Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Tilskuere til likestilling

Ungdomsportrett av forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Camilla Collett (1813–1895), malt av Görbitz i 1839.

Ungdomsportrett av forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Camilla Collett (1813–1895), malt av Görbitz i 1839.

Både 8. mars og offentlige jubileumsmarkeringer må ha høyere ambisjoner enn å bruke kunst og kultur til å gjøre tall og navn mer «levende».

8. mars-toget er ett av få tilfeller i Norge hvor kvinnebevegelsen markerer seg fysisk og tar opp plass i det offentlige rom. Tilstedeværelsen av barn og unge besitter stor visuell og symbolsk slagkraft, da man slik, uten ord, understreker hvem sine rettigheter som står på spill, og enkelt demonstrerer det spente forholdet mellom fortid, nåtid og framtid. Men når toget er over, blir den samlende kollektive representasjonen av kvinnekamp oppløst, og spørsmål om feminisme, personlige erfaringer og politikk nok en gang henvist til debatter på tv og sardoniske kommentarer på twitter. 
 
Stemmerettsjubileet 2013 skulle gjøre noe med dette. Som Grunnlovsjubileet i år, la fjorårets jubileum opp arrangementene med tanke på unge menneskers deltakelse. Sentralt i de ulike kulturelle tilbudene stod demokrati, ytringsfrihet, ung stemmedeltakelse og historisk stolthet. Og det er her kunsten og kulturen skal komme til unnsetning. Norsk kvinnesakshistorie skulle vekkes til live gjennom utallige teaterforestillinger og kunstutstillinger rundt om i landet. Håpet synes å være at når fakta, navn og tall bearbeides av kunstnere, skal inngangen til historien oppleves personlig, nær og aktuell. Her var det bare å melde skoleklasser på Camilla Collett-show eller forestillinger med tyrkiske dansere i niqab. Tematikken i de ulike forestillingene og utstillingene ga inntrykk av at norsk kvinnekamp er historie – at slaget hadde blitt utkjempet og rettferdigheten seiret. I utgangspunktet var det jenter og kvinners stilling i dag som skulle få oppmerksomhet, men kvinneundertrykkelse ble i stor grad omtalt som noe unorsk, noe som foregår i «andre land», og går utover kvinner som selv ikke kan si ifra. Og med ett var året omme, kapittelet avsluttet, og et nytt jubileum er i gang. Refrenget er det samme i Grunnlovsjubileet som i Stemmerettsjubileet – mer demokrati, mer ytringsfrihet og mer likestilling – barn og unge skal igjen interesseres, involveres og vekkes ved hjelp av kunst og kultur. Hvilken politisk og historisk vekkelse er det egentlig man håper å inspirere i ungdommen? 

Fra profileringsgrafikken til Stemmerettsjubileet
 
Stemmerettsjubileet oppnådde å plassere kvinners historiske samfunnsdeltagelse i sentrum, samtidig som det ble lagt vekt på at kvinner ble representert i så mange sammenhenger som mulig. Men er det nok å bare sette søkelys på kvinnekampens historie i en kulturell ramme og oppfordre ungdom til delta med sin tilstedeværelse? Hvilken rolle tildeles kunsten og kulturen i møte med en forsamling skoleelever der politikk og historie skal formidles via metoder som ofte verken er politiske eller historiske? Når kvinnebevegelsen får status som en avsluttet historie som ikke angår norsk ungdom i dag, har vi å gjøre med en tankegang som setter kvinner i sentrum, men som ikke tar seg tid til å forklare hvorfor de havnet på sidelinjen til å begynne med. 
 
Ideen om vår norske likestilling i relasjon til jentene i «andre deler av verden» som ikke har «våre» rettigheter fungerer perfekt i en fortelling som får sin retoriske form i politiske taler, og som deretter formidles via kulturtiltak myntet på ungdom. Resultatet blir en idealisering av demokratisk opplysning og deltakelse, der alle de riktige ordene brukes, men hvor ungdommen forlater teaterstykket med et like vagt og uforløst forhold til «likestillingslandet Norge» som da de satte seg i salen. Slik sementeres koblingen mellom ungdom, kunst og politikk i den vedvarende feiringen av begreper uten forankring i noens hverdag. Målet burde være å la kunst og kultur bidra i det som ofte kan oppleves som en distansert og apolitisk hverdag. Men hvordan skal man aktivere kreativiteten og tanken til de unge når de får kvinnekampen presentert som et tilbakelagt studium som ikke angår dem selv? 


