Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

"Syk pike" av Edvard Munch og "Albertine" av Christian Krohg

Nasjonalgalleriet. <br>Foto: Heiko Junge

Nasjonalgalleriet.
Foto: Heiko Junge

"Da får du avslutte shoppingen tidlig", sier jeg. "Klokken tre møtes vi i Nasjonalgalleriet, for da skal vi se på malerier." "Oh shit, KUNST", sier Mathea: "BORTKASTET TID!" Men jeg holder for ørene og allierer meg med hennes mor.

13 er en mystisk alder. Er det som 13-åring man går fra å være barn til å bli voksen? Ikke voksen i den forstand at man kan ta ansvar for sine handlinger, så klart, men voksen på den måten at man vokser til. At kroppen forandrer seg. Sjargongen forandrer seg. Man begynner å ta avstand fra det som før var gøy. "Åh så barnslig!" sier 13-åringen med gru. Hun er ingen fargerik Teletubby, men identifiserer seg med Bella i Twilight, er seg plutselig bevisst hver detalj i sin fremtoning og stil. Samtidig vil hun fortsatt ha klem av mamma. Eller hun gjør opprør. Begynner å komme for sent hjem, slamre med dørene, smugpoffe Lucky Strike med sine venninner. 13 er mellom, ingen definert identitet å holde fast i. Det er nå hun må konstruere seg selv. Hipster eller gother, babe eller emo, nerd eller partyjente. 
 
Mathea Bjelke Enge er – snart – 13 år. Jeg er på helgebesøk hos moren hennes på Torshov, og blir overrasket over å møte denne kule datteren, som er morsom, knivskarp og verdensvant. Sånn er altså ungdommer i Oslo nå til dags! Sånn er i alle fall Mathea. I ørene har hun masse peace-tegn dinglende (accessories), og på på soverommet har hun plakater av vampyr-gutta fra Twilight. Mathea er på vei til juleavslutning på Lilleborg skole, hvor hun går siste året, og hvor hun denne kvelden skal fremføre Miley Cyrus (IKKE Hannah Montana) sin låt "Stay" for medelevene og deres foreldre. Mathea er ikke nervøs, for hun liker å synge og å være på scenen, og hun er eldst på skolen. Dessuten ser hun faktisk ut som en potensiell rockestjerne med sin perfekte øyesminke, sitt rødlige hår og sin bleke hud. Jeg priser m.a.o. Gud for at det ikke er meg som er tenåringsforelder, for da ville jeg straks satt på henne en burka eller sendt henne på pikeinternatskole i Wales! Men da jeg dagen etter spør Mathea om hun følger med på Trekant på NRK 3, svarer hun heldigvis nei. Istedet viser hun meg sitt Topp-blad, og sier at hun klarer seg med rådene fra Mona og Mikkel, og jeg sier "Wow, leser man fortsatt TOPP" (for det leste jeg også som tenåring), men i samme øyeblikk ser jeg at forsidepiken på bladet ligner en pornomodell med sitt ekle "Ta meg"-blikk, og jeg slipper bladet i gulvet. Å, populærkulturen! Du forlokkende gjørme av vampyrer, popstjerner og silikon.
 
Nei, her trengs det lut og kaldt vann. Her trengs det stillhet, kontemplasjon og oppbyggelig moral. Jeg har ikke annet valg enn å ta Mathea med meg i Nasjonalmuseet for kunst. "Men jeg skal shoppe", sier Mathea. "Da får du avslutte shoppingen tidlig", sier jeg. Og gjør det klart at klokken tre møtes vi i Nasjonalgalleriet, for da skal vi se på malerier. "Oh shit, KUNST", sier Mathea: "BORTKASTET TID!" Men jeg holder for ørene og allierer meg med hennes mor. 
 
