Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Lost & found in translation – på kunstutstilling med barnehagen

"St. hans-bål ved Jølstervatnet" av Nikolai Astrup

Kan all kunst formidles til barn eller finnes det visse former for innhold som selv ikke de dyktigste formidlere kan oversette for de minste? Og kan formidling av kunst på barnas premisser åpne opp nye sider ved kunsten for et voksent publikum?

Dette er det åttende året jeg arbeider som assistent i barnehage, og gjennom disse årene har jobben gitt meg en rekke anledninger til å oppleve kunst sammen med barn. I løpet av tiden i barnehagen skal barna få erfaringer og opplevelser som skal bidra positivt til deres livskvalitet i dag og til deres kompetanse i fremtiden. Jeg tror at gode opplevelser i møte med forskjellige former for kunst kan spille en viktig rolle i barnas dannelsesprosess, særlig dersom barna i tillegg får muligheten til selv å uttrykke seg gjennom lek eller andre former for skapende virksomhet. Når jeg har vært med barn på kunstutstillinger har vi blitt møtt av formidlere som i større og mindre grad har klart å balansere den nødvendige justeringen til barnas – tross alt – begrensede førforståelse og språklige og kognitive evner, med en vilje til å insistere på det kunstneriske uttrykkets egenart – altså å la det bli noe igjen etter å ha presentert verket ved hjelp av et språk barna kan forstå. 
 
Et møte med et kunstverk skal ikke bare være en opplevelse knyttet til en kunstinstitusjon, et spesielt rom eller et eget begrepsapparat, men en engasjerende og meningsfull erfaring av det konkrete verket. Dette stiller krav til både den voksne som skal velge hva barna skal være med på (altså barnehagelæreren) og til den voksne som har tatt på seg oppgaven å åpne kunstverket og gjøre det meningsfylt for dem (formidleren). Hva er det barna finner meningsfylt i møtet med kunsten? Og er det slik at all kunst kan formidles til barn, eller vil man i visse tilfeller måtte «oversette» verket i en slik grad at selve essensen forsvinner? Kan en formidling som på en god måte er tilpasset barnas forutsetninger åpne opp sider ved kunstverket som voksne betraktere ellers kunne komme til å overse? Og hva med barnas mulighet til selv å uttrykke seg i tilknytning til den estetiske opplevelsen de forhåpentlig har hatt? 
 
De tre formidlingserfaringene jeg tar utgangspunkt i her er en omvisning med en gruppe fireåringer i KODEs(1) faste utstilling av Nikolai Astrups(2) malerier, og to besøk med de eldste barna (fem- og seksåringer) i Bergen Kunsthall i 2009 og 2011, da henholdsvis Leonard Rickhard og Hanne Borchgrevink var festspillkunstnere. I forkant av omvisningen i KODEs Astrup-utstilling hadde barnehagen bedt formidleren fokusere på malerienes fremstilling av de fire naturelementene ild, jord, luft og vann i maleriene. Dette rammet inn omvisningen på en måte som gav enkelte av barna anledning til å bidra med sine naturfagskunnskaper, som navn på blomster, trær og dyr, men bød også på noen utfordringer for formidleren: Å peke på hvor Astrup hadde malt ild, vann og jord var enkelt nok, men hvordan peker man ut luft på et flatt lerret? Dessuten kan en stille spørsmål om hvor det ble av kunstnerens intensjoner med  dette fokuset på elementene: Astrup malte riktignok disse tingene, men det er heller tvilsomt om det var en slik «naturfagtime» han hadde i tankene.


"Ryggvendt figur i nattlig interiør I" av Leonard Rickhard. Foto: Thor Brødreskift, Bergen Kunsthall.

