Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

En utvidelse av barnelitteraturens arena: Radioen

Foto: Leif Ørnelund/Oslobilder

Foto: Leif Ørnelund/Oslobilder

Barnelitteraturen har hovedsakelig vært kvinner og barns domene. I NRK radio fikk dette stoffet imidlertid en større plass i den allmenne offentligheten.

Allerede da den første radiostasjonen ble opprettet i Norge i 1925 som et privat selskap i Oslo – NRK kom først til i 1934 – spilte barneunderholdning en viktig rolle i programtilbudet: Barnetimen gikk på klokken seks, lørdag ettermiddag. I disse programmene var litteraturen alltid viktig, først og fremst som grunnlag for opplesninger og dramatiseringer: Før Stompa var hovedpersonen i en legendarisk norsk hørespillserie, het han Jennings og fantes i barne- og ungdomsbøker av den engelske forfatteren Anthony Buckeridge. Men radioen var også et sted hvor noen av de fremste norske forfatterne for barn fikk utfolde seg og utvikle sine talent. Barnetimen er ett av veldig få steder hvor det utviklet seg en reell utveksling mellom radiomediet og den litterære institusjonen.
 
Om en ikke kan si at Alf Prøysen, Torbjørn Egner og Anne Kat. Vestlys posisjon i norsk litteraturhistorie skyldes deres forhold til NRK, er det likevel uomtvistelig at svært mange av deres bøker først var hørespill eller opplesningsserier, og at deres popularitet og gjennomslag har en klar sammenheng med arbeidet deres i kringkastingen, og særlig i radioen. 


Fotografi fra et oppholdsrom på et daghjem, Tøyen i Oslo, ca 1950. Foto: Einar Sakariassen/Oslobilder.
 
I tillegg til å være en arena for opplesninger og dramatiseringer har imidlertid NRK også vært et betydningsfullt sted for en annen type filtrering og vurdering av barnelitteraturen. Gjennom omtaler, diskusjoner og kritikker av barnelitteratur skapte NRK et offentlig sted hvor barnelitteraturen ble diskutert, i tillegg til avisene, og på en litt annen måte, ved å gi rom til andre aktører enn dem man vanligvis fant på trykk. I løpet av det 20. århundrets utvikling ble barndommen i stadig større grad betraktet som et offentlig anliggende, noe staten og andre offentlige institusjoner måtte ta et ansvar for, for å sikre norske barns oppvekstsvilkår. Allerede før opprettelsen av NRK, men særlig etter, ble radioen ansett for å være et medium som hadde et særlig offentlig ansvar. Radioens virkemåte, den grenseløse utbredelsen av radiobølgene, understreket at dette var et medium som i sin teknologiske struktur rettet seg mot og favnet alle innbyggere. Og da NRK kom til – en statlig kringkaster – gikk den nye institusjonen inn i det opplysningsarbeidet det offentlige allerede hadde påtatt seg, samtidig som radioen skapte nye muligheter for opplysning. 
 
NRK tok på seg et særlig ansvar for opplysning i barne- og ungdomskultur, gjennom barneprogram med et visst oppbyggelig innhold, men de sørget også for opplysning om barne- og ungdomskultur – både for barn og voksne – og i dette arbeidet var litteraturkritikk og litteraturomtaler viktig. Om vi ser nærmere på hvordan barnelitteraturen ble omtalt, hvem som omtalte den, og i hvilke sammenhenger det skjedde, kan vi få et godt inntrykk av hvilken rolle barnelitteraturen ble tildelt i det nasjonale kulturelle fellesskapet.

Barnelitteratur for kvinner

Det som umiddelbart blir tydelig for den som skulle ta seg tid til å bla gjennom gamle årganger av Programbladet og dets forløper Hallo-hallo! er at barnelitteraturen hovedsakelig har vært en kvinnesak. Om en kjenner litt til den historiske utviklingen av studiet av barnelitteratur er det ingen overraskelse. Emnets faglige pionerer har hovedsakelig vært – og er i stor grad fortsatt – kvinner, og NRK slapp gjerne til et fags fremste representanter som foredragsholdere og kritikere. Kvinnenes faglige dominans blir imidlertid svært tydelig på radioen, hvor kvinnelige foredragsholdere var grovt underrepresentert til langt ut på 1970-tallet. Barnelitteraturens plass i offentligheten ser dermed ut til å stå i tett og gjensidig sammenheng med kvinners plass i offentligheten.
 