Nasjonalgalletiet. Foto: Heiko Junge
 
Noen timer senere treffer jeg Mathea foran marmortrappen på Nasjonalgalleriet. Jeg er dautrøtt og har med meg en Latte fra Kaffebrenneriet på andre siden av gata, men vakten knuser straks min idé om å slenge rundt foran gullalderens herligheter mens jeg slurper kaffe, for det er forbudt, og jeg blir nødt til å styrte hele før vi går inn. Men hvem kan klage når det er gratis entré! Mathea er dessuten i overraskende godt humør, og det skal snart vise seg at dette langt fra er hennes første besøk i et kunstgalleri. Hennes uvilje mot kunst skyldes nemlig ikke, slik man kunne forestille seg, at hun er fordomsfull eller ignorant. Snarere er Mathea den typen hovedstadsbarn som har fått høykultur inn med morsmelka, med poet-far og kritiker-mor, en som har blitt dratt rundt på utstillinger og poesiopplesninger fra før hun kunne gå. "Du vet", sier Mathea med en oppgitt mine og et grøss (som også – kanskje – skjuler en viss stolthet), "sånne trange lokaler hvor en liten gjeng nerder står og leser dikt i mikrofon". 
 
Så fort vi kommer opp trappen, går Mathea selvsikkert mot Munch-rommet. Personlig har jeg et anstrengt forhold til Munch, fordi jeg hadde reproduksjoner av både "Skrik" og "Vampyr" på de oppsprukne veggene på studenthybelen min i Bergen på 90-tallet. Dette var selvfølgelig det mest usmakelige en kunsthistoriestudent kunne pryde sine vegger med, men som arbeiderklassegutt fra nord-norge visste jeg ikke bedre, jeg trodde det var en del av min nye identitet, og enda blir jeg flau med tanke på plakatene som jeg klippet ut av Edvard Munch-kalenderen til 59,90 og festet med kitt over senga. Men nå er det heldigvis Mathea det handler om, Mathea med Twilight-plakatene, og jeg spør henne om det er et Munch-maleri hun har lyst til å se nærmere på. Hun velger seg "Syk pike". Dette triste bildet fra 1886 av en jente med rødt hår som ligger i sengen og venter på å dø. "Moren er kjempelei seg", sier Mathea. "Du ser det på måten hun bøyer hodet ned". Og det er sant, moren bøyer hodet så langt ned at det ser unaturlig ut, hun krøker seg sammen. Jeg spør Mathea hvorfor moren er lei seg. "Fordi jenta er syk. Og moren vet at hun skal dø." Jeg spør hvordan Mathea kan være så sikker. "Fordi jenta er svakelig og slapp, hun er sår rundt nesen og helt likblek." Vi går nærmere, helt inntil, og ser på penselstrøkene. "Se her! Hun blir mer og mer gjennomsiktig", sier Mathea. "Hun går i ett med den hvite puten, hun forsvinner inn i puten!"
 
 
- Er hun redd?
- Nei, men hun er bekymret for moren. At moren ikke skal takle det. 
- Hvorfor tror du det?
- Fordi hun er rolig. Man ser det i øynene hennes.
- Har det noe med fargene å gjøre?
- Kanskje (ser nærmere etter). Moren har på seg svart. Og jenta er rød og grønn. Hun er klar. 
- Ville du vært redd hvis det var du som lå der i senga?
- Ja.
- Og moren din?
- Hun ville også bøyd hodet sitt sånn.
- Ser du noe mer?
- Det er noen gule flekker i håret til jenta. Hun holder kanskje på å miste det.
 
Vi blir stående og se på bildet en stund til. Det er faktisk utrolig fint, det går liksom i oppløsning mens vi ser på det, akkurat som jenta. På vei ut av rommet, spør jeg Mathea om hun vet noe om Edvard Munch, annet enn at han er en kjent norsk maler. Hun svarer at han bodde der som Edvards Café er, da han var liten. Altså på Schous Plass på Grünerløkka. "Aha", svarer jeg. "Det forklarer hvorfor de har Munch-bilder på veggene i den kaffebaren." Mathea går videre i galleriet. Jeg spør en vakt hvor det har blitt av "Syk pike" av Christian Krohg, for jeg tenker det kunne være interessant å sammenligne Krohgs naturalistiske syke pike med Munchs ekspresjonistiske. Men nei, Krohgs bilde er utenbys. Hm. Vi ender dermed opp foran "Albertine i politilægens venteværelse", som er det største maleriet vi kan finne. Mathea gransker motivet.
 
