Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Fast stoff i en flytende modernitet

Foto: Grzegorz Lepiarz

Foto: Grzegorz Lepiarz

I et samfunn preget av informasjonsoverflod og jakten på det nye har kunsten potensiale til å hjelpe både barn og voksne med å bygge en mer solid plattform.

I boka Culture in a liquid world legger den polske sosiologen Zygmunt Bauman ut en interessant forbindelse mellom kultur og kunst. Grunnen til at disse ikke kan sees uavhengig av hverandre, sier han, er at den moderne kunstinstitusjonen ikke bare vokste frem av kapitalismens fristilling av kunsten fra kirke og aristokrati – den ble også bundet opp mot statens interesser. Om vi ser på fremveksten av det vi i dag oppfatter som kunst, ble denne presentert som et tegn på kultivering og dannelse fra tidlig 1700-tall, og utover på 1800-tallet stod kunsten i nasjonsbyggingens tegn. 
 
Begge disse aspektene inngår i statens syn på kunst i dag, men den er blitt mer generell gjennom et begrep om kunsthistorie og kanon. Det som er viktig kunst, det som oppfattes som verdifull kunst, er fortsatt kunst som tjener makthaverne i deres bruk av kultur som medium for dannelse, og reklame for nasjonen og dens fortreffelighet. Linken mellom stat og kunst er i en viss forstand uheldig, men kan ikke unngås, mener Bauman. Forbindelsen med makthaverne er viktig for at kunsten skal være relativt fri. Alene, fullstendig prisgitt markedets krefter, vil det meste forsvinne, i hvert fall bli sterkt truet. Men kunstens egenverdi, som et redskap i livet, er ikke å finne i makthavernes språk. Instansene som slår fast hva kunst er og hvilken verdi den har, er sjelden der vi finner det vi leter etter. Vi kan ikke la andre tenke for oss. 


Fra Vestlandske Kunstindustrimuseums prosjekt Spilletid fra 2012. Et deltakerbasert prosjekt i krysningspunktet mellom dataspill og scenekunst. Foto: Bjarte Bjørkum.

Spørsmålet om hva som er «kunstens verdi» er derfor feil stilt, i hvert fall om det får oss til å lete hos dem som presser på oss svaret, vifter det foran ansiktene våre. Det er også feil stilt siden det gir inntrykk av at vi kan begripe kunstverk gjennom en merkelapp eller en bestemt kvalitet – slik vi kan måle hvor mye et menneske veier eller hvor fort en bil kjører. Dette gjelder ikke bare for voksne stilt foran kunstinstitusjonens kjøreregler, men i høy grad for barn og unge også. Gjennom skolesystemet reproduseres lett et begrep om kunst som speiler den voksnes verden. 
 
Men for å kunne oppleve kunst, og få et virkelig utbytte av den, er det ikke tilstrekkelig å være opplært i dens historie og begreper, en modell skolesystemet ofte legger opp sin undervisning etter. Kunsten spilles ut i et fellesskap, ved å bli gjenstand for samtale eller dialog, ikke ved å identifiseres med en kvalitet eller puttes i en kanon. Kunsten er relasjonell og sosial, den lar seg ikke veie eller vurdere i seg selv. Den er ikke bare nok en ting i verden man kan erverve seg kunnskap om og som man, når man vet nok om den, kan bruke eller produsere selv. Det som kjennetegner kunsten er dens vekslende betydning, ikke dens etablerte kvalitet. Spørsmålet kunsten stiller er dermed ikke hva den er i seg selv, men hva den er i konteksten den fremstår i. Kunsten er ikke, i denne forstand, en ting så mye som den er materialiserte perspektiver på andre ting, på andre hendelser. Den er et reservoar for andre måter å se på enn de fremherskende. Den er, indirekte, også et reservoar for andre måter å tenke på – og andre måter å leve på enn de som til enhver tid dominerer et fellesskap eller et samfunn. For å få øye på dette reservoaret, og livsformene som de bærer bud om, må vi dyrke frem en myndighet i oss selv, som jeg har diskutert i en annen tekst i denne avisen. Opplysning er ikke informasjon, men en evne til å vurdere en sak selvstendig. Men myndigheten utspiller seg ikke i ensomhet. Vi må se situasjonen innenfor en større kulturell setting. 


Fra Tiril Pharos prosjekt Hemmeligheten.
 
For vi lever i en tid hvor vi har mer tilgang på informasjon enn noensinne. Vi lever også i en tid hvor vi er mer tilgjengelige for hverandre enn noen gang. Men vi er likevel langt fra å være lykkelige, sier Bauman. Selv om vi lever i en optimal verden sett fra opplysningstidens synsvinkel – all informasjon er mer tilgjengelig nå, for alle – er vi ikke opplyste. Hvorfor ikke? Hva gikk galt?
 
Ifølge Bauman er det nettopp hvor effektivt vi kommuniserer og forflytter oss som er problemets kjerne. Sirkulasjonen av informasjon, mennesker og verdier går så fort at lite får mulighet til å feste seg lenger. Vi lever i en flytende modernitet.
 
