Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Min første kunstopplevelse - Sverre Malling

Sverre Malling - Je Est Un Auste, 2011, kull og gråblyant på papir, 76x57cm

Sverre Malling - Je Est Un Auste, 2011, kull og gråblyant på papir, 76x57cm

Hvordan minnes kunstnerne og kulturarbeiderne selv sine første kunstopplevelser? I første del av denne serien har teatersjef ved Black Box teater i Oslo, Jon Refsdal Moe, koreograf Ingri Fiksdal og kunster Sverre Malling reflektert rundt sine tidlige møter med kunsten og hvordan de påvirket deres forhold til kunst i voksen alder.

Før eller siden kommer vi alle til et punkt i livet hvor vi stilles overfor et avgjørende valg. Et betegnende valg som uforvarende rykker oss løs fra alle innøvde holdepunkter og plasserer oss der vi faktisk hører hjemme. Plutselig går det opp for oss hvem vi virkelig er bak alle innordningene. Det kan være hardt å erkjenne, og enda vanskeligere å akseptere.
Det hele begynte da jeg fikk min aller første kunstbok i attenårsgave av mor og far. Mine foreldre ønsket antageligvis å dra i gang en såkalt dannelsesreise, en modningsprosess av tenåringen, da de overrakte meg en påkostet og praktfull bok om Vincent Willem Van Gogh. Etter alt å dømme tenkte de vel at dette var riktig tidspunkt i livet mitt hvor jeg burde velge nye rammer omkring min tilværelse. Det barnslige burde gi slipp, slik at det voksne, fremløftende og ansporende kunne feste tak. Plakater av nakne, oljeinnsmurte damer i lenker og monstrøse vanskapninger på gutteværelset var nå tenkt å erstattes med aktverdige motiver av Vincent Van Gogh. En opportun mulighet til å tre inn i de kultiverte rekker, tenkte nok mor og far. Etter planen skulle jo attenårsdagen være et initieringssrituale hvor Sverre Junior tok første steget mot å bli Malling Senior.
Men bare etter en uke reiste Sverre Junior til Tanum bokhandel og byttet Van Gogh om til Hans Bellmer.
Fransk impresjonisme ble vraket til fordel for kuriøs surrealisme. Jeg valgte altså Hans Bellmer som jeg ved en tilfeldighet hadde sett bilder av på svensk tv i kjellerstua på Skedsmokorset. Hva kunne vel vært mer nærliggende for en pubertal og utsvevende tenåring enn et kunstnerisk univers som tematiserer den uregjerlige kroppen og kroppsliggjør vårt indre? Eller sagt på en annen måte; som gir seksuelle spenninger og uro en kropp. Gjerne med forstemmende bilder av muterte, bisarre dukker eller fetisjeringer av venerisk skrekk. Det var som Bellmer løftet opp det kroppslige på bekostning av det fornuftsregulerte.
 
For første gang kunne jeg bære til skue en kunstner som hadde berøringspunkt med gutterommets grenseløse fantasteri. Jeg ble satt fri gjennom å bli vist muligheten av en annen verden som var langt unna den foreliggende, sedvanlige hverdagen. Jeg søkte tilflukt i Bellmers frie kaos. Her kunne jeg nemlig lyve meg vekk fra voksensverdenens kjedelige svenneprøver og konformitetspress. Her fantes ikke noe forpliktende ansvar annet enn skamløs bejubling av instinktet og uregjerlige krefter. Og mye onani og seksuelle avvik!
En karnevalesk fryd i å snu opp ned på verden slik vi kjenner den. Bellmer gav meg en annen innstilling til verdensordenen: Han tilbød en overskridelse av de rammene jeg var ment å skulle operere innenfor. Han stilte seg i veien for alle forsøk på å bli akademisk voksen og beleven.
Kanskje Bellmer ønsket at jeg skulle råtne og ikke modne. For da jeg begynte på kunstakademiet noen år senere, gikk det opp for meg hvor avgjørende dette valget spilte videre på min framferd. Mine professorer kunne forsikre meg om at det var noe lettbeint over all den kunsten som på død og liv skulle være omstyrtende, foruroligende og pervers. Bellmer og hans likesinnede var med sine karnevaleske forestillinger altfor tendensiøse, utagerende og overspilte, og dermed tappet for det reflekterende rommet. Til slutt gikk det opp for meg at Bellmer kanskje var et dumt valg. Hadde jeg bare fulgt Van Gogh ville jeg sikkert hatt mer substans, meningsfylde og ikke minst vært mer sensibelt dypsindig. Og derigjennom blitt tildelt en plass i fellesskapet. Eller?


Sverre Malling, 1994 Foto: Privat
 
Jeg er antageligvis dømt til livslang infantilitet. Det vil si at jeg fortsatt kjenner mitt hode koke av all verdens puerile, grisete og lett makabre forestillinger. Og hver gang jeg griper fatt i tegneblyanten, er det Bellmer som vinner terreng, ikke Van Gogh, dessverre.
Men en ting gjør at jeg holder en knapp på Bellmer. Han vil nemlig at jeg skal være ærlig midt oppe i alt dette. Jeg må love ham med hånden på hjertet at jeg aldri skal undertrykke mine egne barnslige impulser og innfall til fordel for en idé om hva rettskaffen kunst skal være. Jeg er fri til å gi etter for min egen hinsideslengsel når som helst.
 
Å tegne er derfor for meg å ta i bruk den friheten som Bellmer skjenket meg. En frihet som riktignok er avskrekkende ettersom den rommer risiko for fiasko, utstøtelse og alenegang. Men i det lange løp er man antageligvis mer tjent med å pleie sine egne fetisjerte hang-ups, snarere enn å motarbeide dem. Også tillate seg selv å bli rystet av en viss pinlig skamfølelse. Å få anledningen til å jobbe med – tenke og føle – mange motstridende tendenser på samme tid er et privilegium man skal ta med videre i livet, tror jeg. For det er jo gjerne slik at når den man tror man er, trer i samhandling med noen man ikke visste at man var, at det virkelig begynner å svinge.
 
Bellmer var en tøylesløs lømmel som innviet meg i frihetens mysterium. Og hva mer kan man ønske seg til attenårsdagen?
Sverre Junior er takknemlig! 


Sverre Malling (født 1977 på Skedsmokorset i Akershus) er en norsk billedkunstner, særlig kjent for sine detaljerte og stiliserte kulltegninger med vekt på tradisjonelle håndverksmessige tegnekvaliteter og en personlig ladet subjektivitet.
Han debuterte på Høstutstillingen som 17-åring, og har studert ved Einar Granums Malerskole (1996–97) og Statens Kunstakademi (2000–04). Malling har stilt ut sine arbeider på blant annet Galleri Bastard, Astrup Fearnley, Lillehammer Kunstmuseum, Stenersenmuseet og Galleri Thomassen i Gøteborg. I 2012 engasjerte Klassekampen Malling som rettstegner under 22. juli-rettssaken, hvor han tegnet portretter av den tiltalte Anders Behring Breivik.Disse ble senere inkludert i Høstutstillingen samme år.

 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>