Astrup er kjent for sine skildringer av Vestlandets frodige natur og tradisjonelle folkeliv, og bilder som hinter om både store og små fortellinger. Når vi fokuserte nærmest utelukkende på elementene, opplevde jeg som voksen at bildene og opplevelsen av dem ble redusert. Vi avsluttet omvisningen med et av Astrups store episke malerier Priseld (1915). Maleriets motiv er så dramatisk at vi ikke kunne la være å gå inn i den fortellingen maleriet forsøker å formidle. I stedet for å fortelle barna hva hun visste om Astrups intensjon med bildet, stilte formidleren barna lukkede spørsmål, antagelig for å gi dem anledning til å bidra. Men å svare på ledende spørsmål er en falsk form for deltakelse – det gir ikke egentlig barna anledning til å bidra med noe annet enn rett eller galt svar. Var formidleren engstelig for å miste barnas oppmerksomhet? Det er i så fall, slik jeg ser det, en dårlig vurdering; gjennom høytlesning av bildebøker er mange barn vant til å lytte oppmerksomt til voksnes fortellinger til bilder. Man kan også stille spørsmålet om det er noe med møtet med den representerende kunsten som i mindre grad motiverer barna til å undre seg over og snakke om det de ser.
 
Festspillutstillingen vises hver vår i Bergen Kunsthall i sammenheng med Festspillene, som er Vestlandets uten sammenligning største og mest ambisiøse kulturarrangement. Utstillingen løfter frem en norsk samtidskunstner, og er spesialutformet for kunsthallens lokaler. Festspillutstillingene er naturligvis ikke produsert med tanke på et barnepublikum, men Kunsthallen tilbyr hvert år formidling tilpasset barnehagebarn. De gangene jeg har vært med på disse omvisningene har Kunsthallens personale formidlet en beundringsverdig tillit både til hva kunstverkene kan tilby små barn og til barnas evne til å oppleve og få utbytte av samtidskunsten. Dette henger selvsagt sammen med formidlerens ferdigheter hva gjelder å kommunisere med, og forholde seg til barn, men jeg tror også det har å gjøre med de estetiske problemstillingene – form, flate, farge, balanse, dynamikk, osv. – kunstnerne behandler og fremhever. 
 
Før jeg har tatt med meg barn i Kunsthallen har jeg gått og sett utstillingene på egenhånd. Da har jeg ofte kjent på den litt ubehagelige selvbevisstheten som ofte melder seg når man som utenforstående trer inn i samtidskunstens domene; jeg er ikke veldig vant med å oppsøke kunstinstitusjoner, og kjenner ikke alle kodene. Ubehaget er knyttet til en usikkerhet om hvor lang tid en bør bruke på hvert verk, hva man skal se etter, og hvordan man skal snakke om det en har opplevd. Da er det interessant å tenke på at jeg gjerne har fått et mye større utbytte av utstillingene sammen med barnehagebarna og formidleren. Jeg tror dette både handler om at formidleren ofte har evnet å fremheve egenskaper ved verkene som både barn og voksne kan forstå, og at det simpelthen er en veldig meningsfull måte å være sammen med barna på. Formidlerne på Kunsthallen har i stor grad forsøkt å la kunsten tale for seg, men samtidig styrt oppmerksomheten mot sentrale elementer i verkene. Formidlerne har gjerne stilt åpne spørsmål, slik at barn og voksne kan undre seg sammen. På den måten har barna fått anledning til å formulere noen av de spørsmålene en kan tenke seg at kunstneren selv har villet undersøke. Jeg skal gi et par eksempler:
 