Foto: Franklin D. Roosevelt Library Public Domain Photographs/Wikimedia Commons.
 
Det er imidlertid ikke bare om vi ser på hvem som snakket om barnelitteratur at det blir tydelig hvem en mente at barnelitteraturen angikk. Når vi ser på perioden fra radioens oppstart frem til midten av 1960-tallet er det klart at en svært viktig gruppe programmer om barnelitteratur ble sendt i programposter som Husmortime, For husmødre og Hus og heim, som åpenbart henvendte seg til husmødre, og som gjerne ble sendt på formiddagen, da det hovedsakelig var hjemmeværende kvinner som hadde tid til å høre på radio. Programmene var for øvrig delt mellom å være viet praktisk hus- og håndarbeid, og kulturelle og historiske tema.(1) Bokomtalene speiler denne delingen i programmets interessefelt ganske godt, i og med at de ofte anla et praktisk perspektiv hvor det for eksempel var om å gjøre å fremme barnets lesning («Bøker for barn som ikke er glad i å lese»), eller en diskuterte overgangen mellom barne- og voksenlitteratur. Samtidig var også flere av disse programmene viet enklere litteraturomtaler og anmeldelser, hvor en ikke så åpenbart tok en instrumentell tilnærming til barnelitteraturen.
 
Av kvinnene som formidlet og omtalte barnelitteratur på radioen var altså flere av fagets nestorer. Bibliotekar og leder ved barneavdelingen på Deichmanske bibliotek, Rikka Deinboll, var den fremste formidleren av barnelitteratur i Norge i mellomkrigstiden, og hun var også den første som omtalte barnelitteratur i foredrags form på norsk radio, med et ti minutters innlegg om «Nyere barnebøker» i 1929. Men det var ikke veldig mange slike innlegg hun holdt, kun fem ganger kom hun på luften frem til 1957. En langt hyppigere foredragsholder var Sonja Hagemann, fast kritiker av barnebøker i Dagbladet fra 1946, og den som nærmest i egen person grunnla det akademiske studiet av barnelitteratur. Allerede høsten 1947 ble hun tatt inn i NRK for å omtale tre «Bøker for små jenter», blant annet Pippi Langstrømpe. Fra 1959 skulle Hagemann bli en svært aktiv bidragsyter til NRK med en rekke bidrag og omtaler til langt opp på 70-tallet. Særlig ble hun tatt i bruk i programposten Dagens bok, som hver ukedag sendte en fem minutters bokomtale, fra 1964 til 1984. Hagemann er kjent for den vekten hun la på bøkenes litterære kvalitet i tillegg til deres moralske lødighet og en skepsis mot populærlitteratur.


To jenter som lytter til en hjemmelaget radiomottaker, Queensland ca 1930. Foto: Wikimedia Commons.
 
Av andre viktige navn finner vi Kari Skjønsberg, tidligere førsteamanuensis i barnelitteratur på Bibliotekhøgskolen, og forfatteren og spesialpedagogen Tordis Ørjasæter. Dessverre er svært lite av dette materialet bevart i NRKs lydarkiver, for eksempel er kun fem av Sonja Hagemanns svært mange opptredener i radioen bevart, og ingen av de fem opptakene er vanlige bokomtaler. Dermed er det vanskelig å si noe bestemt om hva som faktisk ble sagt, det er imidlertid sannsynlig at svært få, om noen, av bøkene fikk direkte negativ omtale: det ble ansett som en svært alvorlig hendelse i NRK, som på sett og vis var statens kulturelle representant. 
 