Dronningen holder tale i forbindelse med Stemmerettsjubileet. Foto: kongehuset.no
 
Videregående skoler i Kristiansand kommune fikk i fjor se forestillingen Monologen Camilla Collett, som er et godt eksempel på den statlige tankegangen rundt bruk av kultur for å involvere unge i slike jubileumsmarkeringer. Forestillingen var laget av dramatiker Trine Vollan for Den kulturelle skolesekken, og hadde premiere 8. mars på Eidsvoll. I informasjonsteksten om stykket står følgende: «Hva hadde Camilla Collett gjort hvis hun gikk lys levende iblant oss i dag? Dette får elevene selv svare på etter å ha sett monologen.»(1) Stykket ble presentert med undertittelen «Prestedatteren fra Eidsvoll var Norges første feminist.» Med dette som utgangspunkt, innlemmes perspektivet og livserfaringene til Collett i den dominerende, offentlige og institusjonelle diskursen norsk historie ellers preges av. Merkelappen «Norges første feminist» undergraver de anonyme livene før og under Collett, kvinnene som tenkte og erfarte på samme måte, men som ikke hadde den samme statusen og de samme mulighetene til å ytre seg. «Norges første feminist» blir en hedersbetegnelse nåtiden samlet deler ut – en slags likestillingens svar på «første mann på Nordpolen» – og plasserer Collett i den kollektive historien om Norge, full av framgang og nyvinninger. 
 
Måten et kulturtilbud for ungdom presenteres på kan avsløre mye om hvilke verdier man ønsker å formidle, samt hvilken funksjon man tillegger kultur i møte med et ungt publikum og tilskuerrollen ungdommen tilbys. Som med så mange andre jubileumsfeiringer av nasjonale kjerneverdier, er intensjonen med dette stykket at verkets meningsinnhold skal nå mottakerne uten å spaltes opp i nye tolkninger når kunst møter elev. «Camilla Collett hun har lært, og tror selv på, at kvinner og menn er likeverdige. Slik blir hun Norges første feminist. Monologen viser elevene at det er gjennom spørsmålene Camilla Collett hele tiden stiller, og svarene hun kommer frem til, som gjør Camilla Collett til den hun er/vil være: forfatter. Men før dette, møter vi også den lekne Camilla Wergeland på prestegården på Eidsvoll som gjør spillopper og pek om ikke mot lensmannen, så i hvert fall mot gamlepresten.»
 
At Collett hadde andre sider enn den seriøst tenkende er en selvfølge, men i denne sammenhengen er det inkludert for å «nå ungdommen». Verkets funksjon er allerede nedskrevet, og slik møter den et publikum som på forhånd har blitt instruert i hvordan forestillingen skal ses og tolkes. Fordi det offentlige «vi-et» i dag er så enig med meningene som møtte stor motstand for 100 år siden, blir det lett til at den historiske avstanden ufarliggjør politiske ideer det fremdeles er mye sprengkraft i. Kulturinnslag i offentlige markeringer og jubileer kan fort bli koseversjonen av historie og politikk, der alle kommer sammen, opplever noe fint og får viktigheten av ytringsfrihet demonstrert i et underholdende formspråk. 
 
Passiv deltakelse foran utøvende kunstnere skaper korrekte, men også forutsigbare og uengasjerende resultater. Hvis målet er økt kunnskap, bør formidlingen foregå på samme undersøkende og inkluderende nivå som tematikken. Slik informasjonsteksten til monologen bygges opp, fjerner den Colletts bevissthet rundt de politiske og sosiale strukturene som konstruerer «naturgitte» ideer om kjønn – et feministisk perspektiv som kunst og kultur i utgangspunktet er bedre rustet til å løfte fram enn festtaler og historiebøker. I tillegg til en generell innføring i hvordan kvinner fikk stemmerett, burde enkel teori om kulturelle konstruksjoner følge med historieundervisningen, og med dét en større mulighet til å gjøre seg opp egne tanker om kulturen som skal konsumeres på lik linje med historieboken. Ungdom må skjenkes de nødvendige redskapene for ikke å stå maktesløse i møte med kunst som representerer godkjent autoritær meningsformidling. 
 
