en slik situasjon sirkulerer rollene og målet er at alle skal lære noe. Kunnskap er noe som blir til i interaksjon mellom en lærerinstans og en elevinstans; det er noe som fremføres og skapes, snarere enn noe kvantifiserbart som kun kan overføres fra en beholder (lærer) til en annen (elev). 
 
En annet interessant aktør på konferansen, som berører mange av Rancieres poeng, var den italienske filosofen Franco Berardi. Selv om Berardi var alt annet enn generøs i sitt innlegg – faktisk var han unødvendig kryptisk – formidler han likevel helt sentrale tanker og trekker opp et mer generelt bilde man med fordel kan betrakte konferansens tematikk ved hjelp av. Vi befinner oss jo i, som han påpeker, en opplevelsesøkonomi, hvor det ikke er kunnskapen som sådan som er det sentrale, men vår opplevelse av den. Kunnskap oppfattes gjerne innenfor en slik økonomi som en vare. I opplevelsesøkonomien er ikke en bil lenger en bil, men "opplevelsen av natur". Et par sko er ikke lenger et par sko, men evnen til å just do it. Vi må ikke gjøre kunnskapen til et produkt som skal selges til elevene. På lik linje med hvordan varer på et marked presenteres med henblikk på å skape en minneverdig opplevelse, må vi vokte oss for at skolen blir en underholdningsmaskin, et show. 
 
Franco Berardi
 
Det er derfor ingen motsetning mellom avansert refleksjon og sterke tradisjoner og læring. Eleven trenger motstand, eleven trenger diskusjon og kritisk tenkning. Men poenget er at denne samtalen skapes gjennom å se hvilken verdi den kanoniserte litteratur og kunst har for eleven i elevens livssituasjon – ikke ved å insistere på den overleverte bokstav.
 
 
Kjetil Røed er kunstanmelder
23.06.11

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>