Leonard Rickhards utstilling i 2009 var preget av en del veldig store og mange mindre malerier, noen av dem rammet inn av kraftige, brede rammer. Nederst i ett av maleriene hadde Rickhard malt noen sinnrike former. Formidleren spurte hva vi trodde de kunne være. Noen av barna kom med forslag. Jeg fortalte at kjæresten min og jeg hadde forestilt oss at det kunne være en slags sprengningsmekanisme, en detonator. Formidleren sa da at Leonard – vi er vanligvis på fornavn med kunstnerne på disse omvisningene – hadde fortalt henne en hemmelighet, nemlig at de formene nederst i maleriet ikke skulle forestille noe spesielt, at de var ingenting. Så da hadde vi rett alle sammen da? Jeg tror én av oss hadde litt mer rett enn resten: Ett av barna var tydelig mest fascinert av dette at det gikk an å male «ingenting» og viste en evne til å opprettholde noe som uspesifisert i sitt eget uttrykk: Da ungene fikk anledning til å bearbeide inntrykkene gjennom eget skapende arbeid i tekstil og papir, spurte jeg henne: «Hva lager du, Live?» «Jeg lager ingenting,» svarte hun nesten viskende, som om det var en hemmelighet.


"Green House" av Hanne Borchgrevink. Foto: Bosc d'Anjou/flickr.com.
 
I 2011 var Hanne Borchgrevink festspillutstiller. Formidleren fortalte at Hanne er opptatt av former og farger: «Hanne har lært seg alle triksene med farger» – «hun tegner bygninger, hus, men hva er det som er spesielt med disse husene?». I motsetning til barna, som knapt ville ha funnet på å tegne et hus uten mennesker, hadde Borchgrevink tegnet hus hvor menneskefigurer var helt fraværende: «Hanne er opptatt av den formen hus kan ha når en tegner dem, ikke hva en bruker hus til i virkeligheten». Gjennom et forholdsvis enkelt språk, virket det, i hvert fall på meg, som om formidleren klarte å formidle noen av kjernespørsmålene i Borchgrevinks utstilling til både barna og oss voksne.
 
Årets festspillkunstner var Gardar Eide Einarsson. Jeg så utstillingen flere ganger, både på egenhånd og med formidler. Kunsthallen hadde et formidlingstilbud til barnehager også, men jeg var usikker: Hvordan ville Einarssons konseptuelle installasjoner egne seg til formidling til barn? Selv forstod jeg lite av hva Einarsson forsøkte å uttrykke, selv om jeg kunne sette pris på hvordan rommene var tatt i bruk. Når jeg var usikker på om jeg ville ta med barn på denne utstillingen var det ikke knyttet til hva barna fikk se i kunsthallen, som pornografi eller grov vold – som jeg uansett ikke har til hensikt å la dem se – men hva de ville kunne sitte igjen med. Jeg tviler ikke på at ungene ville ha satt pris på de tolv bronseavstøpningene av HP-printere som var plassert tilfeldig rundt på gulvet (at de var morsomme var omtrent hva jeg selv fikk ut av dem), eller at høye stabler med hvite tallerkener kunne ha vekket interessen deres (de ville antagelig ha forsøkt å telle dem), men fortellingene bak de forskjellige kunstverkene ville ha vært utenfor rekkevidde. 
 
Kunsthallen presenterer utstillingen slik: «Stikkord som negasjon, motstand og opposisjon er (...) sentrale elementer, men eksplisitte slagord er (...) erstattet av en underliggende følelse av uro som vaker under overflaten blant de abstrakte maleriene og tilsynelatende stumme gjenstandene». I motsetning til hva som var tilfelle med Rickhard- og Borchgrevink-utstillingene, hvor jeg opplevde at formidlingen var i samsvar med hva en kan tenke seg har vært – i hvert fall en del av – kunstnerens intensjon, har jeg vanskelig for å se hvordan Einarssons intensjon skulle kunne formidles til barn. Det blir for komplisert, for språklig, og kanskje, når alt kommer til alt, for tomt?  Om poenget var å gi barna en morsom opplevelse av mange identiske former i et uvanlig materiale er det andre ting vi heller kunne ha gjort, og vi hadde ikke behøvd å dra til Bergen Kunsthall for å gjøre det.  

"Versuchsstation des Weltuntergangs" av Gardar Eide Einarsson. Foto: Bergen Kunsthall.
 