For ved å henvise ungdommen til en slik passiv tilskuerrolle, kan man ende opp med en demokratisk deltakelse som ikke er annet enn en eneste stor performance-event, løsrevet fra både virkelighet og faktiske forhold. Så lenge skoleklassene møter opp til avtalt tid og sted fungerer systemet ypperlig, men for at likestilling skal være mer enn et honnørord, må publikummet aktiveres. Elevene må ut av rollen som rene konsumenter av kunst som formidler ferdigfordøyde politiske budskap. 


Fra arrangementslisten til Stemmerettsjubileet: Filmvisning av filmen «Gulabi Gang».
 
Urettferdighet med utgangspunkt i kjønn plasseres altfor ofte i vår fortid eller i andres nåtid, altså arenaeer som ikke egentlig overlapper med norske ungdommers hverdag. Det blir nærmest umulig for den gjengse norske ungdom å plassere seg og sin samtid i dette bildet. En slik monolog om Camilla Collett og hennes tanker om nåtiden bidrar kun til at politiske spørsmål overleveres i en spesialdesignet kulturell pakke bestående av ferdigproduserte tanker og meninger. Skoleeleven trenger ikke engang å følge med, de samme meningene er å få tak i samfunnsfagbøkene, i 17. mai-brosjyrer eller som velregisserte jubileumsprogrammer på TV. Midt oppi dette forsvinner synet på hva kunst er og kan være; selve ideen om at kunst har en påvirkningskraft og en autonomi som strekker seg hinsides festtaler om viktigheten av et tilnærmet likestilt samfunn, synes merkelig fraværende.
 
Norsk kvinnekamp kan ikke presses inn i allerede eksisterende former. En kan ikke utfordre historien uten å utfordre de systemene historie bygges på og skrives i. Hvis kulturtiltak kunne slippe å måtte forholde seg til en fasit, og i stedet få lov til å skape sin egen agenda i prosjekter som setter unges erfaringer og tanker høyere enn vage, nedarvede budskap og paroler, kan den idealiserte demokratideltakelsen bli en realitet. Men da må man få bukt med holdningen om at kunst og kultur av og for ungdom kun skal bidra til å realisere kompetansemål. Hvis man får rammen, verktøyene og noen ideer utenfor pensum, kan kombinasjonen ungdom, politikk og kultur ha en verdi for langt flere enn bare målgruppen og de involverte partene. Enhver kunstnerisk representasjon hentet fra «virkeligheten» vil ha innflytelse på hvordan virkeligheten oppfattes av mottakerne. Å se gjennom konstruksjonene av kjønn, annerledeshet og historiske grunnfortellinger med egne øyne, og reflektere rundt hvordan kunsten både kan utfordre og sementere disse, kan skape den politiske bevisstheten kulturarrangementer så ofte hevder å ha som mål, men likevel synes å utelate.  

Fredssenteret har laget instagram-konkurranse for å engasjere ungdommen i Grunnlovsjubileet.
 
Man må ha høyere ambisjoner enn å bruke kunst og kultur til å gjøre tall og navn mer «levende». Oppmerksomheten rundt årets 8. mars-paroler om reservasjonsretten og sexkjøpsloven viser at historien ikke er et tilbakelagt studium, men at den kan innhente oss når som helst. Hvis denne aktualiteten og dette usikkerhetsmomentet kan få plass i kulturarrangementer for ungdom, vil forholdet mellom kunst og virkelighet endres drastisk. Den som tar kunsten seriøst, gir den anledning til – og ansvar for å gå i mot tendensen der historie, politikk og offentlige markeringer smeltes sammen til et lettfordøyelig, resirkulerbart produkt. Å involvere unges stemmer og erfaringer i kulturuttrykk som prøver å nå inn til margen av de konstruksjonene som opprettholder ujevne maktbalanser i samfunnet, kan utgjøre en reell trussel mot tomheten i festbrosjyrer og hyllester til likestillingslandet med stor "L".
 
 
Elise Dybvig, teater- og litteraturviter
 


Noter:
1) Camilla Collett-monologen, Kirken.no http://www.kirken.no/?event=dolink&famid=337295
 

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>