Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Samarbeidets kunst

Foto: Massimiliano Minocri

Foto: Massimiliano Minocri

Hvorfor er noe kunst mer kompleks enn annen kunst? Og er det egentlig noe vits i å anstrenge seg for å forstå i det hele tatt når det er så vanskelig? Vi bør høre mer på barn og unge, foreslår den spanske kunstneren Dora Garcia.

Garcia har, i flere verk, vist noen svært spenstige perspektiver på disse spørsmålene. Hun mener definitivt at det er et poeng å nærme seg det ubegripelige – fordi det er ikke sikkert at det er så ubegripelig når det kommer til stykket. Det er heller et spørsmål om hvordan man velger å forholde seg til det å forstå noe – men også et spørsmål som samarbeid. Problemet med det «voksne» perspektivet er at vi alltid skal finne frem til sannheten om ting – vi skal trenge inn til kjernen av noe, «løse problemet» eller «forstå det hele». Unge mennesker har ikke dette problemet, mener hun. De tar ikke forståelsen så seriøst, men tillater seg å leke og ha det gøy med kunsten. Dermed kommer de nærmere verdien av den også, foreslår hun. 
 
På Veneziabiennalen i sommer satte hun fokus på den irske forfatteren James Joyces siste verk Finnegans Wake, som har rykte på seg for å være mer eller mindre komplett ubegripelig. Ifølge Garcia er ambisjonsnivået enormt, og verket krever naturligvis mye, men «uforståelighet» er likevel en svært upresis betegnelse. I høst fortsatt hun arbeidet med Joyce på Bergens første kunsttriennale, Bergen Assembly. Kunstløftet møtte henne på Hotell Terminus i Bergen. 

Joycean Society på Veneziabiennalen. Foto: Dora Garcia.
 
Da jeg så Joycean Society i sommer på Veneziabiennalen slo det meg at dette diskrete og bortgjemte verket hadde noe helt avgjørende å si for hvordan vi forholder oss til kunst. Verket, som hovedsakelig består av en film om en gjeng som i 30 år har lest Joyce på nytt og på nytt, tok for seg verdien av å samarbeide og entusiasmens betydning for å forstå noe. Kunne du fortelle litt om verket?
Det viktige med filmen om dette lesefellesskapet er jo hvordan gleden ved å dele kunst med andre blir tydelig. De er nysgjerrige. De leker. Men, som Joyce, drukner de ikke i forsøket på å forstå og tillater seg å spøke og le parallelt med dypsindighetene. ikke bare som en delt nytelse, men snarere som en utvidet forståelse for alle involverte parter. Jeg kom faktisk tilbake til Joyce etter mange år. På slutten av nittitallet jobbet jeg med hans bøker som materiale for skulpturer, men da jeg for noen år siden ble opptatt av forholdet mellom publikum og kunstner, kom jeg nærmere det å lese som noe man samles sammen rundt, og i. Forholdet mellom kunstner og publikum må alltid gjenoppfinnes, mener jeg, og det spennende med Joyce er at selve lesningen ikke stabiliserer seg i fortolkningen av hans bøker. Det ligger et enormt potensial for nye forhandlingsrunder i hans skriverier, særlig hans siste bok Finnegans Wake, som er temaet her i Bergen og i Venezia. På en måte kan vi si at han alltid kommer leseren i forkjøpet: det er uansett nye relasjoner gjemt bakenfor den gjeldende lesningen av Joyce. Bak den hegemoniske og offisielle «sannheten». Men med dette mener jeg ikke at han alltid ligger foran leseren som noe negativt, men at hans verker er et rikt reservoar vi bør bruke. På mange måter kunne man si at han prøver å skrive bibelen på nytt i den forstand at det er uuttømmelige bøker det er snakk om. Dette er en bra ting og noe han også deler med de aller beste kunstnerne, etter min mening. Han undergraver, på en positiv måte, akademisk autoritet med en slik form. 


Joycean Society på Bergen Assembly. Foto: Dora Garcia.
 