I en rekke bøker har Bauman undersøkt et utall temaer fra dette perspektivet – fra kjærlighet og terrorisme, til overvåkning og kunst. Om vi skal ta tak i det viktigste i disse bøkene, det Bauman stadig vender tilbake til, er det kanskje med de sviktende følelsesmessige og sosiale tilknytningsformene vi bør begynne. I Liquid Love forklarer den polske sosiologen hvordan vi lider under de mange valgmuligheten våre på kjærlighetsmarkedet. Å knytte seg til noen blir i den flytende moderniteten ikke ulikt shopping: vi velger de egenskapene som passer oss i øyeblikket før vi går videre til neste partner når preferansene skifter eller partneren viser seg å ikke levere varene vi ønsker oss. Også arbeidsmarkedet preges av den samme logikken – vi hopper fra jobb til jobb, vi veksler mellom et utall arbeidsoppgaver gjennom dagen. Ja, vi er ikke engang knyttet til en fysisk arbeidsplass lenger, men bærer med oss kontoret i lomma eller veska i form av datamaskiner eller smart-telefoner. 
 
Den flytende moderniteten stikker aldri dypt, den er ikke forankret, men definert av lange serier av inn- og utkoblinger. Resultatet blir en mennesketype som ikke har rom for varige emosjonelle relasjoner eller arbeidsforhold – men også et menneske som ikke klarer å konsentrere seg om en enkelt oppgave over tid – et menneske hvis normaltilstand er distraksjonen og jakten på neste tilkobling. Siden vi i mindre grad har faste rammer for våre liv, eller verdier som er hevet over en kontinuerlig forhandling, er det også grunnlag for å påstå, om vi tenker med Bauman, at kunsten i stadig større grad er preget av frykt. Det faktum at ingenting er stabilt og at det vi har, de relasjonene vi er i og verdiene vi setter pris på, er truet, eller i hvert fall oppleves som truet, medfører en engstelig mennesketype som demper angsten ved å koble seg til en ny opplevelse eller gå til innkjøp av en ny vare. Den flytende modernitetens logikk baserer seg på at relasjoner og ting hele tiden kan erstattes av noe «nytt og bedre». Den flytende modernitet er et Nextopia, som den svenske forskeren Michael Dahlén sier. Men vi trenger faste rammer for å være fri. Uten en viss fasthet fanges vi av «det nyes» runddans. 
 
I en viss forstand kunne man kanskje tro at kunstverket nettopp er et eksempel på en flytende modernitet, med sine stadige omrokeringer av perspektiver og betydninger – men det er nettopp her kunsten blir et potensielt stabiliserende punkt. Kunsten kommer, i denne sammenheng, inn som et medium som har en viss fasthet i den flytende modernitetens flyktige agendaer. Kunstobjektet er riktignok ofte definert av markedet, men det lar seg ikke bruke opp, det lar seg ikke konsumere, slik andre varer blir det. Men det viktige, om vi tenker med Bauman, er å holde blikket festet på hvilken verdi kunsten har for oss, som tankeredskap for å klargjøre hvordan vi skal leve, og ikke la oss styre av statens bilde av «den viktige kunsten» eller konsumsamfunnets preferanser. 
 
I kunsten kan både voksne og barn øves opp i å sette pris på kompleksitet og pluralisme – et mangfold av perspektiver – som en verdi i seg selv, ikke som et flytende kaos som ødelegger vår evne til å handle eller tenke, men som et reservoar for å øve oss i å tenke situasjoner annerledes enn de synes å være og dermed kunne forbedre den vi selv befinner oss i. Men å lokalisere denne verdien gjør verken voksne eller barn ved å underordne seg andres synsvinkler, men ved å bygge opp en evne til å vurdere og dra nytte av kompleksitet ut fra vår egen karakter. Ut fra et begrep om hva som er det gode liv – og hva som skal til for at vi selv oppnår noe slikt. 
 
Baumans filosofi kan på dette punkt betraktes som et moderne svar på den antikke dydsetikken. Her finner vi røttene til en filosofi som fremholder at skillet mellom godt og dårlig ikke skal bestemmes normativt, gjennom påbud, men skal inngå i en karakter, i et nettverk av dyder i det enkelte menneske som markerer hva som er verdifullt for den enkelte. For Aristoteles var en typisk dyd måtehold. I dag kan vi tenke oss at dyder kan bestå i å opprettholde fokus, vedvarende oppmerksomhet – eller en evne til å integrere verdiene vårt arbeid og våre mellommenneskelige relasjoner i realiteten bygger på. Eller, som nevnt, å sette pris på kunstens kompleksitet og det mangfold av perspektiver den gir oss tilgang til. Her kunne vi tenke oss at skolesystemet la opp til en pedagogisk modell hvor bygging av dyder som konsentrasjon og evnen til å sette pris på, og vurdere selvstendig, et mangfold av perspektiver, stod i sentrum. Den flytende moderniteteten gjør oss lett til slaver for vekslende interesser, men løsningen ligger ikke i å insistere på et sett av verdier som tilføres individet utenfra, men å legge forholdene til rette for at vi kan dyrke frem dyder som bidrar til å skape et godt liv for hver enkelt av oss – innenfra. Kunsten kan bidra med å nyansere og klargjøre hva et godt liv er – og dermed også peke ut av det åndelige slaveriet den flytende moderniteten med sin stadig vekslende dagsorden så lett fanger oss i.

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>