Det som er tydelig er at NRK, for det første, ble seg sitt ansvar bevisst som en formidlingskanal for opplysning om barnekultur, og for det andre, at de aktivt tok i bruk den akademiske kompetansen om barnelitteratur som vokste frem utover på 1960-tallet. Denne utviklingen ble særlig tydelig tidlig på 1970-tallet, da en opprettet månedlige programmer på en halv time viet barnelitteratur, og i 1972 ble det til og med avholdt en egen «barnebokuke», med en rekke opplesninger, foredrag og diskusjoner.

Litteratur for barn

Om noe av formidlingen av barnelitteratur på radio var spesielt rettet mot kvinner, så var det selvsagt også mye som rettet seg mot barn. Flere av de som først snakket om barnelitteratur henvendte seg eksplisitt til barna gjennom Skolekringkastingen eller programmer som Guttetimen, Piketimen og Barnetimen. Her var det naturligvis en forskjell mellom skoleprogrammene og de mer underholdende barneprogrammene; der skolekringkastingen hovedsakelig formidlet klassiske forfatterskap var barneprogrammene mer rettet mot omtale av samtidige bøker. 


Lysreklame i Trondheim. Foto: Ukjent/Wikimedia Commons.

At radioen skulle fungere som en utdanningsinstitusjon var et av grunnpremissene for mediet i det hele tatt, men skolekringkasting, det vil si sendinger spesielt utformet og sendt med tanke på at de skulle lyttes til i klasserommene, kom ikke til før i 1931. Og på grunn av tekniske problemer var det først i 1936 en kunne si at disse programmene var noen særlig suksess. I motsetning til andre programmer om og for barns møte med litteraturen var skolekringkastingen ikke i like stor grad dominert av kvinner: I skolekringkastingen var det læreren og ikke omsorgspersonen som snakket.
 
Et eksempel kan være skolestyreren Telleiv T. Gaaskjenns 20 minutter lange program om «Terje Vigen» fra 1940(2), hvor han opplyste sine lyttere om diktets historiske, geografiske og biografiske bakgrunn. Og denne kontekstualiseringen ble brukt til å gi en innføring til Sørlandets nære og fjerne historie, og Ibsens liv i Grimstad. Gaaskjenn forutsatte derimot at lytterne kjente selve diktet, og konsentrerte seg om Ibsens intensjoner og det landskapet diktet var skrevet ut av. Innimellom leste sørlandske skolejenter utdrag i en umiskjennelig skoleaktig og mekanisk, men ivrig stil. I dette programmet var diktet en gjenstand taleren brukte for å samle lytterne for å formidle en rekke annen informasjon – sørlandsk historie og geografi – men også for å understøtte diktets kanoniske posisjon: Om elevene visste hvor diktet «kom fra» var det kanskje enklere å forstå og knytte seg til det på en meningsfull måte.
 
Det hendte imidlertid at NRK kunne være mindre ærbødig og opplysningsrettet, og da kunne barn være involvert:
– … den gode bok bør være frisk og munter. Litt alvor må det naturligvis være i den, men først og fremst må den være naturlig og sannsynlig. Eller hva syns du Gerd?
– Jeg kan være enig i det du sier der Evelyn, men jeg synes også at den skal være spennende. Og så kan den godt inneholde noen kjærlighetshistorier, i alle fall syns jeg ikke den bør være alt for sørgelig.
 
Dette var innledningen på en nøye innstudert samtale om barnebøker i programmet Skolekringkastingens avis, sendt kl. 13.20, 9.12.1936, hvor skoleelever først omtalte tildelingen av Nobels fredspris til Carl von Ossietzky, samt situasjonen i Spania og dens utenrikspolitiske konsekvenser. Avisens ti siste minutter var viet bokprat mellom barna, med diskusjon om hva som gjorde en god guttebok – guttebøker var bedre enn pikebøker – en rekke eksempler på bra guttebøker og en slående kategorisering av fire typer litteratur for gutter skrevet av en anonym «gutt i første middel». 
 