Det slo meg da jeg spaserte rundt i Venezia at ditt verk, i motsetning til det meste annet der nede, faktisk er en pedagogisk modell for hva kunst er og hvordan man skal forholde seg til den. Det som var spesielt interessant for meg var din ide om det kollektive arbeidet, verdien av å dele en opplevelse med andre. Ikke bare i betydning av å ha et fellesskap rundt selve gleden, men for å utvide forståelsen, som svært ofte begrenses til én person. Hva tenker du selv?
Jo, absolutt. Og det var nettopp det som gjorde Joyce så tankevekkende for meg – han har jo, kanskje mer enn noen andre forfattere de siste hundre årene, blitt beskrevet som nesten håpløst vanskelig. «Uleselig.» Særlig gjelder dette hans siste verk Finnegans Wake, som verket i Venezia dreier seg rundt, men også Ulysses, naturligvis. Men denne uforståeligheten beskriver ikke min opplevelse av Joyce i det hele tatt. Særlig ikke etter min forskning på lesesirkler og at fornuften ikke lar seg begrense til enkeltmenneske. Fornuften, og bruken av den, er noe kollektivt, noe som skal deles. 

Joycean Society på Bergen Assembly. Foto: Dora Garcia.
 
Interessant. Da Immanuel Kant skulle beskrive fornuftens bruk i Kritikk av Dømmekraften sier sa han faktisk noe av det samme – noe få kanskje vil forbinde med denne tilsynelatende strenge filosofen. At det å tenke dreier seg om å tenke utover sin egen, private, fornufts grenser. At det å tenke, for virkelig å kunne utfolde seg i all sin bredde, dreide seg om å legge andre individers tankekraft til sin egen og dermed utvide sitt eget hode, sitt eget refleksjonsrom, til ett kollektivt anliggende – en «utvidet mentalitet,» som han kaller det.
Riktig – jeg er enig med ham og det er her, i overskridelsen av sitt eget begrensede perspektiv, gruppearbeidet blir noe annet enn en prosaisk måte å belyse et kunstobjekt ytterligere på. For det å dele kunnskap med andre, og bruke den sammen med andre, er på det mest grunnleggende nivå knyttet til det å være menneske og bruke sine evner. Å være i dialog med andre dreier seg om å utvikle sine følelser og tanker kollektivt, hele tiden, ikke om å avslutte et resonnement i ensomhet, for så å presentere det for fellesskapet. 

Joycean Society på Bergen Assembly. Foto: Dora Garcia.
 
Joycean Society kretser rundt en helt bestemt, lesesirkel, men det finnes Joyce-selskap i hele verden. Det finnes også andre kollektiver som diskuterer ting i fellesskap. I Bergen inviterte du tilskuerne i ditt eget lille Joyce-selskap – under åpningen gjorde du til og med dette til en liten performance. Hvor viktig er dette fellesskapet for deg? I hvor stor grad berører det gjenoppfinnelsen av forholdet mellom publikum og kunstner som er – som du sier – så viktig?
Vel, det essensielle for meg er at et dominerende begrep om kunst som «vanskelig» er basert på et begrenset grunnlag. For det første: skal du virkelig få utbytte av kunst må du anstrenge deg og ha tålmodighet. Om kunst skal føre til ny kunnskap og erkjennelser av betydning kan du ikke forvente deg at forståelsen kommer umiddelbart. For det andre: at noe er uforståelig knyttes, som jeg antydet, til et individuelt perspektiv, til ditt eget hode, mens man i virkeligheten bør diskutere, og tenke i fellesskap. Befinner man seg i en «utvidet mentalitet", som du sa Kant kalte det, vil det meste av det vi kaller uforståelig oppløse seg og bli noe annet. Også må man ikke glemme leken. 

Joycean Society på Bergen Assembly. Foto: Dora Garcia.
 
Din måte å tenke på minner meg på et annet verk som har gjort stort inntrykk på meg, nemlig Take care of yourself av Sophie Calle. Her tar hun utgangspunkt i et brev hvor hun blir dumpet av kjæresten, men i stedet for å dyrke nederlaget i ensomhet, sender hun brevet til 107 forskjellige andre kvinner som fortolker brevet fra alle tenkelige vinkler. Det er snakk om psykiatere, filosofer, lingvister, barnebok-forfattere, skuespillere, osv. Gjennom denne delingen blir brevet ikke en forsegling av en tragisk skjebne, en innkapsling i depresjonens språk, men et kollektivt objekt som gav opphav til mange lesemåter og dermed mange muligheter. Kan dette være en parallell til hvordan du tenker?
Helt klart. Men det viktige å understreke her er at når man sier at man ikke forstår, er det ofte noe annet man ikke forstår. For det som skal begripes i kunstsammenheng er ofte veldig klart. Faktisk. Problemet er bare at mange er redd for å si noe feil eller rett og slett ikke i stand til å forholde seg fordomsløst til gjenstanden. Jeg har mange ganger sett at ungdommer og barn umiddelbart «tar» hva et verk dreier seg om, mens voksne ofte ikke slipper til det intuitive, eller den naive stemmen, i seg, som ofte er opphavet til mer komplekse overveielser. 