 
- Hva ser du her?
- Det er en masse damer i fjonge kjoler som står og venter.
- Hva venter de på?
- Har ikke peiling.
- Hva slags damer er det?
- Overklasse. Men to av damene har skaut og ikke så fine kjoler. Kanskje de er tjenestepiker eller noe. Hun ene ved døra ser ned i bakken. Hun er lei seg.
- Hvor er de?
- Vet ikke.
- Det står "Politilægen" over døra.
- Kanskje hun triste dama har gjort noe ulovlig. De andre ser rart på henne.
- Ja, jeg tror det er hun som er Albertine. Hva tror du hun har gjort?
- Kanskje stjålet mat fordi hun har mistet jobben.
- Men må hun til legen hvis hun har stjålet mat?
- Nei. Det må være noe annet.
 
Jeg er usikker selv. Riktignok har jeg sett bildet flere ganger før, og jeg tror vi leste romanen Albertine på gymnaset, men detaljene husker jeg ikke. Jeg går bort og leser på blanketten. Ja! Jo. Var det ikke noe med at Albertine måtte prostituere seg og få en legesjekk først? Noe tragisk og deterministisk – fikk hun syfilis? Jeg legger merke til at bildet er malt akkurat samtidig som Munch malte Syk pike. Det kan ikke være tilfeldig, kan det? Så begynner jeg å tenke på hunden min, som heter Bertine (en kortform av Albertine!). Så sier jeg til Mathea at jeg tror alle på bildet er prostituerte.
 
- Er du sikker?
- Ja, jeg tror det. Er det overraskende?
- Ja, de har jo stort sett korte skjørt, mens disse har lange kjoler. Og ikke noe utringning eller noe.
- Men hvis de er prostituerte, og publikum som kom i kunstgalleriet for å se bildene visste at de var det; hvordan tror du at folk reagerte?
- De ble kanskje sjokkert?
- Får du godt inntrykk av damene på bildet?
- Bare av Albertine. De andre ser ekle ut. Man får en følelse av at de velger å selge seg, mens Albertine er tvunget.
- Men det kan jo være at de har vært i samme situasjon som henne?
- Ja (vurderer det). Det kan være at de har begynt for å stige i status og å få råd til fine kjoler og sånn.
- Kan du identifisere deg med Albertine?
- Nei, jeg har mange valg. Hun har kanskje ingen valg hvis hun vil fortsette å leve.
- Tror du noen i dag er i samme situasjon?
- Egentlig ikke. (Tenker seg om.) Kanskje noen innvandrere kan komme i den situasjonen? De som ikke har lov til å være her, og som ikke får lov til å jobbe.
- Har du sett noen sånne?
- Nei. Men jeg tror jeg har sett prostituerte i byen. 
 
Vi blir stående og granske antrekkene til disse damene, som vel gikk rundt i Vika her i Oslo, mener jeg å ha hørt, og tilbød sine tjenester til menn i hatt og frakk. Det føles litt underlig å snakke med Mathea om dette, jeg kjenner henne jo egentlig ikke, og hun går fortsatt på barneskolen. Men samtidig føles det bra. Helt klart bedre enn om vi skulle sett Trekant på TV sammen. Når vi trasker ned marmortrappa igjen, stirrer Adam og Eva oss i nakken, og Mathea forteller meg at det er innfelt fossiler i trappetrinnene. Jeg spør henne hva hun synes om at bildene vi nettopp har sett på, snart skal flyttes. Til et stort nytt Nasjonalmuseum som skal åpne på Aker Brygge om noen år. "Hm", svarer Mathea skeptisk. Det har hun liten tro på. Jeg prøver å si at det kan være fint med en kontrast – gamle, berømte malerier i helt ny arkitektur. Tenk deg Krohgs gledespiker eller Munchs syke pike i et stort, hvitt, futuristisk rom! "Det går ikke", svarer Mathea. Og avslører at hun – snart 13 eller ei – i det minste har ett trekk som er typisk for barn. Hun liker at noe forblir som det alltid har vært.
 

Bidrag til artikkelserien "Ung i kunsten", av Henning Gärtner


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>