Han skilte mellom reisebeskrivelser, med «skikkelige mannfolkbedrifter, istedenfor kjærlighet og klining»; ukemagasiner, hvor den samme handlingen, de samme uttrykkene og de samme figurene gikk igjen, «nesten bestandig er hun kontordame»; guttebøker, hvor det «bestandig [er] en eller flere helter. De roter seg bort i ting som de slett ikke har noe med og utsetter både sitt eget andres liv for fare. Det hender aldri at de dummer seg ut eller gjør tabber …»; og til slutt detektivromanen som også var preget av dårlig oppfinnsomhet: «‹Knut Gribb vaklet inn og besvimte for første gang i sitt liv.› Når man leser det første gang er det vel og bra, men når han besvimer for første gang rett som det er, blir man mistenksom.»
 
Denne typen sarkastisk og distansert litteraturomtale var sjelden, men ikke uhørt på radioen. Typisk er det imidlertid at det var populærlitteraturen som fikk gjennomgå, eller at en var lite spesifikk i sine negative omtaler. Barnas nøye nedskrevne litteratursnakk føyde seg dermed fullstendig etter det voksne NRKs idealer, noe annet ville også vært utenkelig – alt meningsstoff var nøye forhåndsredigert før det slapp på luften. 

Barnelitteratur som radiostoff

I dag er barnelitteraturen et eget forskningsfelt med mange aktører, og et satsingsområde for både forlag og kulturmyndigheter, men som tema i NRKs litteraturdekning er den kanskje mindre synlig enn den en gang var. I kringkastingens barndom og storhetstid, frem til opphevelsen av radiomonopolet i 1981 og opprettelsen av P2 i 1984, var radioen én kanal, ett offentlig rom, som alle som brukte radio måtte forholde seg til. Siden alle grupper hadde en viss rett til adgang til fellesskapet fikk også barnelitteraturen denne retten. Etter den langsomme fragmenteringen av NRKs radiotilbud – med trekanalsystem og deretter opprettelsen av rene digitale kanaler – og flere kommersielle alternativ, har vi ikke lenger den samme enhetlige radiooffentligheten.

Barnelitteraturens plass har dermed blitt mindre, siden den naturligvis ikke vies like stor plass i alle disse kanalene, og ettersom pedagogikken er et tilbakelagt kapittel i NRKs fortolking av sitt eget samfunnsoppdrag, finner vi også svært lite formidling av litteratur for barn. Tvert imot kan det se ut til at barnelitteraturen som tema for kritikk og diskusjon har fått mindre plass totalt sett enn den en gang hadde, både for barn og voksne. Dette er det imidlertid vanskelig å uttale seg om helt sikkert. Barnelitteraturen har ikke lenger egne program eller egne medarbeidere som konsentrerer seg særlig om den i NRK-radio, og dermed går dekningen av den inn i all annen kultur og litteraturdekning, som stort sett utspiller seg i den lille kanalen P2. Det er naturligvis bra at barnelitteraturen dekkes som all annen litteratur, men det spørs om NRK makter – og ønsker – å holde trykket oppe i en jevn dekning.



Noter
1) Det var først og fremst i disse programmene at kvinnelige forfattere, kunstnere
og historiske personligheter fikk omtale på radioen.
2) Sendt 27.5.1940, men programmet var spilt inn i juli 1939, så innholdet sto ikke i noe direkte forhold til krigen.
 
Litteratur
Bakøy, Eva. 1999. «Med fjernsynet i barnets tjeneste". NTNU.
http://ntnu.diva-portal.
org/smash/get/diva2:128221/FULLTEXT01.pdf.
Birkeland, Tone, Gunvor Risa, og Karin Beate Vold. 1997. Norsk barnelitteraturhistorie.
Oslo: Det Norske Samlaget.
Dahl, Hans Fredrik. 1999. Hallo – Hallo!: Kringkastingen i Norge 1920–1940. Oslo: Cappelen.
Hagemann, Sonja. 1970. Barnelitteratur i Norge 1914–1970. Oslo: H. Aschehoug & Co.
Hagemann, Sonja. 1979. «Barnebokkritikerens oppgave.» I Mellom boka og barnet, redigert av Eldbjørg Fosseng, Ruth Jenssen, og Gunvor Risa, 63–76. Stabekk: Landslaget for norskundervisning.

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>