Joycean Society på Bergen Assembly. Foto: Dora Garcia.
 
Du mener at grunnen til at man ikke forstår er fordommer – eller rett og slett at man er redd for å ta feil eller dumme seg ut?
Ja. Og her har voksne mye å lære av barn og unge – som ikke føler at de har noe å tape og mer direkte sier hva de mener. Det umiddelbare ligger, etter min erfaring, nærmere sannheten enn mye konstruert kunstsjargong, som dessverre altfor ofte er en utkledd og utspjåket versjon av den frykten for å dumme seg ut som var der i utgangspunktet. Det man ikke har forstått, fordi man ikke turte spørre noen andre eller dele det man ikke behersker med andre, blir ikke mer forstått om man siterer filosofer for å dekke over frykten. På et vis blir jo det uforståelige virkelig uforståelig fra et slikt perspektiv – men på helt feil premisser. 
 
Kompleksitet i kunst er i grunnen ganske misforstått, om jeg forstår deg rett? Det er ikke engang noe negativt?
Det er absolutt ikke noe negativt. Eller, jo, om det er kompleksitet for kompleksitetens skyld. Men ikke når det er en kompleksitet som er der fordi man står foran noe man ennå ikke overskuer eller behersker – og som på slutten av dagen vil kunne berike deg. Dette er jo en veldig grunnleggende situasjon for mennesker. Man fødes jo ikke inn i verden med en fiks ferdig forståelse av noe. Man må tilegne seg teknikker og kunnskap for å være et fungerende subjekt i verden, slik er det også med kunst. Det er ikke noe som er vanskelig fordi det ikke lar seg begripe, men fordi du ennå ikke har forstått det. 

Joycean Society på Bergen Assembly. Foto: Dora Garcia.
 
I grunnen en ganske allmenn situasjon dette? For litt siden satt jeg i et panel og sammenlignet det å forstå kunst med å lære seg å sykle. Jeg ville bruke en enkel, ja banal, metafor for å klargjøre nettopp det du snakker om der. Man sier jo ikke, sa jeg, at det å sykle – eller sykkelen – er ubegripelig om man ikke har lært seg det ennå. Er det ikke en lignende misforståelse du snakker om – at kompleksiteten i kunsten er utfordringer man må lære seg å beherske snarere enn noe, i virkelig forstand, uforståelig?
Jo, og det er her jeg mener Joyce også er interessant. Fordi med hans bøker er det aldri snakk om å tilegne seg verket helt. Det er aldri snakk om å forstå det fullt ut. Når det gjelder å sykle kan man tilegne seg teknikken tilfredsstillende i løpet av relativt kort tid, men når det gjelder lesningen av Joyce må man hele tiden lære seg å sykle på nytt, om du skjønner hva jeg mener?
 
Skjønner. Og da må man også lokalisere finne et fellesskap som kan bistå i den stadig fornyede læringen – som kan hjelpe deg å sykle på nytt igjen og igjen? Kunne vi kalle kunst en serie pedagogiske situasjoner som hele tiden fornyes?
Nettopp. Det er dette som er rikdommen med virkelig god kunst, mener jeg, og her viser Joyce oss veien. De utgjør pedagogiske situasjoner, som du sier, som ikke uttømmes. Det er ikke slik at man lærer seg å lese Joyce som man lærer å sykle. Man leser Joyce for å hele tiden lære å lese Joyce. Den kunsten man kan bli et bedre menneske av, og virkelig lære noe gjennom, er av denne typen. Det interessante – som mange glemmer – er jo også at det er barn og unge som best kan minne oss om dette. Jeg kan ikke understreke dette godt nok. For selv om Joyce-eksperter kan gi oss uendelig mange kilder til innfallsvinkler, er det den tilgrunnleggende fryktløsheten og umiddelbarheten hos barn og unge som gjør oss til gode lesere og kunstnere.

Leslie L. Lewis' diagram over Finnegans Wake slik det er gjengitt i László Moholy-Nagys bok Vision in motion.

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>