På Bergen Kunsthall har barna fått anledning til selv å uttrykke seg med et utvalg av materialer i direkte tilknytning til utstillingen barna har sett (vi jobbet på gulvene i utstillingslokalene). Etter Rickhard-utstillingen fikk barna bruke papir og tekstiler sammen med fargeblyanter, lim og saks. Noen av barna lagde rammer rundt bildene sine, noe jeg ikke har sett dem gjøre i barnehagen. Det henger nok sammen med at de sjelden møter innrammet   «voksenkunst» i barnehagen (det bør vi gjøre noe med). Én av jentene skapte som nevnt «ingenting» i rød tekstil. I tilknytning til Borchgrevink-utstillingen fikk barna tilgang på akrylmaling i primærfargene, samt sort og hvitt. Ungene ble bedt om å skape noe med utgangspunkt i de formene de hadde sett i Borchgrevinks malerier – triangler og firkanter. Enkelte av barna utvidet med sirkler, men alle holdt seg til grunnleggende geometriske former. Det å få anledning til å uttrykke noe selv knyttet til utstillingen kan slik jeg ser det være en integrert det av kunstopplevelsen for barna. Å uttrykke seg handler ikke i denne sammenhengen om frie eksperimenter med valgfritt materiale, eller om ren imitasjon, men om å videreutvikle og befeste i materiell form de inntrykkene utstillingen har skapt. At barna møter (bevisste) begrensninger som fargeutvalg, «tillatte» former, materialer, verktøy og lignende ser ut til å være en positiv utfordring for dem. Det begrenser hvordan de kan uttrykke seg, de får bedre oversikt over uttrykket og kan bruke energien sin på hva de vil uttrykke.
 
«Hva ser du?» er gjerne det første spørsmålet dyktige formidlere stiller barna i møtet med et kunstverk. Det er helt åpent akkurat hva de ser og hvordan de vil formulere det, men spørsmålet fokuserer oppmerksomheten vår mot det vi skal se på, og på disse omvisningene er blikket vårt fremste redskap i møte med bildekunsten. For en over gjennomsnittlig kulturinteressert person som meg selv, som ikke har noen kunsthistorisk eller kunstfaglig bakgrunn, kan det til tider virke som om behovet for å teoretisere, forklare og begrunne samtidskunsten på et konseptuelt og intellektuelt plan har gått av skaftet. Min oppfatning er at mens det finnes en hel del kompleks og intellektuelt fundert kunst som kan gjøres tilgjengelig for barn ved å ta utgangspunkt i deres eget språk og nivå av estetisk refleksjon, finnes det samtidig en rekke kunstverk og kunstnerskap som baserer seg på en kodet lesning av objekter det praktisk sett ikke er mulig å innvie barna i, og som dermed må omformes til det ugjenkjennelige dersom de skal formidles til denne aldersgruppen.  
 
Det teoretiske rammeverket kan naturligvis være et givende og avgjørende supplement når man begir seg inn i gallerier og museer, men kunstopplevelsene sammen med barnehagen har lært meg å stole på mitt eget blikk. Men jeg må innrømme at jeg er usikker på hvorvidt det er paradoksalt eller bekymringsverdig at jeg stort sett får rikere opplevelser gjennom å møte samtidskunsten på barnas sanselige, umiddelbare måte enn jeg gjør når jeg besøker de samme utstillingene alene eller deltar på omvisninger myntet på folk på mitt eget modenhetsnivå.
 


1) Kunstmuseene i Bergen fikk fellesnavnet KODE i 2013. KODE består av Edvard Grieg Museum Troldhaugen, Harald Sæverud Museum Siljustøl, Ole Bull Museum Lysøen, Bergen Kunstmuseum og Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum.
2) Nikolai Astrup (1880-1928) var en norsk kunstner, kjent for sine fargerike malerier av vestlandsk natur og bygdemiljø.
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>