Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

– Jeg må fantasere for å finne svarene

Rebekka Joki og Torbjørn Davidsen i en scene fra

Rebekka Joki og Torbjørn Davidsen i en scene fra "De Utvalgte". Foto: Ann-Iren Ødeby

Man skal ikke undervurdere barn i deres møte med kunst, heter det. Men da jeg befant meg i salen på Black Box teater i Oslo sammen med en trettenåring, og De Utvalgtes Torbjørn Davidsen begynte å snakke om slikking av kjønnsorganer, fryktet jeg at jeg kanskje heller hadde overvurdert hvor godt voksenverk passer for barn.

En forestilling som stiller spørsmål

Jeg hadde tatt med meg tretten år gamle Taran Tenge for å overvære reprisen av De Utvalgtes kritikerroste forestilling De Utvalgte, en forestilling som i Tarans ord er en forestilling som:

– Spilles av folk med Downs syndrom og to som ikke har det, forteller ikke en fortelling, men stiller spørsmål som publikum må finne svar på selv. 
De Utvalgte ble opprinnelig satt opp på samme teater i november i fjor, en forestilling undertegnede anmeldte for scenekunst.no. Den gangen var jeg relativt kritisk, blant annet til det jeg oppfattet som en uheldig symbolbruk og at enkelte av aktørene ble tildelt roller de ikke følte seg komfortable i. Jeg var usikker på om forestillingen fremmet likeverd, slik den ønsket, eller om den «stilte ut» de som var annerledes, tydeliggjorde skillene mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede og bidro til å forsterke stereotypier som at «folk med Downs syndrom er så artige, men de kan a være hissige også» og «psykisk utviklingshemmede elsker vafler og godsaker». Så da jeg valgte å ta med Taran på akkurat denne forestillingen var det av to årsaker: 
For å teste påstanden om at barn er mer åpne for eksperimentell kunst enn man kanskje vil anta, og fordi …
Jeg ønsket meg et nytt blikk på denne forestillingen som jeg hadde vært så ambivalent til selv.


Foto: Thomas Ekström

Da vi ruslet ut av mørket på Store scene holdt jeg nesten pusten – hvordan hadde dette gått? Kunne en 13-åring ha fått noe som helst utbytte av dette? Og skjønte hun i det hele tatt hva som ble sagt? Jeg hadde også denne gangen store problemer med å oppfatte enkelte deler av monologene. 
– Man skjønte hva han sa gjennom bildene som ble vist på veggen bak. Og kanskje var det ikke meningen at vi skulle skjønne hva han sa. Da hadde de vel valgt en skuespiller som kunne snakke tydelig. Man skjønte ting gjennom stemningen, åpner Taran. Og jeg kan igjen puste. For herfra, hele bussturen hjem, og resten av jentekvelden vi har planlagt etter forestillingen, snakker Taran ustanselig om inntrykkene sine, om tolkningene sine av de til tider rare og uforståelige scenene, hun stiller spørsmål om hvorvidt jeg tror hendelser underveis i forestillingen var planlagte og improviserte, og hun er fullstendig uredd når jeg tar opp forestillingens sentrale temaer som abort, mangfold og mobbing. 

Annerledes skuespillere og annerledes teater

Fra før av har ikke Taran sett så mye samtidsteater – når jeg spør henne om forestillinger hun har sett nevnes Mamma Mia og andre større musikaloppsetninger. Jeg spør henne om forskjellene mellom disse oppsetningene og forestillingen vi har sett i kveld:

– I de andre forestillingene skal det liksom skje noe hele tiden, og alt som skjer skal man skjønne. Så når man ikke skjønner noe så blir det veldig rart. I denne forestillingen skjønte man ikke hva som var hele poenget. Det er vanskelig å forklare hvordan forestillingen var, fordi den var jo veldig spesiell, men den var veldig fin.
Hva synes du var fint ved den? 
– Jeg synes det var fint at de sa ting som vi også tenker. Synes det var så fint at hun jenta tenker som vanlige syvåringer gjør. At hun snakket om prinsesser som hoppet rundt på en eng med sommerfugler. Selv om de er annerledes betyr det ikke at de ikke skal ha det like gøy som oss eller oppleve det vi gjør. Først trodde jeg de hadde tatt inn en jente som kunne være med fordi hun kunne spille teater. Jeg tenkte ikke at hun hadde Downs syndrom først, fordi hun virket jo helt normal. Når man bare hørte henne hørtes hun jo helt normal ut, det virket ikke som hun var noe annerledes. 
De fleste i denne forestillingen hadde jo Downs syndrom eller en annen psykisk funksjonshemming. Og på bakveggen viste de ved en anledning et ultralydbilde, og det var mye snakk om det å lage barn. Hvorfor tror du dette fikk så stor plass i en forestilling spilt av folk med Downs syndrom?
– Kanskje… Eller... Nei, jeg vet ikke… 
I starten hadde de en båt. Tenkte du noe
over det? 
– Nei… Jeg vet ikke helt 
Nå stiller jeg deg veldig vanskelige spørsmål, for nå kommer vi inn på den vanskelige voksenetematikken i stykket, men hvis jeg forteller deg at den båten skal være Noahs ark, hva tenker du da? 
– Å, ja, for det var de dyrene… De skulle man jo ta vare på, og bestemme hvem som skulle bli med. Også drev man og byttet ut dyrene med andre dyr. 
Og husker du at han sa noe i starten om at det ikke er plass til alle? 
– Ja, det er ikke plass til alle. Alle får ikke plass i verden. 
Tror du det kanskje kan ha noe med den diskusjonen som handler om man skal kunne ta abort når man finner ut at barnet har Downs syndrom? 
– Det kan hende! For det var jo den scenen i starten der han ene holdt opp det geværet. Jeg tenkte først at jeg ble redd for at han skulle gjøre noe med den lille jenta. Kanskje han mente at hvis man velger å ta abort, så kan man like gjerne skyte barnet med geværet? 
Men jeg synes alt det er helt feil. For de som har Downs syndrom er jo like mye verdt som de som ikke har det. De er jo litt annerledes, men det betyr jo ikke at de ikke har tanker sånn som oss.
Følte du at denne forestillingen viste det? 
– Det viser jo at selv om man har Downs syndrom skal man gi folk en sjanse, at man ikke skal si: Nei, du får ikke lov til å være med på det fordi du har det. Man må faktisk gi alle et forsøk.
Synes du det var et vellykket forsøk? 
– Jeg synes de klarte det. Det var veldig morsomt å se, fordi man tenkte kanskje på forhånd at de ikke skulle klare det, men da har man undervurdert dem, fordi de klarer det jo like bra som andre gjør, bare
de øver. Det ble jo et teater. 

Voldsomt 

Ganske riktig ble det et teater, og til tider også et veldig voldsomt teater. I en av scenene overfaller en av de kvinnelige aktørene en Pinocchio-lignende figur som står og steker vafler. Hun skriker banneord mens hun kaster både vaflene og Pinocchio veggimellom mens lydeffektene dundrer ut av høyttalerne i et voldsomt volum. Jeg legger en betryggende hånd på skulderen til Taran, som responderer med et stort smil – tydelig uanfektet av voldsomheten i denne scenen. Da jeg i etterkant spør henne om hva hun tenker om det som foregikk i denne scenen svarer hun, ganske uventet:

– Jeg tenkte kanskje at han Pinocchio-gutten ble styrt, at han måtte gjøre ting på en bestemt måte, han hadde robotbevegelser og hadde det veldig kjedelig. Men da hun angrep ham, så fikk han jo ordentlige bevegelser og fikk endelig gjøre noe annet. Man må gi alle et forsøk på å gjøre noe annet enn de er ment til å gjøre. Hun sa jo ikke det hun pleide si til ham, som for eksempel «lag vafler» og sånn, men hun ble sur, så da visste ikke han hva han skulle gjøre. Så da prøvde han å rømme , og da kunne han ikke gå sakte som en robot lenger, men måtte gjøre noe annet. Og da ble han på en måte tvunget til å bevege seg på en annen måte. 
Hvorfor tror du hun ble så sint? 
– Fordi hun skjønte at livet ikke bare var vafler. At hun skjønte at barnet hennes var så lei seg over at hun bare spiser vafler, at hun hadde brukt masse av livet sitt på de vaflene, når hun egentlig kunne gjort det hun drømte om: å reise til Paris med mannen sin. 
En annen scene jeg var spent på hvordan Taran ville reagere på, var scenen jeg viste til innledningsvis. Den funksjonsfriske skuespilleren Torbjørn Davidsen setter seg i en saccosekk iført en legefrakk omringet av de øvrige aktørene for å gjennomføre litt seksualundervisning av den relativt eksplisitte typen. Vulgære kallenavn på kvinnelige og mannlige kjønnsorganer ramses opp i lange rekker og Davidsen tar for seg både befrukt­ningsprosessen og sikre måter å ha sex på (det er her slikkingen blir tatt opp). Det er riktignok drøyt ti år siden jeg selv var tretten år, men jeg kan nesten kjenne meg selv rødme på Tarans vegne. Nok en gang uten grunn: 
– Det var litt annerledes at man bare snakket så rett ut om det, men det var jo fordi han skulle forklare det for dem. Det var på en måte ikke flaut, det var ikke sånn at jeg ville gjemme meg, men det var mer sånn at jeg tenkte at det skal ikke jeg vite. Men det vet jeg jo fra før av.
Hvordan tror du det hadde vært å sett en slik forestilling sammen med klassen din? 
– Jeg tror mange hadde sagt at det var den dårligste forestillingen de hadde sett og ikke tenkt noe over hvem som faktisk hadde laget den. Hvis andre barn hadde vært med, så tror jeg kanskje at jeg fort hadde blitt påvirket av dem og tenkt «ja, kanskje var den litt kjedelig». Hvis jeg hadde vært med en venninne som synes den var skikkelig dårlig, så hadde kanskje ikke jeg turt å si at jeg synes den var bra. Så hadde hennes mening kommet inn til meg uten at jeg visste det, uten at det egentlig var det jeg mente, fordi jeg hadde glemt min egen mening.
Taran tror ikke det var noe annerledes for henne å se forestillingen enn det var for de voksne i salen. Likevel tenker hun kanskje at hun som barn har en litt villere fantasi, at hun fantaserte mer underveis og skapte sine egne fortellinger – der utgangspunktet er at alt kan skje i en forestilling: 
– For eksempel når hun jenta sitter og leker med de båtene og ser så uskyldig ut og han kommer med det geværet – da tenker jeg at det ikke er noen grunn til at det ikke skulle skje at han plutselig begynte å skyte på henne. Jeg er jo veldig vant med at det alltid skal være svar, så da må jeg fantasere litt og finne svarene på den måten. 

En forestilling man vil tilbake til

På forhånd hadde Taran bitt seg merke i omtalen fra Norsk Shakespeare og teatertidsskrift (sitert på Black Box teaters nettsider) hvor de skriver at forestillingen er en man ønsker seg tilbake til. Hun bemerker plutselig at det kanskje kan bety at man som publikummer i etterkant har gjort seg så mange tanker om forestillingen at man ønsker å komme tilbake igjen med de svarene man tror man har funnet, fordi man da kan se annerledes på forestillingen. De Utvalgte er utsolgt alle dager, så det får vi ikke anledning til å gjøre, men Taran sier at hun gjerne hadde blitt med en gang til.

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>