Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Kunsten å formidle

Illustrasjon: Jonatan Hoffmann Hanssen

Illustrasjon: Jonatan Hoffmann Hanssen

I avhandlingen «Kampen om blikket» har Venke Aure intervjuet 20 barn om kunst gjennom en treårs periode.

  Venke Aure er førsteamanuensis ved avdeling for estetiske fag ved Høgskolen i Oslo. Hun har avlagt sin doktorgrad ved Universitetet i Stockholm innen emnet didaktikk.
 
– I avhandlingen din tar du utgangspunkt i barn og unges møter med kunst, og spør hvordan møtene kan for­ankres teoretisk i forhold til kunst­didaktiske perspektiv. Vil du utdype hva dette betyr? 
 
– Formidlingssituasjoner er komplekse. De krever at det reflekteres over relasjonen mellom formidler, betraktere og kunstverk. Under arbeidet med intervjumaterialet oppfattet jeg at den etablerte formidlingsteorien ikke hadde noe godt begrepsapparat for situasjonene hvor barn og unge møter kunst. Det blir produsert forskningsbasert teori både innen kunst- og didaktikkfeltet, men koblingen mellom feltene er lite utviklet. I avhandlingen ønsket jeg derfor å binde sammen kunst- og didaktikkperspektiver. Jeg har problematisert formidling av kunst i forhold til ulike didaktiske til­nærminger som er forankret i ulike erkjennelsesteoretiske posisjoner.
 
– Utgangspunktet ditt var spørsmålet om hvordan barn og unges erfaringer fra møter med kunst kan bidra til å utvikle kunnskap og forståelse om formidling til målgruppen. Kom du fram til noen konklusjoner?
 
– Jeg har vanskelig for å forholde meg til ordet «konklusjoner». Men svarene fra de unge viser at vi må strebe mot en større refleksivitet rundt hva vi gjør når vi arbeider med formidling for målgruppen. For jeg fikk svært tankevekkende svar, mer tankevekkende enn jeg i utgangspunktet kunne forestille meg. I de 70 intervjuene kom det frem et tydelig mønster. Informantene etterlyste større innflytelse i formidlingssituasjonen. De ville være med å bestemme i forhold til hvilke og hvor mange bilder en skulle se. Dessuten etterspurte de en reell dialog.
 
– Du intervjuet barn i forhold til Kulturrådets prosjekt Pilotgalleriet, der institusjoner var invitert til å vise kunst for barn på ulike måter. Intervjuene viste at opplevelsene i møtet med kunst hang tett sammen med formidlingen. Hvor viktig er formidleren i denne situasjonen?
 
– Svarmønsteret viser at formidlerrollen er avgjørende for de unges utbytte. To ulike formidlere arbeidet i det ene pilotgalleriet de to årene jeg fulgte prosjektet, og informantene beskrev erfaringene svært forskjellig. Det første året uttrykte barna frustrasjon over 
formidlingssituasjonen. De mente at formidleren brukte for mange og vanskelige ord, presenterte for mange bilder, og la for stor vekt på faktakunnskaper. Året etter beskrev den samme elevgruppen det å gå på kunstutstilling som morsomt, fordi formidleren integrerte faktakunnskaper med historier tilknyttet bildene. Han gikk ikke gjennom like mange bilder, brukte forståelige ord og la opp til en reell dialog.
 
– I det andre pilotprosjektet gjennomførte kunstnere workshops med barna på skolen. Heller ikke her var barna helt fornøyde. Blant annet forsto de ikke alltid intensjonen med virksomheten. Hva sier materialet fra denne delen av undersøkelsen? 
 
– Materialet sier mye av det samme som i det andre pilotprosjektet. Informantene beskrev formidlingssituasjoner der kunstverket i seg selv ble vektlagt så sterkt at formidlingen ikke ble opplevd som elevforankret og derfor heller ikke relevant. Dette innebar at de voksne styrte fremfor å la elevene være medbestemmende. Situasjonen var preget av enetale heller enn dialog, og formidlerne hadde i stor grad forhåndsbestemt mengden bilder som skulle ses og hvordan tiden ble disponert under omvisningen. De unge ønsket seg gjennomgående en større mulighet til å påvirke situasjonen. 
 
– I prosjektets andre fase viste du bilder for ungdommer, og fikk frem klare preferanser på stil. De fleste var mer interessert i graffiti og samtids­kunst enn i nasjonalromantikk. Hva tenker du om det?
 
– I fase 2 var informantene 18 år, og fra svarene deres var det tydelig at de ønsket at kunstformidlingen inklu­derte spørsmål med betydning for deres eget ungdomsliv. Ungdommene viste en positiv innstilling til å bli utfordret i møtet med kunst. De ønsket at kunst skulle berøre eksistensielt, være utfordrende og at det skulle være rom for deres egen tolkning. Svarene sammenfaller med deler av samtidens kunstfaglige teori som vektlegger verkenes kontekst og det relasjonelle møtet mellom verk, betrakter og formidler.
 
Illustrasjon: Liva Vadstein Holden.
 
– Gitt at formidlerrollen er så viktig; hvorfor har vi så lite forskning på den? 
 
– Det har vært tradisjon for at kunsten og samlingen er vektlagt i kunstteoretisk forsking. De siste årene er kuratering som fenomen også trukket frem. Selve formidlingen av kunst har ikke hatt samme teoretiske status innen kunstteori, og pedagogene har ikke før i senere tid beskjeftiget seg med museer og gallerier som formidlingsarena. Det finnes heller ingen kunstpedagogisk utdanning i Norge.
 
– Hva er dagens situasjon; har vi gode nok formidlere? 
 
– I boka «Konsten som lärande­resurs» ser jeg og to andre nordiske forskere på pedagogiske strategier i de statlige kunstmuseene i nordiske land. Jeg fulgte formidlere på Nasjonalmuseet og erfarte at det ble utført formidling basert på ulike læringssyn og pedagogiske strategier. Resultatene fra de andre nordiske museene viser lignende funn. Ulike læringssyn og pedagogiske strategier kan leve godt side om side. Men jeg mener at en åpen diskusjon rundt disse aspektene er nødvendig for å utvikle det jeg kaller en kunstdidaktisk kompetanse. Jeg ser ellers en tendens innen museene til at formidlingsaspektet blir sterkere vektlagt. Nasjonalmuseet arrangerte for eksempel flere store formidlings­konferanser i 2010, og arrangerer kurs og seminarer for formidlere. I Astrup Fearnleys satsning, Ung Kunstarena, får ungdom møte kunstnere og kuratorer, samtale, bruke nettet og produsere utstilling. 
 
– Avhandlingen din har fått navnet «Kampen om blikket». Hvem er disse som kjemper?
 
– Det er kunstinstitusjonens ritualiserte blikk, kalt modernismens etablerte doxa, som i avhandlingen utfordres av ungdommen som legger en samtidsforankret og relasjonell orientering til grunn for sitt blikk.
 
 
Ida Habbestad, tidligere redaktør for kunstløftet.no
08.04.11

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>